Mine sparsomme venner inviterte meg til bursdagsfest. Jeg kom hjem skrubbsulten.
Jeg har noen venner jeg pleier å kalle «økonomiske». De sparer på omtrent alt mat, klær, til og med småting. Det er ikke det at de har dårlig råd; tvert imot, de har det riktig så bra. Penger har de alltid, så de kunne absolutt tatt seg råd til litt ekstra.
Jeg drar egentlig bare på besøk til dem når det er noe spesielt. Ellers holder vi oss til telefonen. Forrige måned fikk jeg invitasjon til bursdagen til en av dem. Jeg ble med, og angret på det da jeg kom hjem sulten.
På selve dagen hadde jeg lagt den innkjøpte gaven ned i veska før jeg dro på jobb som vanlig. Klokken fire skulle festen starte. Siden det var i «mat-tid», droppet jeg lunsj og tok bare en kopp kaffe og et par småkaker på kontoret. Tenkte at det ville bli servert mat, så jeg sparte opp appetitten.
Jeg kom presis til avtalt tid. Overleverte gaven og ønsket bursdagsbarnet alt godt. Jeg sa spøkefullt at jeg var «sulten som en ulv», siden jeg nettopp hadde unngått å spise. Verten svarte at «alt er klart!»
Det var seks gjester pluss vertskapet altså åtte totalt. Da jeg gikk inn i stua, la jeg merke til at det ikke var dekket noe bord, og skjønte at de skulle ha buffet. Ingen stoler heller, bare en liten sofa for å sitte på. Det hadde vært hyggelig med et skikkelig måltid etter jobb, på et normalt spisebord, men åtte voksne på én sofas ikke akkurat komfortabelt. Jaja, buffet får være buffet. Vennen min satte frem et lite rundt bord med mat. Da angret jeg kraftig på at jeg bare hadde hatt småkaker til lunsj.
På det lille bordet var det noen små fat la meg si det rett ut, jeg telte faktisk skivene uten å skamme meg. Fatene inneholdt åtte tynne skiver med spekepølse (min favoritt), åtte skiver kjøtt, åtte skiver ost. Friske tomater og agurk, og selvsagt åtte skiver av hver. Alt skjært så tynt det nesten bare var pynt, men pent dandert. I tillegg sto det to små skåler med salat samt frukt porsjonert eksakt til åtte personer. Hele dette «rike» bordet ble toppet av én vinflaske. Det var bare «spis og drikk, kjære gjester».
Jeg satt der, smågnagde på pølse og ost, og var fortsatt like sulten. Jeg var ikke engang tørst, for jeg turte ikke drikke vin uten noe snacks ved siden av. Verten sa: «Jeg skal hente noe varmt.» Nå håpet jeg endelig på noe skikkelig mat. Vertinnen kom ut med varmretten.
På tallerkenen lå én liten bakt potet og én ovnsstekt kyllingklubbe én eneste av hver! Det var nesten morsomt. Heldigvis var kaka av normal størrelse, til alles glede. Vi koste oss, skravlet og lo. Anderledes fest, for å si det mildt. Etter én og en halv time gikk jeg hjem fortsatt skrubbsulten.
På veien stakk jeg innom butikken og kjøpte noen matvarer. Hjemme laget jeg meg et ordentlig måltid og spiste meg mett. Slik klarte mine venner virkelig å spare inn på gjestene sine.
Spørsmålet er bare hvorfor invitere folk til bursdag hvis du verken klarer eller vil stelle i stand et ordentlig måltid?
