Hver kveld kom den rødgule katten opp på balkongen min. Den mjaue som om den ba om hjelp – ga verken meg eller samvittigheten fred. Jeg vurderte å ringe dyrebeskyttelsen, men så snart jeg åpnet døren, spratt den avgårde. Rett mot det jeg fryktet mest.
– Der er du igjen!
Jeg trakk gardinet til side og så ut på balkongen. Den rødgule katten satt på rekkverket og stirret rett på meg. Øynene glødet i kveldsmørket, og fra halsen kom et langt, nesten menneskelig mjau.
– Gå vekk, – viftet jeg med hånden og trakk gardinet for.
Femte kvelden på rad skjedde det samme, nesten komisk: så snart jeg kom hjem fra jobb – der var katten igjen. Igjen på balkongen min i fjerde etasje! Hvordan den kom seg opp, var en gåte for meg, men der satt den, nok en gang.
Jeg jobbet som regnskapsfører i et lite firma, og de siste månedene hadde vært spesielt tunge. Kvartalsrapportering, revisjon, konstante telefonsamtaler. Jeg kom hjem helt utslitt. Alt jeg trengte, var stillhet, varm te og min favoritt-TV-serie. Og så denne katten med sine konserter.
– Hør, kanskje du bare skal gi den mat? – foreslo kollegaen min Siv dagen etter. – Den spiser og forsvinner.
– Jeg har ikke tenkt å temme herreløse dyr, – svarte jeg skarpt. – Jeg har nok problemer som det er.
Og det var sant. Etter skilsmissen for tre år siden hadde jeg innredet livet slik jeg ville. Ingen avhengigheter, ingen forpliktelser. Leiligheten var min festning, med orden og forutsigbarhet. Dyr passet ikke inn i planene.
Men katten så ut til å mene noe annet. Den sjette kvelden mjaue den så høyt og insisterende at naboen under ringte på døren.
– Ingrid, kunne du gjøre noe med den katten? – ba hun. – Hodet mitt sprekker av hylingen.
– Unnskyld, Marta, – mumlet jeg. – Jeg skal ordne det.
Jeg hadde ikke lyst til å ordne noe som helst. Jeg vurderte å ringe dyrebeskyttelsen, men kom i tanker om hva de gjør med herreløse dyr, og klarte det ikke.
– Hva er det du vil?
Jeg åpnet balkongdøren og gikk ut. Katten sluttet å mjaue og så oppmerksomt på meg. Den var mager, pelsen hang i tova floker, men øynene var helt friske og intelligente. Veldig intelligente.
– Nå, si meg, hva trenger du? Mat?
Jeg strakte ut hånden for å klappe den, men katten spratt unna, gikk ned brannstigen et par trinn og stoppet. Så seg tilbake. Så på meg. Mjaue igjen.
– Vil du at jeg skal følge etter deg? – spurte jeg vantro.
Katten gikk enda lavere og så seg over skulderen.
Nysgjerrighet er en underlig ting. Den driver meg til handling – det er det eneste jeg kan si. Jeg grep jakkeermet, stakk raskt føttene i joggesko uten å tenke på komfort, og gikk ut i gangen. Katten, som om den visste alt på forhånd, satt allerede ved døren. Da den så meg, stupte den ned trappen uten å se seg tilbake. Nesten lydløs skygge gled foran. Jeg måtte bare skynde meg etter.
Vi kom ned i første etasje, men kanten stoppet ikke. Den gikk mot kjellerdøren, en dør jeg aldri hadde åpnet. Døren var på gløtt, innenfor gapet svart tomhet.
– Vil du at jeg skal klatre inn dit?
Jeg så på katten.
– Ikke snakk om.
Men katten smøg seg inn og kom ut igjen etter et sekund. Den satte seg ved dørterskelen. Så på meg med sine uvanlige øynene.
Og da hørte jeg det. En tynn, knapt merkbar pipelyd. Flere stemmer på en gang.
– Kattunger? – hvisket jeg.
Jeg tok frem mobilen, slo på lommelykten og gikk forsiktig inn i kjelleren. Det luktet fukt og mugg. Katten gikk foran, så seg av og til tilbake for å sjekke om jeg fulgte.
I det innerste hjørnet av kjelleren, bak gamle rør, så jeg dem. Fire bitte små kattunger lå på en skitten fille. De var så små at øynene ikke var åpnet. Pipelyden var desperat, sulten.
– Herregud.
Jeg satte meg på huk ved siden av.
– Hvordan havnet dere her?
