– Lars, vil du ha kaffe? – ropte nabo Solveig fra kjøkkenet. Hun stakk stadig innom ham – gjerne med vafler eller en skål med kjøttkaker. Sa alltid: «Du er jo alene som et troll. Du må få i deg noe mat.»
– Nei takk, Solveig, – viftet han med hånden, uten å snu seg.
Det var gått et år. Et helt år.
Og han kunne fortsatt ikke tilgi seg selv. Pokker ta den dagen.
Han hadde hatt så travelt. Måtte til byen, til notarius publicus. Skulle skrive under på noen papirer etter kona. Nerver ute av kontroll, hodet banket, og så var det Tassen, hunden hans.
En vanlig gatehund med kloke øyne og en hale som alltid logret. Etter at Anne døde, var det bare han som var igjen. Det eneste levende vesenet i huset som møtte ham når han kom hjem fra jobb, som gledet seg hvert eneste gang han dukket opp.
Og så den morgenen, på den tidlige lufteturen, kvernet Tassen rundt bena hans. Han snuste på noe ved veikanten, kastet seg tilbake. Båndet strammet seg, slappet av.
– Tassen, stå stille! – bjeffet han da. Han rykket i båndet. Rykket hardt.
Hunden pep.
Men han stoppet ikke. Fortsatte å gå, sint på hele verden. Sint på seg selv.
De stoppet ved motorveien. Trailere tordnet forbi, personbiler suste av sted. Han tok opp mobilen – skulle ringe, sjekke tiden. Og akkurat da…
Et rykk. Karabinknappen gikk opp, og det tomme båndet ble igjen i hånden hans.
Tassen skjøt over veien.
Han ropte. Løp etter ham, viftet med armene, prøvde å stoppe bilene. Men hunden forsvant i krattet langs veien. Bare løste seg opp.
Han lette etter ham. Gikk langs motorveien i tre dager, ropte, plystret.
Så ga han opp.
Bestemte seg for at han var død. Blitt påkjørt eller frosset i hjel et sted i skogen. Det var hans skyld. Han hadde skjelt ut hunden, rykket i båndet. Så kom straffen.
Og så i går ringte de.
– Hei, er dette Lars Eriksen? Hadde De en hund?
En kvinnestemme. Ung. Litt spent.
– Ja, det hadde jeg.
– Vi er fra dyrebeskyttelsen «Håpet». Vi har, ja, vi har fått inn en hund. Via brikken fikk vi nummeret deres. Kunne De tenke Dem å komme?
Hjertet hans sank.
– Hva slags hund?
– En rødbrun gatehund. Litt gammel allerede. Halter på bakbeinet.
Han var stille. Klemte telefonen så hardt at knokene ble hvite.
– Kommer De? – spurte jenta igjen.
– Jeg kommer.
Og nå stod han ved vinduet og klarte ikke å få seg til å røre seg.
Bilnøklene lå på bordet. Jakken hang i gangen. Bare en times kjøring.
Men han var redd.
Redd for at det ikke var henne.
Og redd for at det var det.
Dyrebeskyttelsen møtte ham med bjeffing.
Titalls stemmer – tynne, hese, fortvilte – smeltet sammen til ett eneste hyl. Lars lukket bildøren og stod stille. Hendene skalv.
«Gamle tosk,» tenkte han. «Hvorfor skjelver du som et aspeløv?»
Men beina hans var som limt til asfalten.
– Lars Eriksen? – fra porten kom en jente. Ung, i en slitt jakke, håret gjemt under en strikkelue. – Jeg er Marit. Vi snakket sammen i går.
Han nikket. Halsen snørte seg sammen – ordene ville ikke komme.
– Bli med. Hun er i det innerste buret.
De gikk forbi bur. Hundene kastet seg mot gitteret, klynket, klorte med labbene. Lars så ned. Snøen knaste under sålene.
– Vet De, – sa Marit, – hun kom til oss for bare to dager siden. Slektningene til en eldre dame. Hun døde, og de kunne ikke beholde hunden.
– Eldre dame?
– Ja. Gudrun Hansen. Hun bodde ved motorveien, i et lite hus. De sier hun fant hunden for omtrent et år siden. Pleiet den. Labben var brukket, nok blitt truffet av en bil. Gudrun fikk den på bena igjen, slapp den ikke ut av tunet – var redd den skulle løpe ut på veien igjen.
Lars stoppet.
– Var det et nummer på halsbåndet?
– Ja, men tallene var nesten borte. Gudrun prøvde å ringe, men fikk det ikke til – slo feil nummer, eller… Ja, det ble ikke noe av. Så tenkte hun at eieren hadde kastet den fra seg. Siden ingen lette.
Lars knyttet hendene i lommene. Hun hadde vært i live. Hele denne tiden hadde hun vært i live. Og han hadde ikke engang fortsatt å lete etter de tre dagene.
– Her, – Marit stoppet ved det innerste buret. – Hun er her.
Lars så opp.
Og så Tassen sin.
Hunden satt i et hjørne på et gammelt teppe. Pelsen var mat, snuten grå. Det ene bakbeinet var trukket inn under seg – haltet fortsatt, tydeligvis.
