Nyttårsaften er det spesielt lett å tro på mirakler. I dag vil jeg dele en historie med en ekte mystisk slutt.
I den lille hybelen der Per Hansen bodde, stank det av billig instantnudler og gammel ensomhet.
Han satt ved vinduet i den eneste gjenværende stolen og stirret ut på den tomme gata.
– Hva nå? mumlet han for seg selv. – Hva skal du leve av?
Han hadde vært uten jobb i et halvt år. Kona Solveig hadde dratt til naboen for en måned siden. Hun tok alt, til og med katten Mari, som de hadde funnet i fjor vår.
– Jeg orker ikke se på deg, sa hun til slutt. – Det lukter sprit av deg selv om morgenen.
Hva annet skulle hun si? Det var jo sant.
I dag hadde Per ikke engang rørt flaska – han hadde bare ikke penger. De siste tjue kronene gikk til de forbanna nudlene.
Plutselig hørtes det ynkelig mjauing i oppgangen.
– Naboens katt igjen, viftet Per med hånden.
Men mjauingen ga seg ikke. Den ble heller mer påtrengende.
Per reiste seg, gikk til døra og lyttet.
– Hva vil du? mumlet han og åpnet døra.
På trappa satt en grå katt. Våt, bustete, med skitten pels. Rundt halsen hang et slitt halsbånd.
Katten løftet hodet og så Per rett inn i øynene.
– Stikk av, viftet Per trøtt. – Jeg har ikke mat til meg selv engang.
Men katten gikk ikke. Den kom nærmere, gned seg mot beina.
Per bøyde seg ned og så på halsbåndet. På en liten slitt merkelapp var det risset inn: «BJARNE».
– Bjarne? undret Per. – Rart navn på en katt.
Katten svarte med et høyt mjau, som om den bekreftet.
De første to dagene prøvde Per å jage bort den ubedne gjesten. Men Bjarne ga seg ikke. Den satt utenfor døra, mjauet, klorte. Og når Per gikk i butikken, fulgte katten etter ham som en skygge.
– Har du knyttet deg til meg? spurte Per den tredje dagen, og så inn i de grå øynene.
Bjarne mjauet lavt som svar.
– Greit, kom inn. Men bare midlertidig. Til vi finner eieren.
Inne i hybelen oppførte katten seg rart. Den utforsket ikke rommet slik dyr pleier. Den gikk rett til vinduet, hoppet opp i vinduskarmen og ble stående og stirre ut.
– Hva speider du etter? spurte Per.
Bjarne svarte ikke. Den bare satt og så ut i det fjerne.
En uke senere begynte Pers liv å forandre seg.
Først skjedde det utrolige – det ringte fra den gamle jobben.
– Per Hansen? hørte han den kjente stemmen til sjefen. – Det er Ivar Simonsen. Vi må snakkes.
Per ble kald. Sikkert vil de ha erstatning for den skjebnesvangre dagen da han kom full på jobb.
– Ja, hva er det? svarte han hest.
– Kort sagt. Jeg sparket montør Pettersen. Uansvarlig type. I morgen kommer en kontrollkomité, og vi må overlevere et anlegg. Kan du hjelpe?
– Ivar, jeg trodde du var sint på meg.
– Sinn? Du er en god kar, livet har bare trykket deg. Kan du komme i morgen?
Per så bort på Bjarne. Katten satt i vinduskarmen og malte, uten å snu seg.
– Jeg kommer, sa Per bestemt.
Jobben gikk som en lek. Hendene husket hver bevegelse, øyet fanget opp de minste feilene. Utpå kvelden var anlegget klart.
– Nei, så flott! beundret Ivar Simonsen. – På én dag gjorde du det Pettersen slet med i en uke.
– Erfaring, svarte Per beskjedent.
– Erfaring er bra. Kom tilbake på jobb. Bare én betingelse – ikke en dråpe alkohol på arbeidsplassen.
– Forstått.
Hjemme gikk Per bort til Bjarne.
– Nå, venn, hvordan går det? Jeg har fått jobb. Nå kan jeg mate deg.
Katten snudde seg og så på Per. I de gule øynene blinket noe som lignet på anerkjennelse.
En uke senere skjedde nok et mirakel.
Per gikk hjem fra jobb da han så en kjent skikkelse ved inngangen. Solveig. Hun sto med en koffert og gråt.
– Hva har skjedd? gikk han bort til henne.
– Per, hikstet hun. – Kan jeg komme inn? Svein kastet meg ut. Sa at han hadde lekt seg ferdig.
Per så på den gråtende ekskona. For en måned siden ville han ha tryglet på kne for at hun skulle komme tilbake. Nå kjente han bare medlidenhet.
– Kom inn, sa han stille. – Vil du ha te?
– Ja. Hvem sin katt er dette? undret Solveig da hun så Bjarne i vinduskarmen.
– Min nå. Han heter Bjarne.
– Husker du Mari? Jeg tok henne med til mamma. Svein liker ikke katter.
– Skjønner.
De satt på kjøkkenet og drakk te. Solveig fortalte om livet med Svein, ba om unnskyldning, tryglet om tilgivelse. Per lyttet og tenkte på det rare – det var ingen sinne igjen. Bare trøtthet.
– Per, kan vi begynne på nytt? sa hun. – Jeg vet jeg var dum. Men vi elsket hverandre en gang.
Per så på Bjarne. Katten satt i samme stilling og stirret ut vinduet.
– Vet du hva, Solveig, sa han langsomt. – Jeg tilgir deg. Jeg forstår deg til og med. Jeg drakk jo virkelig for mye da. Men jeg kan ikke få alt tilbake.
– Hvorfor? Solveig så overrasket på ham.