Katten gikk bort til ungene, la seg ved siden av dem, og de festet seg umiddelbart til spenene. Men jeg så at hun selv var utmattet, melken rakk tydeligvis ikke. Temperaturen i kjelleren var rundt ti grader, ikke mer. Om natten kunne det bli enda kaldere.
– Du kom for å be om hjelp, – sa jeg, ikke som et spørsmål, men som en påstand. – Du lette etter noen som kunne hjelpe barna dine.
Katten så på meg og mjaue stille. I blikket lå takknemlighet.
Jeg tok frem mobilen og ringte Siv. Hun svarte ikke med en gang.
– Ingrid, hvorfor ringer du? Klokka er snart ti.
– Jeg trenger hjelp. Nå. Det er en situasjon her.
Siv kom etter tjue minutter med en eske, et varmt teppe og en tåteflaske til kattungene. Hun hadde erfaring – året før hadde hun reddet en forlatt valp.
– Sånn, – kommanderte hun mens hun vurderte forholdene. – Kattungene tar vi hjem umiddelbart. Moren også. I morgen tidlig til veterinæren. Jeg trenger hjelp med matingen, de er altfor små.
– Jeg skal hjelpe, – sa jeg stille.
Vi la forsiktig kattungene over i esken. Katten ble først nervøs, men forsto at de ikke var i fare, og hoppet rolig etter.
Hjemme ordnet jeg plass til dem på badet, der det var varmest. Siv viste meg hvordan jeg best kunne mate kattungene med flaske hvis moren ikke klarte det. Katten spiste grådig – sannsynligvis for første gang på mange dager.
– Vet du, – sa Siv mens hun så på meg, – jeg har alltid tenkt at du har stengt deg for mye ute etter skilsmissen. Redd for å stole på noen igjen, til og med dyr.
– Kanskje.
Jeg strøk den rødgule hodet.
– Men denne katten viste meg hva ekte hengivenhet er. Hun kunne bare ha forlatt ungene og lett etter mat til seg selv. Men hun søkte hjelp for dem.
Veterinæren dagen etter sa at kattungene ville overleve, men trengte grundig stell. Moren trengte vitaminer og kraftigere fôr.
– Sjelden ser man en så sterk morsinstinkt, – sa legen, nesten som en tanke. – Vanligvis gjemmer herreløse katter avkommet på skjulte steder. Men denne fant en måte å be om hjelp på.
De neste tre ukene levde jeg etter et fôringsskjema. Vekkerklokken ringte hver tredje time, dag og natt. Siv hjalp til når jeg var på jobb. Kattungene ble sterkere, åpnet øynene, begynte å krabbe.
Forresten, jeg glemte å si: på jobb trodde alle jeg hadde fått en baby. Så store mørke ringer under øynene hadde jeg av søvnmangel. Kolleger spurte om jeg var syk. Jeg spøkte med at jeg led av søvnløshet.
– Ingrid, du skjønner at du ikke kan ha fem katter i en ettromsleilighet? – spurte Siv forsiktig.
– Jeg skjønner, – nikket jeg.
Jeg la ut en annonse om å plassere kattungene i gode hjem. Det var mange interessenter, men jeg valgte nøye ut framtidige eiere, sjekket forholdene de skulle leve under.
Etter to måneder hadde alle fire kattungene fått nye hjem. En tok naboen Marta – den samme som hadde klaget over mjauingen.
– Barnebarna blir glade, – smilte hun. – Jeg har lenge ønsket meg katt, men aldri turt.
Den rødgule katten ble med meg. Jeg kalte henne Røya, enkelt og greit. Hun var utrolig smart og takknemlig. Sov på puten min, møtte meg når jeg kom hjem, koste om kvelden med rumling fra fanget.
– Vet du, Røya, – sa jeg en kveld, – du har lært meg mye. Jeg trodde jeg ikke ville ha ansvar for noen. Men plutselig ble det klart – når du gir varme til andre, blir ditt eget liv rikere.
Røya så på meg med sine kloke øyne og la hodet på hånden min.
Et halvt år senere fortalte Siv at kattungene var blitt store og lykkelige. Marta var helt vill etter sitt kjæledyr. Og jeg hadde fått en tradisjon: hver kveld åpner jeg balkongdøren og slipper Røya ut for å få litt frisk luft.
Noen ganger kommer barmhjertigheten til oss i den mest uventede formen. I form av en pågående herreløs katt som ikke ga opp og fant en måte å redde barna sine på. Morskjærlighet kjenner ingen grenser, verken hos mennesker eller dyr. Og menneskehjertet kan tine selv etter mange års ensomhet, hvis medfølelse våkner i det.
Har du lagt merke til herreløse dyr? Kanskje noen av dem også ber om hjelp. Del din historie i kommentarfeltet.
