I to uker freser og klør Misse, og hun slipper ikke eieren sin nær den gamle sofaen. Ingrid er nesten på nippet til å kvitte seg med katten. Men når naboen hjelper til med å flytte møbelet, finner de bak den det som forklarer alt.
Misse har aldri vært slem. Men til den gamle sofaen i storstuen slipper hun ingen, og Ingrid har ikke kunnet forstå hvorfor den andre uken.
Det begynner med en liten ting. Morgen, kjøkkenet, lukt av te og brent brød. Ingrid drikker opp teen, tørker hendene på forkleet med solsikker og går for å tørke støv av møblene. Hun strekker seg mot armlenet.
Katten krummer ryggen og freser så høyt at Ingrid hopper tilbake og slår albuen i en gulvlampe. I løpet av tre år sammen har de opplevd mye: kosen om morgenen, det krevende hylene før måltidet, den fornærmede tausheten etter veterinæren. Men fresing hører hun for første gang.
Så legger katten merkbart på seg. Sidene blir runde, gangen tung og forsiktig. Ingrid tror hun har overforet. Hun reduserer porsjonen, heller det overskytende tilbake i posen med rustende folie. Det hjelper ikke. Misse begynner å dra kjøttbiter fra skålen et sted bak sofaen, og en dag finner Ingrid en tørr kyllingbit under sofaen, dekket av støv.
Det lukter rart i hjørnet: surt, varmt, levende. Ingrid setter seg på knær, prøver å se inn i sprekken mellom vegg og rygg. Misse kaster seg i veien, uten lyd, uten forvarsel. Hun stiller seg foran sprekken og stirrer med gule øyne som om det mest dyrebare i verden ligger bak henne.
På baksiden av hånden blir det to tynne ripemerker.
Datteren ringer om kvelden, som vanlig, i farta.
– Mamma, hva med katten?
– Hun freser. Klorte hånden min. Jeg kommer ikke nær sofaen.
Sigrid sukker. I røret høres hæler mot asfalt, et tutende horn, en plastpose fra butikken.
– Jeg sa jo. Gi henne bort før hun risser opp ansiktet ditt. Det finnes grupper på nettet, de finner raskt et nytt hjem.
Ingrid tier. Fingrene knytter seg i kanten av duken slik at stoffet krøller seg.
– Mamma? Hører du?
– Jeg hører.
– Du trenger ikke alt dette. Alene, med den katten… Kom heller til meg.
Hun legger telefonen på bordet. I gangen sitter Misse ved døren til storstuen, halen viklet rundt forpotene, ryggen rett. Som en vaktpost. Og i løpet av disse to ukene har hun aldri forlatt stedet lenge: hun spiser til og med raskere enn vanlig, som om hun har det travelt med å komme tilbake.
Etter samtalen åpner Ingrid telefonen og søker på det datteren sa. Gruppene dukker opp med en gang. Bilder av katter, tekster: «kjærlig», «vant til kattebakke», «søker hjem». Hun blar et minutt. Så legger hun telefonen med skjermen ned, og halsen blir tørr.
Før hun legger seg går hun til rommet. Misse ligger ved sofaen og slikker labben, sakte, grundig, som om hun forbereder seg på noe viktig. Ingrid setter seg på dørstokken.
– Misse. Hva er det du gjemmer der?
Katten løfter hodet, blunker og fortsetter å slikke seg.
Om natten sover Ingrid ikke. Bak veggen høres rasling, stillhet, og så begynner det igjen. En gang skyter en tynn lyd gjennom stillheten, som et pip. Ingrid stivner, lytter. Det gjentar seg ikke.
Hun reiser seg og går barbeint til døren. Gulvet er iskaldt, og fra gulvlisten trekker desemberkulden. Gatelykten utenfor kaster gule striper gjennom tyllen, og i dette ujevne lyset ser Ingrid: Misse ligger ikke på puten. Hun har presset seg inntil veggen, tett ved sofaen. Magen hever og senker seg jevnt.
