– Jeg har pakket sekken. Jeg flytter til mamma. Jeg er lei av dette sirkuset, – sa Vidar uten å se på Lise og Arne, som stod stille i gangen.
De hadde akkurat kommet hjem fra skolen med sekkene på ryggen, og for første gang i livet hørte de faren kalle dem ikke for barna sine, men for en hindring for hans egen ro. Ordet «sirkus» hang i gangluften – tungt, hult og klissete, som sølt sirup på linoleumsgulvet.
Vidar stod midt i gangen, med den store sportsbagen tungt hvilende mot leggen, som om den var den kvalte samvittigheten hans.
Sannheten var at de siste månedene hadde mannen min vært selektivt sliten. Nok energi til å synke ned i sofaen til den lignet en hengekøye. Nok til å bla gjennom nyhetsstrømmen i timevis. Nok til å krangle med en fremmed kollega på nettet om verdensøkonomien – da fossenergien. Men å sjekke Arnematteoppgave om togets hastighet eller å høre på Lise etter dansetreningen? Da ble det brått energiblokade for familiens forsørger. Han bar trøttheten som en tung krone, og forventet at alle vek, hvisket og serverte middagen presis.
– Staselig, konge, – sa jeg rolig med armene i kors. Jeg hadde ikke tenkt å lage scene. – Bare ikke glem boremaskinen.
Vidar blunket. Han hadde ventet at jeg skulle kaste meg om halsen hans, rive sekken fra ham og love at barna skulle gå i ei snor, og at jeg skulle slutte å be ham om å ta ut søpla.
– De er store nok, – kastet han frem mens han dro på seg jakken, i et forsøk på å forsvare flukten. – Det skjer ikke noe med dem om de klarer seg et par dager uten far. Og jeg er ikke lagd av jern.
– Nei, du er ikke det, – nikket jeg. – Jern er det bare den gamle datamaskinen under pulten som er, og den skrangler. God tur til sanatoriet hos mamma.
Da døren smalt igjen etter ham, ble det unaturlig stille i leiligheten. Jeg gikk på kjøkkenet for å hente juice fra kjøleskapet. Arne satt ved bordet og stirret tomt mens han pirka i duken.
– Mamma, hvis jeg er bråkete, kommer pappa alltid til å dra? – spurte han, ikke meg, men et eller annet sted opp i taket.
Da ble all ironien min plutselig borte. Spøken var over. Én ting var å krige med en voksen mann om retten til hvile, noe annet var å se barnet ditt forsøke å forme seg selv etter farens komfortsone. Jeg gikk bort, la armene rundt skuldrene hans og sa bestemt:
– Pappa dro ikke fordi du er bråkete. Han dro fordi han har glemt hvordan man er voksen. Og det skal vi ordne opp i.
Den kvelden bestilte vi pizza. Jeg stod ikke ved komfyren og stekte innviklede kjøttretter. Jeg strøk ikke skjorter til dagen etter, og jeg hørte ikke på sutringen fra sofaen om at det var umulig å slappe av i dette huset etter jobb. Rolig gjorde jeg meg ferdig med bestillingen på pc-en, fikk overført kroner på kortet, og plutselig forstod jeg en paradoksal ting: uten mannlig nærvær som krevde konstant service, ble luften lettere å puste. Konstruksjonen av hverdagen vår hadde mistet en viktig del, men den stod bare fastere.
I mellomtiden hadde ekspedisjonen «til Mars uten romdrakt» – les: Vidar – nådd bestemmelsesstedet.
Ragnhild, min kjære svigermor, hadde ikke bedt Vidar hjem til seg av blind morskjærlighet. Hun var en utrolig praktisk dame. Når sønnen hadde kranglet med kona og var «midlertidig fri fra familien», kunne han brukes til det han var god for. Ragnhilds felle lukket seg med giljotinens uunngåelighet allerede neste morgen.
Først fôret hun ham med boller, sukket ynkelig over hvor tynn han var, og så fant hun frem et ark. En gjøremålsliste.
