— Flyttefolkene kommer om en halv time, — sa mannen min, Bjørn, mens han så bort og nervøst plukket på bilnøklene. — Solveig, du må ikke begynne, greit?
Jeg sto stille med en kurv full av skittentøy. Der lå skjortene hans trygt, klare for å bli kjent med den splitter nye, sølvgråe vaskemaskinen vi hadde kjøpt bare tre dager før.
— Hvilke flyttefolk, Bjørn? — spurte jeg rolig, selv om det allerede kokte inni meg av en kjent blanding av sjokk og raseri.
— Jo… for maskinen. Jeg lovet mamma. Du vet, hennes gamle er helt ødelagt, sentrifugen virker nesten aldri. Og vi har jo to inntekter, vi kan spare til en ny. Mamma har det tungt. Hun trenger ikke så mye, bare litt omtanke.
Jeg satte kurven sakte ned. Min nye vaskemaskin. Min skatt med direktedrift, stillegående motor og dampfunksjon. Jeg hadde spart i seks måneder av feriepenger og bonus, for den gamle maskinen vår gjorde ikke bare dårlig rent — den drev med eksorsisme over tøyet og hoppet rundt på badet som en skadet traktor, klar til å slå hull i veggen til naboen. Og nå, omsider da stillheten og rensligheten hadde inntatt hjemmet, hadde Gunnhild, svigermor, bestemt at «omtanke» betydde å ta vår komfort for seg selv.
Gunnhild hadde en egen evne. Hun anså seg selv som ekspert på alle livets områder, fra geopolitikk til flekkfjerning.
Bare forrige uke hadde vi hatt gleden av en samtale om vask.
— Disse moderne vaskepulverne er ren gift! — messet hun, sittende på kjøkkenet vårt og rørte hovmodig i teen. — En ordentlig husmor vasker med grønnsåpe og natron. Natron renser tøyets aura! Kjemikaliene deres dreper bare immunforsvaret.
— Gunnhild, — svarte jeg fredelig, men bestemt, — natron bryter ikke ned organiske flekker. Derfor tilsetter man enzymer i pulveret – proteinbaserte enzymer. Og de virker bare ved førti grader; i kokende vann denaturerer de. Såpen din danner bare kalsiumavleiringer på varmeelementet i hardt vann. Derfor døde den gamle maskinen din – varmeelementet brant opp av kalk.
Svigermor ble rød som en overmoden tomat.
— Se der, kjemikeren! Jeg har levd et helt liv, og du, en utakknemlig frekkas, skal lære meg, en erfaren kvinne!
Hun smalt døren igjen med slik patos at det hørtes ut som om hun lukket Paradisets porter foran synderne. Og nå skulle denne motstanderen av moderne teknologi ta min nye, fullpakkede maskin.
— Greit, Bjørn, — jeg lente meg mot dørkarmen og foldet armene. — Flyttefolk så flyttefolk. Mamma er jo hellig.
Bjørn pustet lettet ut. Han hadde tydeligvis forberedt seg på et hysterisk utbrudd, skjellsord, knuste tallerkener. Han visste ikke at en lærerinne med tjue års erfaring ikke skriker. Hun setter en toer i karakterboka og kaller inn foreldrene. I dette tilfellet – selve livet.
— Takk, Solveig, jeg visste du ville forstå! — skyndte han seg. — Jeg tar med mammas gamle maskin hit i mellomtiden…
— Nei, — avskar jeg. — Den tar bare plass. Lever den til skrapmetall.
— Men hva skal vi vaske med?
— Hva da? — smilte jeg søtt. — For hånd, kjære. Men det er en liten ting. Jeg jobber på skolen med halvannen stilling og retter stiler til midnatt. Jeg kjøpte maskinen for å frigjøre meg fra husarbeidet. Du disponerte løsningen min og ga den til mamma. Dermed er problemet med skittentøy nå ditt.
— Å, det går nok! — lo Bjørn, allerede på vei for å slippe inn flyttefolkene. — Jeg vasker for hånd, null problem! Bestemødrene våre vasket i elva, og det gikk bra. Jeg klarer meg!
Det var hans fatale feil.
De første tre dagene nøt Bjørn statusen som «den gode sønnen». Gunnhild ringte hver kveld og skrøt til naboene av hvilken gullgutt hun hadde oppfostret. Vaskekurven på badet vårt fylte seg sakte, men sikkert.
Lørdag morgen kom Bjørn gjesende ut på kjøkkenet, forventet frokost. På bordet sto eggerøre, og ved siden av sto et blått plastbadekar, et stykke grønnsåpe og en pakke natron.
— Hva er dette? — stirret mannen.
