André Pedersen satt ved vinduet og så på annonsen på telefonen. Bokstavene fløt foran øynene – brillene var blitt borte igjen. Men teksten var enkel:
«Gis bort katt. Rød, kastrert, vant til kassen.»
Nei. Ikke gi bort. Selge. Da var det iallfall større sjanse for at den havnet i en trygg familie.
– Mons, – kalte han lavt. – Kom hit, røde.
Katten dukket opp som ved et trylleslag – en lubben, mjauende traktor på myke poter. Den hoppet opp på fanget hans og la seg sammenkrøllet. Varm og levende.
André Pedersen klappet den bak øret. Mons myste av velbehag, mens eieren kjente hjertet snøre seg sammen. Et halvt år alene nå.
– Hva skal vi gjøre med deg, a? – hvisket den gamle mannen. – Medisinene tar slutt, og pensjonen også.
Kattekaren malte, uvitende om alt. André Pedersen åpnet kalkulatoren. Mat – tusen kroner i måneden. Strø – fem hundre til. Dyrlegen ville han helst ikke tenke på.
Og blodtrykkspillene kostet to tusen. Hver måned.
– Skjønner du, Mons, jeg vil ikke skilles fra deg, men jeg klarer det ikke lenger.
Han tastet inn i annonsen: «Katt til gode hender. Tre tusen kroner.» Slettet. Skrev på nytt: «Selger katt. Fem tusen kroner.»
Telefonen ringte med én gang. En kvinnestemme:
– Hei, jeg ringer angående katten. Kan jeg få se den?
– Ja, – svarte André Pedersen hest. – Kom gjerne.
En time senere banket det på døren. På trappen sto en kvinne i femtiårene med triste øyne.
– Marit, – presenterte hun seg. – Hvor er katten?
Mons kom, som på ulykksalig vis, løpende fra kjøkkenet – men ikke til gjesten, til eieren. Han gned seg mot beina, malte og så på ham med forelskede øyne.
– Der er han, min røde, – sa André Pedersen og prøvde å virke likegyldig. – En god katt. Kjærlig.
Marit satte seg på huk og rakte ut hånden. Mons snuste, men gikk ikke til henne. Han vendte tilbake til eieren.
– Hvorfor selger du den? – spurte kvinnen lavt.
– Å, omstendigheter, – mumlet den gamle mannen og så bort.
Da la Marit merke til at hendene til pensjonisten skalv. Og katten forlot ham ikke for et øyeblikk.
Marit lot blikket gli langsomt rundt i leiligheten. Alt var rent og pent, men tomt på en måte. På vinduskarmen sto en tørr ficus. På bordet en liten eske med medisiner, nesten tom. Og en til, også nesten tom.
– Fin leilighet, – sa hun. – Har du bodd her lenge?
– Førti år nå, – svarte André Pedersen mens han klappet Mons. – Kjøpte den sammen med kona…
Han fullførte ikke. Det var ikke nødvendig.
Marit nikket. Hun selv hadde for ikke så lenge siden mistet Tulla, en blandingshund som hadde levd i femten år. Tomrommet i huset var så stort at veggene truet med å rase sammen.
– Er katten syk? – spurte hun.
– Nei, den er frisk. Det er bare jeg, – den gamle mannen nølte. – Jeg klarer det ikke lenger. Alderdommen, skjønner du.
Mons mjauet plutselig langtrukkent og gned seg mot eierens bein. Som om han forsto hva det dreide seg om.
– Hva slags mat gir du den? – fortsatte Marit å spørre.
André Pedersen viste inn på kjøkkenet. Der sto to skåler – én med vann, én med tørrfôr. Billig, fra Rema 1000. Ikke det verste, men heller ikke bra.
– Er den kresen?
– Nei, den spiser det jeg gir. En snill gutt. Veldig smart. Da Guri var syk, la den seg på sengen hennes og varmet henne. Som om den forsto. – Eierens stemme skalv.
Marit satte seg på huk foran katten. Mons så på henne, men klemte seg inntil eieren.
– Si meg ærlig, – spurte hun lavt, – hvorfor ber du akkurat fem tusen?
Den gamle mannen ble forlegen:
– Vel, det er en god katt. Rasekatt.
– Mons er en huskatt, – innvendte Marit forsiktig. – Pen, men huskatt. Og du er glad i den. Så hvorfor selger du den?