Vidar ringte meg på onsdag. Ut fra ekkoet å dømme stod han på et betonggulv.
– Ingrid… – stemmen hans lød som en skadeskutt hegre. – Hun tvang meg til å legge nytt gulv på balkongen. Og i morgen skal vi på hytta. Hun vil fjerne en gammel stubbe og rydde loftet.
– Variasjon i aktivitet er den beste hvilen! – svarte jeg glad. – Du dro jo for å få fred? Nyt stillheten og det fysiske arbeidet.
Han stakk av på tredje dagen.
Han braste inn i gangen vår fredag kveld – rufsete, støvete og fullstendig slått. Han kastet sportsbagen i gulvet med en dunk som om den inneholdt murstein fra hytta.
– Jeg er sulten som en ulv, – kunngjorde Vidar mens han sparket av seg joggeskoene. – Hva er det til middag?
Han ventet at straffen var over. At jeg glad skulle løpe til komfyren og varme opp kjøttsuppen, glemme alle krenkelser, og at barna skulle komme løpende med jubel.
Jeg kom ut fra kjøkkenet, tørket hendene langsomt på et håndkle. Bak meg dukket Lise opp lydløst.
– Hei, pappa, – sa datteren med iskald, nøytral stemme. – Har du fått hvilt deg fra oss?
Vidar stusset. Det forberedte smilet hans, smilet til en sliten, men storsinnet herremann, ble med ett surt og forsvant et sted ved kragen.
– Du dro ikke fra bråk, Vidar, – sa jeg mens jeg så ham rett inn i øynene. – Du dro fra ansvar. Og du kom ikke tilbake til familien, men til middag. Derfor er det ingen middag til deg i kveld.
Han åpnet munnen for å protestere, men da ringte telefonen min, som lå på kommoden. På skjermen stod det «Ragnhild». Jeg trykket på høyttaler uten å nøle.
– Ingrid! – kvidret svigermor muntert. – Er rømlingen min kommet hjem? Pass på at du ikke skjemmer ham bort! Søndag må han komme tilbake, skapet i gangen er ikke ferdig satt sammen enda – dørene henger på et æresord!
Jeg la på uten et ord.
Vidar ble hvit i ansiktet, som om han nettopp hadde fått innkalling til nok en byggevakt på rappen. Erkjennelsen av at han hos mamma ikke var den kjære, slitne sønnen, men gratis arbeidskraft med familieavtale, tegnet seg i ansiktet hans i hele spekteret av ekte sorg.
– Jeg kom da hjem! – prøvde han å rette på den slåtte krona, hevet stemmen og tok et skritt mot meg. – Jeg har rett til å legge meg ned og hvile i min egen leilighet!
– Leiligheten var min før vi giftet oss, – mintes jeg ham mykt, men med en stålklang som fikk nøklene i låsen til å klinge.
Og ordene hans «jeg kom hjem» hang i luften som en dårlig spøk. For første gang i ekteskapets løp så det ut til at Vidar husket dette faktumet, ikke fra strømregninger, men fra tonen min. Hovmodet falt av ham for godt. Han stod midt i gangen – en uønsket feriegjest som alle hadde fått ferie fra.
– I natt sover du ikke her, Vidar, – sa jeg og hamret hvert ord. – Og du får ikke trone i sofaen. Vil du komme tilbake til familien, starter du ikke med middag. Du starter med å snakke med barna, be om unnskyldning og finne en familieterapeut.
Lise snudde seg uten et ord og gikk inn på rommet sitt. Klikket fra låsen som ble lukket, lød høyere i gangen enn noen krangel. Det var et slag som ingen sportsbag med klær kunne demme opp for.
Vidar så forvirret på meg, som om han ventet at jeg skulle le og si at det var et stunt. Men jeg smilte ikke.
– Nøklene på kommoden, Vidar, – sa jeg. – Og lukk døra godt igjen. Trekk herfra begynte ikke med oppgangen, men i det øyeblikket du kalte barna et sirkus.