— Utstyret ditt, — jeg nippet til kaffen. — Arbeidsskjortene dine, treningsdrakten fra gymmen og sengetøyet vårt. Dynetrekk i dobbeltseng, Bjørn. Det venter på de sterke hendene dine. Du lovet jo.
Bjørn humret, tok badekaret og forsvant inn på badet. Vannlyden lovet godt.
Den psykologiske thrilleren startet førti minutter senere. Jeg satt i stolen med nettbrettet da det kom tunge, støtende pustelyder fra badet. Jeg tittet inn gjennom den på gløtt stående døren.
Bjørn, rød som en kokt kreps, sto over badekaret i dampende skyer. Det gjennomvåte dynetrekket i kraftig bomull veide sikkert ti kilo. Det vred seg, gled ut av hendene og nektet å vris opp. Vannet rant i grumsete strømmer. Knokene på mannens hender var allerede hvite.
— Hva, hjelper ikke bestemors metoder? — spurte jeg deltagende. — Du må først vri det til en stram pølse, så presse. Og ikke glem å skylle i tre vann, ellers blir såpen igjen i stoffet, og du klør.
— Jeg… klarer… — peset Bjørn, mens han prøvde å hive det våte tekstilmonsteret over kanten.
Ved kvelden på lørdag kunne ikke Bjørn rette ut ryggen. Huden på hendene var rynkete og rød. Tøyet hang over hele leiligheten og dryppet på avispapir, og skapte en stemning av kollektiv fra 1930-tallet. Bjørn satt i sofaen og stirret tomt på veggen, som en som har innsett livets fåfengelighet.
Akkurat da ringte telefonen. På skjermen lyste det: «Mamma». Bjørn, grimaserende av smerte i de gnidde fingrene, trykket på høyttaler.
— Bjørn! — lød en indignert stemme fra høyttaleren. — Den nye dritten din har ødelagt alt! Den piper, blinker rødt og har låst døren! Jeg stappet inn dunjakken min, bestefars jakke og to ulltepper, og den, det svinet, gir feilmelding og vil ikke sentrifugere!
Jeg kom nærmere og lente meg mot mikrofonen.
— Gunnhild, — sa jeg med den mykeste lærertonen. — Moderne maskiner har en vektsensor. En dunjakke veier femten kilo når den er gjennomvåt, pluss tepper. Trommelmaks er sju kilo. Du vil rive av demperne og slå trommelen av akslingen. Du må ta ut halve lasset.
— Ikke snakk til meg med de sensorene dine! — hvinte svigermor. — Dere har prakket på meg en defekt maskin for å bli kvitt meg! Dere kvittet dere med uklar vare, gode mennesker! Jeg ringer en reparatør, han skal skrive en rapport, jeg saksøker butikken deres for moralsk skade!
Hun klagde så høyt og med så stor innlevelse at det hørtes ut som hun sto på en tribune foran en forening av sveket svigermødre.
Bjørn så langsomt fra sine gnidde, røde hender til telefonen. Så så han på dynetrekket som dryppet fra tørkestativet, det han hadde vridd i en halvtime. I øynene hans klikket det noe. Mekanismen for blind sønnlig lydighet skiftet gir og falt fra hverandre i tannhjul.
— Mamma, — sa Bjørn stille, men med metall i stemmen. Svigermor ble stille i andre enden. — Ingen reparatør. I morgen tidlig kommer jeg med flyttefolk og henter maskinen.
— Henter?! Hva skal jeg vaske med da?!
— I et badekar, mamma. Med grønnsåpe. Auraen blir helt fantastisk.
Han la på og kastet telefonen i sofaen. Det ble stille i leiligheten, bare avbrutt av den jevne dryppelyden.
— Flyttefolk i morgen tidlig, altså? — spurte jeg, og vendte tilbake til rettingen av stiler.
— Klokka ni null null, — svarte mannen hardt, mens han masserte korsryggen.
Dagen etter kom den sølvgråe skjønnheten tilbake til sin rettmessige plass på badet vårt. Bjørn koblet til slangene med slik ømhet og omtanke som om han monterte en hjerte-lungemaskin. Gunnhild ble dødelig fornærmet og ringte ikke på over en måned.
Jeg holdt ingen foredrag og sa ikke «jeg sa det jo». Jeg bare la mannens nye skjorter i maskinen, la inn en kapsel med enzymer, valgte programmet «førti grader» og trykket på start. Maskinen surret stille i gang og tok inn vann.
Rettferdigheten hadde seiret – uten skrik, uten krangling. Kun ved hjelp av tyngdekraften, vått bomull og ubønnhørlig logikk. Og Bjørn, før han sier «ja, ta den» til moren sin, gnir seg alltid refleksivt på hendene og minnes vekten av et vått dynetrekk.
