Anders Paulsen satt ved vinduet og stirret på annonsen på mobilen. Bokstavene fløt foran øynene – brillene var igjen blitt borte et sted. Men teksten var enkel:
«Gis bort katt. Rød, kastrert, vant til do».
Nei. Ikke gis bort. Selges. Da var det i det minste større sjanse for at den havnet i en trygg familie.
– Mikkel, – kalte han lavt. – Kom hit, rødti.
Katten dukket opp som ved et trylleslag – en lubben, purrende traktor på myke poter. Hoppet opp i fanget, krøllet seg sammen. Varm og levende.
Anders strøk ham bak øret. Mikkel myste av velbehag, og eieren kjente hjertet klemme seg sammen. Et halvt år alene nå.
– Hva skal vi gjøre med deg, a? – hvisket den gamle. – Medisinen begynner å ta slutt, og pensjonen også.
Katten malte, uvitende om noe. Anders åpnet kalkulatoren. Mat – tusen kroner i måneden. Sand – fem hundre til. Om veterinær var det best å ikke tenke.
Og blodtrykkstablettene koster to tusen. Hver måned.
– Skjønner du, Mikkel, jeg vil ikke skills fra deg, men jeg klarer det ikke lenger.
Han skrev i annonsen: «Katt til gode hender. Tre tusen kroner». Slettet. Skrev på nytt: «Selger katt. Fem tusen kroner».
Telefonen ringte med en gang. En kvinnestemme:
– Hei, jeg ringer angående katten. Kan jeg komme og se?
– Ja, – svarte Anders hest. – Kom gjerne.
En time senere banket det på døren. På trappen sto en kvinne rundt femti år med triste øyne.
– Mona, – presenterte hun seg. – Hvor er katten?
Mikkel, som om han visste det, kom straks ut fra kjøkkenet, men ikke til gjesten – til eieren. Gned seg mot beina, malte, så på ham med forelskede øyne.
– Der er han, rødfargen min, – sa Anders, og prøvde å høres likegyldig ut. – Flott katt. Kjærlig.
Mona satte seg på huk, rakte ut hånden. Mikkel snuste, men gikk ikke til henne. Vendte tilbake til eieren.
– Hvorfor selger du ham? – spurte kvinnen stille.
– Å, omstendigheter, – mumlet den gamle og så bort.
Da la Mona merke til det: hendene til pensjonisten skalv. Og katten forlot ham ikke et sekund.
Mona lot blikket gli sakte rundt i leiligheten. Alt rent og pent, men tomt på en måte. I vinduskarmen en tørket fikus. På bordet en eske med tabletter, nesten tom. Og en til, også nesten tom.
– Pen leilighet, – sa hun. – Bodd her lenge?
– Førti år nå, – svarte Anders og strøk Mikkel. – Kjøpte den sammen med kona…
Han fullførte ikke. Trengtes ikke.
Mona nikket. Hun selv hadde nylig mistet Tiril – en blandingshund som levde i femten år. Tomheten i huset var så stor at veggene truet med å falle sammen.
– Er katten syk? – spurte hun.
– Nei, frisk. Bare jeg… – Den gamle nølte. – Jeg klarer det ikke lenger. Alderen, skjønner du.
Mikkel mjauet plutselig langt og gned seg mot eierens bein. Som om han forsto hva det dreide seg om.
– Hva slags mat gir du ham? – fortsatte Mona.
Anders viste inn på kjøkkenet. Der sto to skåler – en med vann, en med tørrfôr. Billig, fra Kiwi. Ikke det verste, men heller ikke det beste.
– Er han kresen?
– Nei, det du gir, spiser han. Flott kar. Veldig smart. Da Guri var syk, la han seg ved sengen hennes og varmet. Som om han forsto. – Eierens stemme skalv.
Mona satte seg på huk foran katten. Mikkel så på henne, men trykket seg mot eieren.
– Si meg ærlig, – spurte hun lavt, – hvorfor ber du om fem tusen?
Den gamle ble forvirret:
– Han er jo en fin katt. Rasekatt.
– Mikkel er en blandingskatt, – sa Mona mildt. – Pen, men blandings. Og du er glad i ham. Så hvorfor selger du?
Anders vendte seg mot vinduet. Var stille lenge. Mikkel malte i fanget hans, mens eieren strøk ham med skjelvende hender.
