På nyttårsaften vil man særlig tro på mirakler. Historien med en virkelig mystisk avslutning blir fortalt her.
I den lille leiligheten der Ola Berg bodde, stank det av billige instantnudler og gammel ensomhet.
Huseieren satt ved vinduet i den eneste gjenværende stolen og stirret på den tomme gaten.
– Hva nå? – mumlet han til seg selv. – Hva skal du leve av?
Jobben var borte i et halvt år. Kona Marit hadde dratt til naboen for en måned siden. Hun tok alt, til og med katten Molla, som de fant i fjor vår.
– Jeg orker ikke å se på deg, – sa hun til slutt. – Det lukter brennevin av deg selv om morgenen.
Men hva annet kunne hun si? Det var sant.
I dag hadde Ola ikke rørt flaska – han hadde rett og slett ikke penger. De siste tjue kronene gikk til de jævla nudlene.
Plutselig hørte han ynkelig mjauing fra oppgangen.
– Det er nok naboens katt igjen, – viftet Ola hånden.
Men mjauingen ga seg ikke. Den ble bare mer påtrengende.
Ola reiste seg, gikk til døren og lyttet.
– Og hva er det du vil? – brummet han mens han åpnet døren.
På trappen satt en grå katt. Våt, rufsete, med skitten pels. Rundt halsen hang et slitt halsbånd.
Katten løftet hodet og så Ola rett inn i øynene.
– Stikk av, – viftet Ola sliten. – Jeg har ikke mat til meg selv engang.
Men katten gikk ikke. Den kom nærmere og gned seg mot beina.
Ola bøyde seg ned og så på halsbåndet. På en liten, slitt merkelapp var det risset inn: «BJARNE».
– Bjarne? – undret Ola. – Rart navn for en katt.
Og katten mjauet høyt tilbake, som om den bekreftet.
De to første dagene prøvde Ola å jage bort den ubedte gjesten. Men Bjarne ga seg ikke. Den satt under døren, mjauet og klorte. Og når Ola gikk til butikken, fulgte katten etter ham som en skygge.
– Har du knyttet deg til meg? – spurte Ola på den tredje dagen, mens han så inn i de gule øynene.
Bjarne kurrete som svar.
– Greit, kom inn. Men bare midlertidig. Til vi finner eieren.
Inne i leiligheten oppførte katten seg rart. Den utforsket ikke området slik dyr pleier. Den gikk rett til vinduet, hoppet opp i vinduskarmen og ble sittende, stirrende ut på gaten.
– Hva er det du speider etter? – spurte Ola.
Bjarne svarte ikke. Den bare satt og så ut i det fjerne.
En uke senere begynte livet til Ola å forandre seg.
Først skjedde det utrolige – det ringte fra den gamle jobben.
– Ola? – hørte han den kjente stemmen til sjefen. – Det er Erik Andersen. Vi må snakkes.
Ola ble kald. Sikkert ville de kreve erstatning for den skjebnesvangre dagen han kom full på jobb.
– Jeg hører, – svarte han hest.
– Kort sagt: Jeg sparket Pettersen. Han var uansvarlig. I morgen kommer kommisjonen, og jeg må overlevere et prosjekt. Kan du stille opp?
– Erik, jeg trodde du var sint på meg.
– Å, vær så snill! Du er en god kar, livet hadde bare presset deg da. Møter du opp i morgen?
Ola så bort på Bjarne. Katten satt i vinduskarmen og kurrete uten å snu seg.
– Jeg møter opp, – sa Ola bestemt.
Arbeidet gikk som smurt. Hendene husket hver bevegelse, øyet fanget opp de minste feil. Mot kvelden var prosjektet ferdig.
– Jøss! – beundret Erik. – På én dag gjorde du det Pettersen slet med i en uke.
– Erfaring, – svarte Ola beskjedent.
– Erfaring er bra. Kom tilbake for fulltid. Bare ett vilkår – ikke en dråpe på jobb.
– Forstått.
Hjemme gikk Ola rett bort til Bjarne.
– Nå, venn, hvordan går det? Jeg har fått jobb igjen. Nå skal jeg gi deg mat.
Katten snudde seg og så på Ola. I de gule øynene glimtet noe som lignet godkjennelse.
En uke til gikk, og nok et mirakel skjedde.
Ola gikk hjem fra jobb da han så en kjent skikkelse ved inngangen. Marit. Hun sto med koffert og gråt.
– Hva har skjedd? – gikk han bort til henne.
– Ola, – hulket hun. – Kan jeg komme til deg? Morten kastet meg ut. Sa at han hadde lekt nok.
Ola så på den gråtende eks-kona. For en måned siden hadde han tryglet på knærne om at hun skulle komme tilbake. Nå kjente han bare medlidenhet.
– Kom inn, – sa han stille. – Vil du ha te?
– Ja. Hvem sin katt er dette? – undret Marit da hun så Bjarne i vinduskarmen.
– Min nå. Han heter Bjarne.
– Husker du Molla? Jeg tok henne med til mor. Morten liker ikke katter.
– Skjønner.
De satt på kjøkkenet og drakk te. Marit fortalte om livet med Morten, ba om unnskyldning, ba om tilgivelse. Ola lyttet og tenkte på at det rare var – han kjente ikke sinne. Bare tretthet.
– Ola, la oss prøve på nytt? – sa hun. – Jeg vet jeg var dum. Men vi elsket hverandre en gang.
Ola så på Bjarne. Katten satt i samme stilling og stirret ut av vinduet.
– Vet du hva, Marit, – sa Ola langsomt. – Jeg tilgir deg. Jeg forstår deg til og med. Jeg drakk jo. Men jeg kan ikke få alt tilbake.
– Hvorfor? – så hun overrasket på ham.