André Pedersen snudde seg mot vinduet. Han var stille lenge. Mons malte på fanget hans, mens eieren klappet den med skjelvende hender.
– Medisinene er blitt dyre. Og maten. Den var syk for en måned siden, jeg tok den til dyrlegen. Fem tusen kroner. De siste.
– Men datteren din? Sønnen? Slektninger?
– Datteren bor i Tyskland. Hun har tre unger, har ikke tid til en gammel mann. Og jeg ber ikke om noe.
Han sukket.
– Vi klarte oss med Guri på en måte. Men alene – det går ikke.
Marit lyttet og kjente hjertet snøre seg. Der satt han, den stolte gamle mannen, og solgte det eneste levende han hadde igjen i huset. Og katten forsto ingenting, klemte seg inntil og stolte på ham.
– Og hvis jeg ikke kjøper den? – spurte hun.
– En annen vil kjøpe den. – Stemmen var hard, men hendene skalv fortsatt. – Annonsen henger allerede, det er flere som ringer.
– Og du angrer ikke?
André Pedersen løftet brått hodet:
– Tror du det er lett for meg?! Tror du jeg gjør dette for moro skyld?
Han stanset, bet seg i leppen. Mons ble skremt av den brå bevegelsen, hoppet ned fra fanget, men gikk ikke langt – den satte seg ved siden av.
Da skjønte Marit: hun kunne ikke bare kjøpe katten og gå. Man kunne ikke skille dem.
Men noe måtte gjøres. Det måtte.
Marit var stille. Lenge.
– André Pedersen, hva om jeg ikke kjøper katten? – sa hun.
Den gamle mannen rykket til:
– Hva?! Hvorfor kom du da?
– Jeg kom for å se. Jeg så. Og jeg skjønte – jeg skal ikke kjøpe katten.
André Pedersen bleknet. Hendene skalv enda mer.
– Men du ringte jo selv! Du sa du trengte en katt!
– Jeg trenger en. – Marit reiste seg fra stolen og gikk bort til vinduet. – Bare ikke denne.
– Hva er det for galt med den?!
Hun snudde seg. Og den gamle mannen så tårene i øynene hennes.
– Ingenting er galt med katten. Men med eieren er det noe galt.
– Jeg forstår ikke.
– Jo, du forstår, André Pedersen. – Stemmen skalv. – Jeg mistet hunden min for ikke så lenge siden. Gammel, syk. Den levde med meg i femten år. Og vet du hva som var det verste før den døde? Ikke sykdommen. Ikke smerten. Men at den så på meg som om den ba om unnskyldning. For at den var til bry.
André Pedersen svelget. Mons kom bort til ham og gned seg mot beinet.
– Og nå ser jeg på deg og Mons – og jeg ser det samme. Han vil være hos deg, men du skammer deg over at du ikke kan forsørge ham. Du tror du gjør det rette ved å gi ham bort.
– Men er det ikke rett?! – blusset den gamle mannen opp. – Er det bedre at han sulter sammen med meg?!
– Hvem har sagt at han må sulte?
Det ble stille. Mons mjauet – lavt, langtrukkent.
– Jeg foreslår en annen løsning, – fortsatte Marit. – Jeg skal ta med mat. Hver uke. Og penger til dyrlegen – hvis det trengs.
– Hva?! – André Pedersen så på henne som om hun var gal. – Hvorfor vil du det?
– Fordi jeg vil hjelpe katten. Men jeg vil ikke skille dere. – Hun smilte gjennom tårene. – Du kan kalle det lykkeleie.
– Lykkeleie?!
– Ja. Jeg betaler for å få komme og klappe Mons. Og samtidig får jeg en grunn til å besøke en ensom mann. Drikke te. Snakke sammen.
Den gamle mannen var taus. Øynene var vidåpne, leppene skalv.
– Det er på en måte ydmykende, – presset han frem.
– Hvorfor ydmykende? – spurte Marit oppriktig overrasket. – Det er jo en avtale. En ærlig avtale. Jeg får en katt å være sammen med – du får hjelp med maten. Gjensidig nytte.
– Nei! Jeg er ikke en tigger! Jeg er ikke en betler! – André Pedersen reiste seg brått.
– Hvem har sagt det?
– Det sier du jo! Du tilbyr penger til en fremmed gammel mann!