– Medisinen er blitt dyr. Og maten. Han var syk for en måned siden, hos veterinæren. Fem tusen betalte jeg. De siste.
– Har du datter? Sønn? Familie?
– Datteren bor i Tyskland. Har tre egne, hun har ikke tid til en gammel mann. Jeg ber heller ikke om noe.
Han sukket.
– Vi klarte det sammen med Guri. Men alene – det går ikke.
Mona lyttet og kjente hjertet klemme seg. Der satt han, den stolte gamle mannen, og solgte det eneste levende han hadde igjen. Og katten forsto ingenting, trykket seg mot ham, stolte på ham.
– Hva om jeg ikke kjøper ham? – spurte hun.
– Noen andre kjøper. – Stemmen var fast, men hendene skalv fortsatt. – Annonsen henger ute, det kommer andre.
– Og du angrer ikke?
Anders løftet hodet brått:
– Tror du det er lett for meg?! Tror du jeg gjør dette for moro skyld?
Han stoppet, presset leppene sammen. Mikkel ble skremt av den brå bevegelsen, hoppet ned fra fanget, men gikk ikke langt – satte seg ved siden av.
Da forsto Mona: hun kunne ikke bare kjøpe katten og gå. Man kunne ikke skille dem.
Men noe måtte gjøres.
Mona var stille. Lenge.
– Anders Paulsen, – sa hun, – hva om jeg ikke kjøper katten?
Den gamle rykket til:
– Hva?! Hvorfor kom du da?
– Kom for å se. Så. Og forsto – jeg vil ikke kjøpe katten.
Anders ble blek. Hendene skalv kraftigere.
– Du ringte jo selv! Sa du trengte en katt!
– Trenger. – Mona reiste seg fra stolen og gikk til vinduet. – Men ikke denne.
– Hva er galt med ham?!
Hun snudde seg. Og den gamle så tårer i øynene hennes.
– Ingenting galt med katten. Det er eieren det er noe galt med.
– Jeg forstår ikke.
– Du forstår, Anders Paulsen. – Stemmen skalv. – Jeg mistet hunden min for ikke lenge siden. En gammel, syk blandingshund. Femten år levde hun med meg. Og vet du hva som var det verste før hun gikk? Ikke sykdommen. Ikke smertene. Men at hun så på meg som om hun ba om unnskyldning. For å være til bry.
Anders svelget. Mikkel kom bort til ham, gned seg mot beinet.
– Og nå ser jeg på deg og Mikkel – og ser det samme. Han trekker mot deg, men du skammer deg over at du ikke kan fø ham. Du tror du gjør det rette ved å gi ham bort.
– Er det ikke rett?! – blusset den gamle opp. – Er det bedre at han sulter sammen med meg?!
– Hvem sa at han må sulte?
Stillhet falt. Mikkel mjauet – lavt og langt.
– Jeg foreslår en annen løsning, – fortsatte Mona. – Jeg kommer med mat. Hver uke. Og penger til veterinær – om det trengs.
– Hva?! – Anders så på henne som på en galning. – Hvorfor vil du det?
– Fordi jeg vil hjelpe katten. Men jeg vil ikke skille dere. – Hun smilte gjennom tårene. – La oss kalle det leie av lykke.
– Leie?!
– Ja. Jeg betaler for å kunne komme og klappe Mikkel. Og samtidig får jeg en grunn til å besøke en ensom mann. Drikke te. Snakke.
Den gamle var stille. Øynene store, leppene skalv.
– Det føles ydmykende, – presset han frem.
– Hvorfor ydmykende? – spurte Mona oppriktig overrasket. – Det er en avtale. En ærlig avtale. Jeg får en katt å være sammen med – du får hjelp til mat. Gjensidig fordel.
– Nei! Jeg er ingen tigger! Jeg ber ikke om almisser! – Anders reiste seg brått.
– Hvem sa det?
– Du! Du tilbyr penger til en fremmed gammel mann!
Mona ristet på hodet:
– Jeg tilbyr en avtale. Betaling for å få omgås katten. Og en klok, interessant mann som har oppdratt denne katten.
– Ikke! – Stemmen sprakk. – Ikke synd på meg!
Så ble han stille. Satte seg tilbake i stolen. Senket hodet.
Mikkel hoppet opp på fanget hans.