– Fordi jeg er en annen nå. Og du er en annen. Vi er fremmede for hverandre.
Solveig begynte å gråte enda mer.
– Men du kan overnatte, la Per til. – I morgen hjelper jeg deg med å finne en leilighet. Jeg har jobb nå, så jeg kan hjelpe deg med penger en stund.
Den natta sov de på hver sin rom. Bjarne forlot ikke Per, lå ved siden av og malte.
Om morgenen, da Solveig skulle gå, stoppet hun ved døra.
– Per, du har virkelig forandret deg. Blitt sterkere på en måte.
– Kanskje.
En måned senere tilbød Ivar Simonsen Per å bli formann.
– Du ser jo hvordan gutta ser opp til deg. Respekt. Og de jobber bedre med deg.
– Jeg skal tenke på det, svarte Per.
Hjemme gikk han bort til Bjarne.
– Hva sier du, venn? Skal jeg takke ja?
Katten snudde seg og så på ham. I øynene lå det en slags sorg.
– Hva er det med deg? ble Per bekymret. – Er du syk?
Bjarne mjauet svakt, annerledes enn før.
Den natta våknet Per av en merkelig følelse. Katten lå ved siden av ham på puta og stirret rett inn i ansiktet hans.
– Hva er det, Bjarne?
Katten strakte ut labben og rørte forsiktig ved Pers kinn.
– Bjarne, du skremmer meg.
Om morgenen våknet Per alene.
Bjarne var borte.
Per lette gjennom hele leiligheten, hele oppgangen, hele gården. Han satte opp plakater med bilde av Bjarne, ringte alle dyrebeskyttelsesforeningene. Katten var ingen steder.
– Det er umulig! ropte han mens han lette i gatene. – Vinduene var lukket! Døra var låst!
Men Bjarne hadde forsvunnet, som om den aldri hadde vært der.
Tre dager kunne ikke Per spise. Han satt ved vinduet og ventet. Kanskje den kom tilbake?
På den fjerde dagen ringte det. En kvinne sa at hun ville snakke om katten, men bare ansikt til ansikt.
En time senere sto hun på døra:
– Per Hansen? Jeg heter Nina Børresen. Jeg kommer angående katten.
– Har du sett Bjarne? ble Per ivrig.
– Kan jeg komme inn? Det er tungt for meg å stå lenge.
Per slapp kvinnen inn. Hun satte seg i stolen, sukket tungt.
– Unge mann, kan du beskrive hvordan katten så ut?
Per beskrev Bjarne – grå, gule øyne, halsbånd med navn.
Nina Børresen nikket.
– Når kom den til deg?
– For to måneder siden. I regnet. Våt, sulten.
– Skjønner, kvinnen var stille en stund. – Si meg, forandret livet ditt seg etter at den kom?
– Ja, svarte Per ærlig. – Veldig. Jeg fikk jobb, fikk orden på forholdet til kona. Alt ble bra.
Nina Børresen smilte trist.
– Vet du, unge mann. Bjarne var min katt. Den døde for et halvt år siden. Av alderdom. Den levde i fjorten år.
Per ble stiv.
– Hva sier du?
– Den var alltid spesiell. Helt fra den var liten. Den kjente på folk. Jeg er ikke gal, om du tror det. Men noen ganger skjer det ting som ikke kan forklares.
– Men hvordan, hvorfor…
– Bjarne stakk ofte av hjemmefra da den levde. Jeg fant den på de mest uventede stedene. Det var som om den visste hvor det trengtes hjelp. Den kom til ensomme mennesker, til syke. Hjalp dem med å komme seg gjennom problemene. Så kom den hjem igjen.
Per hørte på, uten å tro sine egne ører.
– Etter dens død tenkte jeg ofte – hvorfor kunne den ikke bli igjen? Så mange mennesker trenger fortsatt hjelp.
– Og du tror at den, at det virkelig var den?
– Tror du noe annet? Nina Børresen så nøye på Per. – Vanlige katter oppfører seg ikke slik. Vanlige katter forsvinner ikke fra låste rom.
Per gikk bort til vinduet.
– Hva skal jeg gjøre nå? spurte han stille.
– Leve, svarte Nina Børresen enkelt. – Leve godt. Bjarne lærte deg å tro på deg selv igjen. Det var dens gave.
– Men hvis jeg faller tilbake? Begynner å drikke igjen?
– Det gjør du ikke, sa kvinnen. – Nå vet du at du er i stand til å være en annen.
Etter at Nina Børresen gikk, satt Per lenge ved vinduet. Sola gikk ned og farget himmelen rød.
– Takk, venn, hvisket han ut i tomrommet.
Og plutselig syntes han det – et svakt vindpust beveget gardinen. Som om noen usynlig mjauet til svar.
En uke senere takket Per ja til stillingen som formann. En måned etter det traff han en kvinne på bussen – hun skulle til veterinæren med en hjemløs katt.
– Pen, sa Per og så på den trefarga katten.
– Ja, men den har ingen eier, svarte kvinnen trist. – Jeg heter Anne, forresten.
– Per. Hva om jeg blir eier?
– Du?
– Ja, hvis du ikke har noe imot det.
Anne lo.
– Jeg har ikke noe imot det. Hva vil du kalle den?
Per så inn i kattens gule øyne.
– Borghild. Etter en god katt jeg kjente.
Et sted høyt oppe på himmelen satt en grå katt som het Bjarne og malte fornøyd. Jobben dens var gjort.
Per hadde lært å tro på livet igjen. Og på at mirakler skjer med dem som er klare til å ta imot dem.
Og det er kanskje den ekte magien.
Sier du at det ikke går an? Kanskje. Men jeg ønsker deg likevel at du i tunge stunder møter din egen «Bjarne».