– Fordi jeg er blitt en annen. Og du er en annen. Vi er fremmede nå.
Marit gråt enda høyere.
– Men du kan overnatte, – la Ola til. – I morgen hjelper jeg deg å finne en leilighet. Jeg har jobb nå, jeg kan hjelpe med penger en stund.
Den natten sov de i forskjellige rom. Bjarne forlot ikke Ola; den lå ved siden av og kurrede.
Om morgenen, da Marit skulle gå, stoppet hun ved døren.
– Ola, du har virkelig forandret deg. Du er blitt sterkere, liksom.
– Kanskje.
En måned senere tilbød Erik Ola å bli formann.
– Du ser hvordan folk behandler deg. De respekterer deg. Og de jobber bedre med deg.
– Jeg tenker over det, – svarte Ola.
Hjemme gikk han bort til Bjarne.
– Hva sier du, venn? Skal jeg si ja?
Katten snudde seg og så på ham. I øynene lå det en slags sorg.
– Hva er det med deg? – ble Ola bekymret. – Er du syk?
Bjarne mjauet lavt, på en spesiell måte. Annerledes enn før.
Den natten våknet Ola av en merkelig følelse. Katten lå ved siden av ham på puten og stirret rett i ansiktet hans.
– Hva er det, Bjarne?
Katten strakte ut labben og rørte forsiktig ved Olas kinn.
– Bjarne, du skremmer meg.
Om morgenen våknet Ola alene.
Bjarne var borte.
Ola lette gjennom hele leiligheten, hele oppgangen, hele gården. Han satte opp plakater med bilde av Bjarne, ringte til alle dyrehjem. Ingen katt noe sted.
– Det er umulig! – ropte han mens han løp rundt i gatene. – Vinduene var lukket! Døra var låst!
Men Bjarne var som oppløst, som om den aldri hadde vært der.
I tre dager kunne ikke Ola spise. Han satt ved vinduet og ventet. Kanskje kom den tilbake?
På den fjerde dagen ringte det. En kvinne sa hun måtte snakke om katten ansikt til ansikt.
En time senere sto hun på dørterskelen.
– Ola Berg? Jeg heter Berit Nilsen. Jeg kommer på grunn av plakaten. Angående katten.
– Har du sett Bjarne? – kviknet Ola til.
– Kan jeg komme inn? Jeg har vondt for å stå lenge.
Ola slapp kvinnen inn. Hun satte seg i stolen, sukket tungt.
– Unge mann, fortell meg hvordan katten så ut.
Ola beskrev Bjarne – grå, med gule øyne, halsbånd med navnet.
Berit nikket.
– Når kom den til deg?
– For to måneder siden. I regnet. Våt og sulten.
– Skjønner, – kvinnen tidde. – Si meg, forandret livet ditt seg etter at den dukket opp?
– Ja, – svarte Ola ærlig. – Veldig. Jeg fikk jobb, ordnet opp med kona. Alt løsnet.
Berit smilte trist.
– Vet du, unge mann. Bjarne var katten min. Den døde for et halvt år siden. Av alderdom. Den ble fjorten år.
Ola stivnet.
– Hva sier du?
– Den var alltid spesiell. Helt fra den var liten. Den kjente mennesker. Jeg er ikke gal, om du tror det. Men noen ganger skjer det ting som ikke kan forklares.
– Men hvordan, hvorfor…
– Mens Bjarne levde, stakk den ofte av hjemmefra. Jeg fant den på de merkeligste steder. Den liksom visste hvor hjelp trengtes. Den kom til ensomme mennesker, til syke. Hjalp dem gjennom problemer. Og så kom den hjem igjen.
Ola hørte, uten å tro sine egne ører.
– Etter at den døde, tenkte jeg ofte – hvorfor kunne den ikke bli? Det er så mange som fortsatt trenger hjelp.
– Og du tror at den, at det virkelig var den?
– Tror du det ikke? – Berit så nøye på Ola. – Vanlige katter oppfører seg ikke slik. Vanlige katter forsvinner ikke fra låste leiligheter.
Ola gikk bort til vinduet.
– Hva skal jeg gjøre nå? – spurte han lavt.
– Leve, – svarte Berit enkelt. – Leve godt. Bjarne lærte deg å tro på deg selv igjen. Det var gaven dens.
– Hva om jeg faller tilbake? Begynner å drikke?
– Det gjør du ikke, – sa kvinnen. – Nå vet du at du kan være en annen.
Etter at Berit var gått, satt Ola lenge ved vinduet. Solen gikk ned, farget himmelen rød.
– Takk, venn, – hvisket han ut i tomrommet.
Og plutselig syntes han at et lett vindkast rørte ved gardinen. Som om usynlig noen mjauet til svar.
En uke senere takket Ola ja til å bli formann. En måned etter møtte han en kvinne på bussen – hun fraktet en hjemløs katt til veterinæren.
– Den er vakker, – sa Ola og så på den trefargede katten.
– Ja, men den har ingen eier, – svarte kvinnen trist. – Forresten, jeg heter Ragnhild.
– Ola. Hva om jeg blir eieren?
– Du?
– Hvis du ikke har noe imot det.
Ragnhild lo.
– Ikke i det hele tatt. Hva vil du kalle den?
Ola så inn i kattens gule øyne.
– Borgny. Til minne om en god katt.
Langt der oppe i himmelen kurrete en grå katt ved navn Bjarne fornøyd. Jobben dens var gjort.
Ola trodde på livet igjen. Og på at mirakler skjer med dem som er klare til å ta imot dem.
Og det er kanskje den virkelige magien.
Man kan si – slik skjer ikke? Kanskje. Men man håper at alle i vanskelige stunder møter sin «Bjarne».