– Vet du hva som er det verste, Anders Paulsen? – spurte Mona lavt. – Ikke fattigdom. Ikke alderdom. Men stoltheten. Som hindrer deg i å ta imot hjelp.
– Det er ikke stolthet, – hvisket han. – Det er skam.
– Skam over hva?
– Over at jeg ikke klarte det. At kona døde, og jeg ble igjen. At jeg ikke sparte penger. At datteren er langt borte. At jeg ikke engang kan fø katten.
Tårene rant nedover de rynkete kinnene.
– Og nå kommer du. Og tilbyr hjelp. Og jeg er som en siste…
– Tosk? – sa Mona mildt.
– Ja, tosk.
Hun gikk bort, satte seg på huk ved stolen:
– Anders Paulsen. Jeg har en tom leilighet. Jeg har en borte hund. Jeg har en jobb jeg ikke orker å gå til. Og ingen i nærheten som jeg kan fortelle hvordan dagen min har vært. Men du har Mikkel. Og et godt hjerte.
– Hvordan vet du det?
– Fordi en ond mann kan ikke elske en katt slik.
Mikkel malte høyere, som om han var enig.
– Hva sier du? Bli enige?
Anders var stille lenge. Strøk den røde pelsen. Tenkte.
Så trakk han pusten dypt.
– Da prøver vi vel?
To måneder gikk.
Anders Paulsen satt ved vinduet med Mikkel på fanget og så ut på tunet. Snart skulle Mona komme – på tirsdager hadde hun alltid med mat og noe godt å spise.
– Hører du, rødti? – sa han lavt til katten. – Jeg tror jeg hører skritt.
Mikkel løftet hodet, spisset ørene. Ja, det var henne.
Bank på døren.
– Anders Paulsen? Det er meg!
– Kom inn, kom inn! – Den gamle reiste seg, rettet på skjorten. På disse to månedene hadde han tydelig kviknet til, til og med kinnene fått farge.
Mona kom inn med store poser, smilende:
– Hei, vakker! – til Mikkel.
Katten mjauet straks og gned seg mot beina hennes.
– Og hei til deg, Anders Paulsen. Hvordan går det? Hvordan helsen?
– Bare bra. Var hos legen i går – blodtrykket normalt. Tablettene dine hjelper.
– Å! I morgen er det lørdag, kanskje vi kan gå til parken? Luften Mikkel på sele?
Anders ble sjenert:
– Å nei, i parken. Folk vil se på – en gammel mann med katt i bånd.
– La dem se! – lo Mona. – De kommer til å misunne deg for en så flott katt. Ikke sant, Mikkel?
Katten mjauet – anerkjennende.
De drakk te på kjøkkenet. Anders fortalte om naboene, om nyheter i gården. Mona lyttet, nikket, lo. I løpet av disse to månedene hadde det vokst fram en spesiell nærhet mellom dem – ikke familie, men svært varm.
– Vet du, – sa hun da teen var drukket, – datteren din ringte denne uka?
– Ringte. Spurte hvordan det gikk. Jeg fortalte om deg.
– Hva sa hun?
– Ble overrasket, – innrømmet den gamle. – Sa: «Pappa, jeg er så glad for at du har en venninne». Venninne, – han smilte. – Høres rart ut i min alder, ikke sant?
– Hvorfor rart? Vennskap har ingen alder.
Mikkel hoppet plutselig ned fra vinduskarmen og gikk bort til matskålen sin. Med kvalitetsmaten, som ikke lenger var et problem.
– Og jeg var i ferd med å selge ham, – sa Anders stille.
– Og godt at du ikke gjorde det.
– Ja… Da trodde jeg det var verdens undergang. Men i virkeligheten var det starten på et nytt liv.
Mona nikket:
– Noen ganger fører de mørkeste øyeblikkene til de lyseste forandringene.
De var stille, mens de så på Mikkel som travet og knaste på maten. Han hadde alt nå – mat, kjærlighet, oppmerksomhet fra to mennesker som elsket ham.
Når jeg ser tilbake, tenker jeg at det verste ikke er å miste alt, men å være for stolt til å ta imot en utstrakt hånd. Jeg lærte at stolthet kan koste deg det kjæreste du har – og at den sanne styrken ligger i å la andre hjelpe deg, selv når du tror du ikke fortjener det.