Hunden løftet hodet. Så på ham. Og ble stille.
Lars tok et skritt frem. Enda et. Fingrene klemte rundt de kalde sprinklene.
– Tassen? – hveste han. Stemmen skalv.
Hunden rykket til. Ørene spisset seg.
– Det er meg. Jenta mi, det er meg.
Hunden reiste seg. Haltende, tok noen skritt mot gitteret. Stoppet en meter fra ham.
Bare stod og så.
Lars satte seg på kne rett i snøen. Stakk hånden gjennom sprinklene.
– Tilgi meg, – hvisket han. – Tilgi meg, din røde tosk. Jeg skrek den gangen. Rykket i båndet. Og så ga jeg opp letingen. Bestemte meg for at du var død. Ble redd, skjønner du?
Tårene rant av seg selv.
Hunden tok et skritt frem. Enda et. Forsiktig, som for å sjekke om han skulle forsvinne.
Lars var stille. Sluttet nesten å puste.
Og da kom Tassen helt nær. Stakk den kalde snuten i håndflaten hans. Slikket fingrene.
– Åpne? – spurte Marit stille, som stod ved siden av og tørket bort en tåre i smug.
Lars nikket.
Låsen klikket. Døren til buret gikk opp.
Og Tassen, haltende, klønete, kastet seg rett mot ham. Trykket seg mot beinet hans og logret glad med halen.
Lars klemte henne. Gravde ansiktet ned i den rødbrune pelsen.
– Vi drar hjem, – hvisket han. – Hører du? Hjem. Og jeg slipper deg aldri mer. Aldri.
Tassen klynket svakt.
Og logret endahardere.
– Hun spiser dårlig, – sa Marit stille, satte seg på huk ved siden av ham. – De første dagene nektet hun helt. Vi trodde, ja, dere vet. Det hender – en hund kommer til dyrebeskyttelsen og bare slukner. Spesielt gamle hunder. De knytter seg sterkere til folk enn vi tror.
– Jeg vet, – hveste Lars. – Jeg har alltid visst det.
Han klappet Tassen på hodet. Hun åpnet øynene – uklare, slitne – og så på ham. Og i det blikket lå alt.
– Marit, – Lars så opp, – vil hun klare seg? Altså, leve litt til?
Jenta sukket.
– Veterinæren sier hjertet er svakt. Labben grodde feil, så hun halter. Nesten ingen tenner igjen. Men vet De, Lars, jeg har jobbet her i tre år. Og jeg har sett mye. Hunder er ikke som mennesker. De dør ikke av sykdommer. De dør av lengsel. Men hvis det er noe å leve for…
Hun fullførte ikke. Men det var ikke nødvendig.
Lars forstod.
Han reiste seg forsiktig.
– Vi drar hjem, jenta mi, – hvisket han. – Solveig har laget kjøttkaker. Du liker kjøttkaker, ikke sant? Og du får sove i sofaen. I min sofa. Den jeg alltid forbød deg, husker du? Ikke mer. Du får sove hvor du vil. Bare ikke gå din vei, ok?
Tassen slikket ham på kinnet.
Og Lars kjente – for første gang på et år – at noe inne i ham begynte å tine.
– Takk, – snudde han seg mot Marit.
– Ta vare på henne, – nikket hun. – Og ta vare på deg selv.
Lars satte Tassen på forsetet, svøpte henne i en gammel jakke. Han satte seg selv bak rattet.
Startet bilen og kjørte hjem.
Solveig gispet da hun så dem på trappen.
– Lars! Er det, er det Tassen?!
– Det stemmer, – Lars bar forsiktig hunden inn i gangen, satte henne ned på gulvet. – Hun er funnet.
– Herregud, – naboen slo hendene sammen, satte seg på huk. – Jenta mi! Så mager du har blitt. Lars, ta henne med på kjøkkenet, jeg skal gi henne mat med en gang!
Tassen gikk sakte rundt i leiligheten, haltende. Snuste i hvert hjørne, på hver kjente ting. Så kom hun tilbake til Lars og la seg ved føttene hans.
– Det var riktig, – nikket han. – Du blir hos meg.
Solveig matet Tassen – litt om gangen, forsiktig, for ikke å skade henne. Hunden spiste grådig, svelget, som om hun var redd for at maten skulle bli tatt fra henne.
– Rolig, rolig, – beroliget Lars, strøk henne over ryggen. – Det blir ikke borte. Spis i fred.
Om kvelden kravlet Tassen opp i sofaen. Lars jaget henne ikke – som han hadde lovet. Bare dekket henne med et varmt pledd, satte seg ved siden av.
Skrudde på TV-en, men så ikke. Bare strøk den rødbrune pelsen og var stille.
Og Tassen la hodet på fanget hans og lukket øynene.
Og halen beveget seg litt – helt svakt, men den beveget seg.
Lars så ut av vinduet. Utenfor falt snøen – akkurat som for et år siden. Akkurat som den forbannede dagen ved motorveien.
Men nå var alt annerledes.
For første gang på et år var han ikke redd for morgendagen.
Fordi han visste: i morgen ville Tassen våkne ved siden av ham. Og dagen etter. Og så mange dager som de var tildelt.
