To uker hveste og klorte Misse, uten å la Valborg nærme seg den gamle sofaen. Valborg vurderte nesten å gi bort katten. Men da naboen hjalp til med å flytte møbelet, fant de bak det noe som forklarte alt.
Misse hadde aldri vært ond. Men den gamle sofaen i den store stuen forsvarte hun mot alle, og Valborg hadde i to uker ikke skjønt hvorfor.
Det begynte smått. Morgen, kjøkkenet, lukten av te og brent brød. Valborg drakk opp teen, tørket hendene på forkleet med solsikker og gikk for å tørke støv av møblene. Hun strakte seg mot armlenet.
Katten krummet ryggen og hveste så voldsomt at Valborg rykket tilbake og slo albuen i gulvlampe. I tre år hadde de delt mye: spinneri om morgenen, krevende hyl før måltider, sur taushet etter veterinæren. Men hvesing hadde hun aldri hørt før.
Så la katten merkbart på seg. Sidene rundet ut, gangen ble tung og forsiktig. Valborg trodde hun overfôret den. Reduserte porsjonen, helte det overskytende tilbake i posen med raslende folie. Det hjalp ikke. Misse begynte å bære matbiter fra skålen et sted bak sofaen, og en dag fant Valborg et tørt kyllingstykke bak et møbelbein, dekket av støv.
Det luktet rart i hjørnet: surt, varmt, levende. Valborg satte seg på kne, prøvde å kikke inn i glipen mellom veggen og ryggstøet. Misse kastet seg i veien, lydløst, uten forvarsel. Stilte seg foran glipen og stirret med gule øyne som om det lå det dyreste i verden bak henne.
På baksiden av hånden satt to tynne kloremerker.
Datteren ringte om kvelden, som vanlig, i full fart.
– Mamma, hva med katten?
– Hun hveser. Klorte meg i hånden. Kommer ikke nær sofaen.
Solveig sukket. I røret hørtes hæler som slo mot asfalt, en tuting, en plastpose som raslet fra butikken.
– Jeg sa jo. Gi henne bort før hun river opp ansiktet ditt. Det finnes grupper på nettet, de blir raskt omplassert.
Valborg var taus. Fingrene klemte kanten av duken så stoffet samlet seg i folder.
– Mamma? Hører du?
– Jeg hører.
– Du trenger ikke alt dette. Alene, med den katten… Kom heller til meg.
Hun la telefonen på bordet. I gangen satt Misse ved døren til den store stuen, halen slynget rundt forpotene, ryggen rett. Som en vaktpost. I to uker hadde hun aldri forlatt stedet lenge: hun spiste til og med raskere enn vanlig, som om hun måtte skynde seg tilbake.
Etter samtalen åpnet Valborg telefonen og søkte opp det datteren hadde sagt. Gruppene dukket opp med en gang. Bilder av katter, bildetekster: «snill», «vant til do», «søker hjem». Hun bladde i ett minutt. Så la hun telefonen med skjermen ned, og halsen ble tørr.
Før hun la seg, gikk hun til stuen. Misse lå ved sofaen og slikket poten, sakte, omhyggelig, som om hun forberedte seg på noe viktig. Valborg satte seg på huk i døråpningen.
– Misse. Hva er det du gjemmer der?
Katten løftet hodet, blinket og fortsatte å slikke seg.
Natten sov Valborg ikke. Bak veggen raslet det, stilnet, begynte igjen. En gang gled en tynn lyd gjennom stillheten, som et pip. Valborg stivnet, lyttet. Ikke gjentok seg.
Hun reiste seg og gikk barbeint mot døren. Gulvet iskaldt, trekken under gulvlisten bar desember med seg. Gatelykten utenfor kastet gule striper gjennom tyllen, og i det ujevne lyset så Valborg: Misse lå ikke på liggeunderlaget. Hun presset seg inntil veggen, like ved sofaen. Buken hevet og senket seg jevnt.