Katten freser ikke. Hun ligger og ser på Ingrid gjennom stripe av gatelys.
Ingrid går tilbake til soverommet. På nattbordet står et bilde av mannen i en ramme av skjell, tatt med fra havet en gang. Per smiler. Og Ingrid tenker: han ville ikke ha gitt bort katten. Han ville først ha flyttet sofaen.
Om morgenen ringer hun til Gunnar i underetasjen. Naboen har hender som kan løfte et skap og fikse en kran. Han stiller ikke unødvendige spørsmål.
– Sofa? – gjentar han. – Hvor skal den flyttes?
– Fra veggen. Jeg må se hva som er bak den.
Han kommer etter ti minutter, i rutete skjorte og tøfler på bare føtter. Kona Tove kikker over skulderen hans, nysgjerrig.
Misse forsyner seg under kjøkkenbordet når hun ser fremmede. Ingrid merker: katten løper ikke inn i storstuen, som hun pleier. Hun blir på kjøkkenet. Pupillene utvides slik at det gule i øynene nesten forsvinner, og labbene tripper på den kalde flisegulvet.
Gunnar tar tak i den ene enden. Ingrid i den andre. Bena skriker mot parketten, seigt og skarpt, og lyden fyller leiligheten til taket. Sofaen går tungt, gammel, oppblåst av tid. Støv virvler opp og danser i stripen av morgensolen.
Tove gisper først.
I hjørnet, på et gammelt ullskjerf som Ingrid mistet i oktober, ligger kattungene. Fire stykker. Bittesmå, blinde, med pressede ører og rosa poteputer så myke at de ville få plass på en negl. De beveger seg, åpner tannløse munner, og fra dem kommer lukt av melk, varm og tykk. Ingrid får en klump i halsen.
Hun setter seg på kne rett på den støvete parketten. Hendene skjelver. Hun strekker fingrene mot den rødgule kattungen med den hvite stjernen i pannen, og den støter hodet mot håndflaten hennes. Hånden er kald, kattungen er som en liten ovn.
– Der har du den slemme katten, – puster Gunnar ut, mens han setter seg på huk ved siden av.
Tove snur seg mot kjøkkenet. Misse står i døråpningen og beveger seg ikke. Hun ser ikke på menneskene. Hun ser på kattungene.
Da forstår Ingrid alt med en gang. Fresingen og maten bak sofaen, den oppsvulmede magen og de søvnløse nettene ved veggen, da det så ut som katten bare var «lunefull». Og skjerfet. Det samme ullskjerfet fra gangen, som Ingrid pleide å pakke knærne inn i om kvelden. Misse tok det selv, brettet det ut i hjørnet og lagde rede.
Katten kommer sakte, på myke poter. Hun snuser på hånden til Ingrid, støter nesen mot fingrene. Og legger seg ved siden av kattungene, trekker dem til seg én etter én.
Tove går stille ut og kommer tilbake med en skål varmt vann. Hun setter den på gulvet uten å si et ord. Gunnar retter seg opp, ser ned på Ingrid, og tier også. Det er ingenting å si, alt ligger allerede på skjerfet.
Om kvelden ringer Sigrid igjen.
– Nå, mamma? Har du tenkt på katten?
– Ja, – sier Ingrid. Stemmen er annerledes, rolig og varm, som det skjerfet som dukket opp på det mest uventede stedet. – Nå er det fem av dem.
Det blir stille i røret. Så ler datteren, kort og forvirret, og Ingrid smiler for første gang på to uker.
Og Misse ligger på skjerfet, og fire blinde kattunger leter etter henne med nesen i mørket, støter inn i den varme siden. Hun spinner ikke. Hun puster jevnt og dypt.
Det er nok.
Ingrid lukker døren til storstuen, men ikke helt. Hun lar en sprekk stå åpen.
Misse må jo ut.