Marit ristet på hodet:
– Jeg tilbyr en avtale. Betaling for måten jeg kan være sammen med katten. Og med en klok, interessant mann som har oppdratt den.
– Ikke! – Stemmen sprakk. – Ikke synes synd på meg!
Og han ble stille. Satt seg ned i stolen igjen. Senket hodet.
Mons hoppet opp på fanget hans.
– Vet du hva som er det verste, André Pedersen? – spurte Marit lavt. – Ikke fattigdom. Ikke alderdom. Men stolthet. Den som hindrer en i å ta imot hjelp.
– Det er ikke stolthet, – hvisket han. – Det er skam.
– Skam over hva?
– Over at jeg ikke klarte det. At kona døde, og jeg ble igjen. At jeg ikke sparte penger. At datteren er langt borte. At jeg ikke engang kan forsørge katten.
Tårene rant langs de rynkete kinnene.
– Og så kommer du. Og tilbyr hjelp. Og jeg er som den siste…
– Tosk? – foreslo Marit forsiktig.
– Ja, nettopp. Tosk.
Hun gikk bort, satte seg på huk ved stolen:
– André Pedersen. Jeg har en tom leilighet. Jeg har en hund som er borte. Jeg har en jobb jeg ikke vil gå til. Og ingen ved siden av meg som jeg kan fortelle om dagen min. Men du har Mons. Og et godt hjerte.
– Hvordan vet du at jeg har et godt hjerte?
– En ond mann kan ikke elske en katt sånn.
Mons malte høyere, som om han var enig.
– Så hva sier du? Blir vi enige?
André Pedersen var lenge stille. Han klappet den røde pelsen. Tenkte.
Den gamle mannen sukket. Dypt, dypt.
– Da kan vi vel prøve?
To måneder senere.
André Pedersen satt ved vinduet med Mons på fanget og så ut på gårdsplassen. Snart skulle Marit komme – på tirsdager tok hun alltid med mat og litt godsaker.
– Hører du, røde? – sa han lavt til katten. – Det høres ut som kjente skritt.
Mons løftet hodet, spisset ørene. Ja, det var henne.
Det banket på døren.
– André Pedersen? Det er meg!
– Kom inn, kom inn! – Den gamle mannen reiste seg, rettet på skjorten. I løpet av disse to månedene hadde han livnet til, kinnene var blitt rosenrøde.
Marit kom inn med store poser, smilende:
– Hei, vakre! – Det var til Mons.
Katten begynte straks å male og gned seg mot beina hennes.
– Og hei til deg, André Pedersen. Hvordan går det? Hvordan føler du deg?
– Helt fint. Var hos legen i går – blodtrykket er normalt. Medisinene deres hjelper.
– Å! I morgen er det lørdag, kanskje vi kan gå en tur i parken? Ta Mons med i bånd?
André Pedersen ble sjenert:
– Å nei. I parken. Folk vil se – en gammel mann med katt i bånd.
– La dem se! – lo Marit. – De vil misunne deg den vakre katten din. Ikke sant, Mons?
Katten mjauet – godkjennende.
De drakk te på kjøkkenet. André Pedersen fortalte om naboene, om nyhetene i gårdsplassen. Og Marit lyttet, nikket, lo. I løpet av disse to månedene hadde det oppstått en spesiell nærhet mellom dem – ikke slektskap, men veldig varm.
– Vet du, – sa hun mens hun drakk opp teen, – datteren din ringte denne uken?
– Ja. Hun spurte hvordan det gikk. Jeg fortalte om deg.
– Hva sa hun?
– Hun ble overrasket, – innrømmet den gamle mannen. – Hun sa: «Pappa, jeg er så glad for at du har en venninne». Venninne, – han smilte. – Høres rart ut i min alder, ikke sant?
– Hvorfor rart? Vennskap har ingen alder.
Mons hoppet plutselig ned fra vinduskarmen og gikk bort til matskålen. Med den gode maten som ikke lenger var et problem.
– Og jeg ville selge ham, – sa André Pedersen lavt.
– Og godt at du ikke gjorde det.
– Ja… Jeg trodde det var verdens undergang. Men det var egentlig begynnelsen på et nytt liv.
Marit nikket:
– Noen ganger fører de skumleste øyeblikkene til de lyseste forandringene.
De satt tause og så på mens Mons fornøyd knasket på maten. Han hadde alt nå – mat, kjærtegn, oppmerksomheten til to mennesker som elsket ham.