Katten hveste ikke. Lå og så på Valborg gjennom stripen av gatelys.
Valborg gikk tilbake til soverommet. På nattbordet stod et bilde av mannen i en ramme av skjell, hentet fra havet en gang. Viktor smilte. Og Valborg tenkte: han ville ikke ha gitt bort katten. Han ville først ha flyttet sofaen.
Om morgenen ringte hun Gunnar Pålsen i underetasjen. Naboen hadde hender som kunne løfte en garderobe og fikse en kran. Han stilte ingen unødige spørsmål.
– Sofa? – gjentok han. – Hvor skal den?
– Fra veggen. Jeg må se hva som er bak.
Han kom ti minutter senere, i rutet skjorte og tøfler på bare føtter. Bak ham tittet kona Turid nysgjerrig inn.
Misse krøp under kjøkkenbordet da hun så fremmede. Valborg la merke til: katten løp ikke til den store stuen som hun pleide. Ble på kjøkkenet. Pupillene utvidet seg så det gule nesten forsvant, og potene trippet fort på den kalde flisen.
Gunnar Pålsen grep den ene enden. Valborg den andre. Sofabeina skrek mot parketten, seigt og skarpt, og lyden fylte leiligheten helt opp til taket. Sofaen gikk tungt, gammel, oppsvulmet av tid. Støvet virvlet opp og danset i strimlene av morgensolen.
Turid gjesp av undring først.
I hjørnet, på et gammelt ullskjerf som Valborg hadde mistet i oktober, lå det kattunger. Fire. Bitre små, blinde, med ørene trykket inntil hodet og rosa labber, så myke at de fikk plass på en negl. De vred seg, åpnet tannløse munner, og fra dem kom en lukt av melk, varm og tykk. Valborg fikk en klump i halsen.
Hun satte seg på kne rett på det støvete parkettgulvet. Hendene skalv. Hun strakte fingrene mot den røde kattungen med en hvit stjerne i pannen, og den stakk snuten inn i håndflaten hennes. Hånden var kald, kattungen som en liten ovn.
– Der har du den slemme katten, – pustet Gunnar Pålsen og satt på huk ved siden av.
Turid snudde seg mot kjøkkenet. Misse stod i døråpningen og rørte seg ikke. Hun så ikke på menneskene. På kattungene.
Da forsto Valborg alt med én gang. Hvesingen og maten bak sofaen, den runde magen og de søvnløse nettene ved veggen da hun trodde katten bare var «vanskelig». Og skjerfet. Det samme ullskjerfet fra gangen som Valborg pleide å pakke knærne inn i om kvelden. Misse hadde tatt det selv, bredt det ut i hjørnet og laget rede.
Katten kom langsomt, på myke poter. Snuste på Valborgs hånd, stakk nesen inn i fingrene. Og la seg ved siden av kattungene, dro dem én etter én inntil seg.
Turid gikk stille ut og kom tilbake med en skål lunkent vann. Satte den på gulvet uten et ord. Gunnar Pålsen rettet seg opp, så ned på Valborg og var også taus. Det var ingenting å si, alt lå allerede på skjerfet.
Om kvelden ringte Solveig igjen.
– Nå, mamma? Har du tenkt på katten?
– Ja, – sa Valborg. Stemmen var annerledes, jevn og varm, som skjerfet som hadde dukket opp på det mest uventede stedet. – Nå er det fem.
Det ble stille i røret. Så lo datteren, kort og forvirret, og Valborg smilte for første gang på to uker.
Misse lå på skjerfet, og fire blinde kattunger søkte etter henne med snutene i mørket, stakk seg inn i den varme siden. Hun spant ikke. Pustet jevnt og dypt.
Det var nok.
Valborg lukket døren til den store stuen, men ikke helt. Lot en glipe stå åpen.
Misse måtte jo ut.
