En uke etter at naboene kom tilbake med den siste båten fra hytten, var de også uten katten sin. En enorm, grå bandittkatt uten høyre øre. Hele sommeren hadde jeg slåss med ham på hytten. Den stjal maten fra bordet mitt, gravde i grønnsakshagen, og jeg hadde blitt vant til den. Da jeg så paret som hadde kommet tilbake uten den grå, ble jeg dypt skuffet og ba kona, Solveig, gå uten noen omveier og spørre hvor katten var.
Alt viste seg å være så ille som jeg hadde fryktet. Katten var igjen på hytten.
Jeg gnagde meg gjennom dagen og tenkte på den helt til kvelden. Så ringte jeg sjefens mobil og ba om fri neste dag. Solveig sukkende sa:
Vær forsiktig der. Spør om de kan frakte den med båt.
Været hadde vært grått siden morgenen. Blygrå skyer dryppet en liten, tjukk regndråpe, og vinden presset den fuktige, delvis frosne bladverket mot asfalten. Jeg vandret langs båtkaien i håp om at noen skulle samle seg på den andre siden for å hente glemte eiendeler.
Ingen dukket opp. En kraftig mann i støvletter størrelse 45 gravde i en motor og mumlet. Jeg forklarte at jeg hadde glemt svært viktige papirer på hytten, og ga ham femti kroner. Han senket pengene i lomma, fortsatte å mumle til himmelen om hyttemenneskene som skulle glemme alt, og senket båten i vannet.
Bølgene var respektable, kastet kald skum som truet med å velte den lille båten. Etter en halvtimes kamp med vannet nådde vi en strand ved hytten vår. En surpustet mann mumlet at for slike opplevelser kunne man like gjerne ha tatt med seg et ekstra tjue kroner.
Himmelen ble stadig mørkere, regnet ble til isende hagl.
Grå, grå, grå! ropte jeg med full hals, i håp om at han fortsatt levde.
Og så kom Grå, skjelvende, klynkende, presset mot mine føtter. Jeg løftet ham og sprang mot båten. Da jeg kom nærmere og satte ham i fanget, åpnet den surpustede mannen øynene brede og åpnet munnen. Men så
Grå hoppet ut av båten, presset sitt eneste venstre øre mot hodet, mjauet stille og skynder seg tilbake.
Stopp, stopp, hvor i all verden går du! ropte jeg.
Jeg sprang etter ham, uten å bry meg om banneord eller løfter om å forlate oss til helvete. Han løp foran meg, jeg kastet meg etter, men da han svingte til venstre forsvant han i kratt. Jeg brøt grenene og så Grå knele ved en liten, svart kattunge. Kattungen var gjennomvåt og mjauet desperat. Grå så skyldig på meg og mjauet igjen.
Jeg falt ned på den våte bakken, klar til å løfte begge, da jorden bråstemmende ristet. Den surpustede mannen stampet med sine enorme støvler, sprøytet forbannelser, og dukket opp bak meg. Så stilnet han plutselig.
Med en overraskende rolig, behagelig stemme sa han: Skynd deg, for nå begynner en snøstorm som vil dekke alt.
Jeg løftet Grå og den svarte kattungen, og vi løp mot båten. Hvordan vi kom over på den andre siden av elven vet jeg ikke. Kanskje Gud bare hadde villet det, for rundt oss var alt skjult av snø.
Den surpustede mannen, som nå overdøvet motorens brøl og vannets sus, ropte:
Du er en bøffel, du er!
Jeg ble forvirret.
Hvorfor en bøffel? spurte jeg forsiktig, med blikket mot det buldrende vannet.
Sånn går det fortsatte han. Du lurte meg med papirer og penger, men kom selv for å redde katten? Du er en mann, men jeg er en ond, hjerteløs skygge? Er det slik?
Jeg var redd for at du skulle nekte, og ingen kunne redde ham forklarte jeg. Mannen ble stille, humret, og vi la til kai ved båtkaien.
Han fant en kasse til kattungen og la et varmt håndkle i den. Da jeg skulle gå, takket jeg ham, og han sa:
Det er sånn det er. Det skjer ikke at én får alt mens andre får ingenting. Så snur jeg meg mot Grå og sier: Du skal bo hos meg. Jeg drar på fisketur, og du er en god katt, en riktig katt. Mannen, altså du, har ikke forlatt den lille.
Grå så på meg, mjauet skyldig, gikk mot den surpustede mannen, satte seg på bakbeina og støttet seg mot de enorme støvlene hans. Mannen løftet ham opp. Den store, grå bandittkatten klemmer halsen rundt ham med potene og klemmer seg fast.
Mannen vendte seg bort, og med en skjelvende stemme mumlet han i ett minutt:
Vel, vel, vel
Da han kom seg, så han på meg med en streng, men overraskende myk tone:
Jeg inviterer deg, unge mann, til fisketur neste helg. *blunker*.
Da jeg kom hjem og vi med Solveig så på den svarte lille, fant hun femti kroner under det varme håndkleet.
Nå drar vi til fisketur hver helg, sammen med den gode, friske gneldrengen. Og hva om jeg av og til kommer litt beruset og uten fisk? Fisket er slik livet er et enkelt, hverdagslig ståsted, ville jeg si.
