Han strekker ut hånden for å klappe det hissige dyret, men katten rykker til siden og kryper på en merkelig måte bort fra mannen, vekk fra den utstrakte hånden…
— Se på ham! – roper rektor nesten. – Foreldrene er innkalt, men han skammer seg ikke en gang!
Mikkel ser rett inn i øynene til den rasende rektoren. Ansiktet til den ti år gamle gutten bærer ikke spor av anger over den begåtte ugjerningen. Med en kjedsom mine hører han i stillhet på spørsmålene til Ingrid Nilsen.
— Brenne klasseboken! – stemmen til rektoren går over i et hvin.
— Vent utenfor! – sier faren med streng stemme.
Gutten går ut av rektors kontor og smeller døren igjen. Han bryr seg ikke om han blir straffet igjen. Han kunne ikke gjort noe annet, han hadde gitt ordet sitt…
Og når det gjelder foreldrene, så glemmer de ham snart igjen, når de drar på nok en ekspedisjon.
Samme kveld blir det på familierådet bestemt å sende Mikkel til bestefaren på bygda for hele sommeren. Kanskje han kan finne en måte å temme den unge opprøreren på…
*****
— Dette er dagsplanen din, – Egil Arnesen, tidligere militær, peker på et ark med jevn håndskrift. – På bygda er det ikke tid til å tulle, alle vil ha mat og drikke.
— Er jeg en slave? – slipper Mikkel ut når han leser den lange listen over plikter.
Egil Arnesen smiler, han setter pris på den krigerske blikket barnebarnet kaster mot ham. I går kom sønnen med Mikkel, og klagde hele tiden på hvor vanskelig han har blitt. Stadige slagsmål på skolen, misnøye fra lærere og rektor – alt dette tok tid fra forskningsarbeidet. Foreldrene til Mikkel dro på ekspedisjon, lettet over å overlate den opprørske sønnen til bestefaren.
Dagene går sakte, fylt med uvante gjøremål…
Mikkel står opp med hanene, hjelper bestefaren med å mate den flekkete kua Mona, fire griser og den brune hesten Brage. Bære vann, stable opphogd ved, luke i bedene…
Gjøremålene tar aldri slutt, men Mikkel har gitt sitt ord på at han ikke skal klage.
— Passer han på meg? – spør Mikkel en dag, og ser mistenksomt på bestefarens kjæledyr, den store hunden Loke, som følger etter ham som en skygge når han forlater tunet.
— Han kjenner at du ikke er herfra, er redd for at du skal gå deg vill, – svarer bestefaren med lett ironi.
Mikkel liker veldig godt å dra på fisketur. Han lærer seg raskt å håndtere fiskestanga, og etter et par uker lar Egil Arnesen ham dra alene til elva.
Det beste fisket er tidlig om morgenen, når det fortsatt er kjølig. Mikkel liker å sitte med stanga på bredden og se sola stå opp, lyse opp alt rundt. Slikt kan man ikke se i byen!
En tidlig morgen, mens han sitter med stanga ved den pittoreske elva, legger Mikkel merke til bevegelse i det høye gresset.
Et sted i nærheten kvekker en frosk høyt, og så bjeffer hunden. Vanlige lyder, men…
Gresset beveger seg igjen, og gutten bestemmer seg for å sjekke.
Han går forsiktig gjennom det høye gresset i morgengryet, men ser ingenting. Han tenker at han bare innbilte seg, og vil gå tilbake til fiskestengene, men da hører han en svak, ynkelig lyd.
Han bøyer seg ned og skiller gresset med hendene, og da suser en katt mot ham, med ørene bakover. Øynene advarer ham om å holde avstand, og susingen er en tydelig trussel.
— Å… – slipper Mikkel ut, overrasket. – Hvorfor siser du?
Han strekker ut hånden for å klappe det hissige dyret, men katten rykker til siden og kryper på en merkelig måte bort fra mannen, vekk fra den utstrakte hånden.
I det samme blir det lysere, og Mikkel ser blodflekker på den lyse pelsen. Foran øynene dukker et bilde fra nylig fortid – fire tenåringer som plaget en stripete katt med et frostskadet høyre øre…
Mikkel gyser og jager bort den smertefulle hukommelsen. Katten er skadet, den trenger hjelp!
Han kan ikke ta den med bare hender, den er sint og har tydelig vondt. Han ser seg rundt, men finner ingenting egnet. Han har på seg en lett vindjakke som beskytter mot morgenkulden.
Han tar av jakken og nærmer seg den sislende katten:
— Kyss-kyss-kyss! Jeg vil bare hjelpe deg… Kyss-kyss-kyss!
Katten kaster seg mot siden av siste kraft, men Mikkel er raskere. Han dekker katten med jakken, pakker den forsiktig inn og holder den mot brystet. Så springer han alt han kan hjem, og glemmer fiskestengene…
— Bestefar, går det bra med katten? – spør barnebarnet for hundrede gang, og ser urolig mot døren til sommerkjøkkenet.
— Ikke bekymre deg, Kari Johansen er veterinær og kan mye om sår, – Egil Arnesen stryker barnebarnet over hodet. – Gå og hent fiskestengene, og når du kommer tilbake, er det nyheter…
Mikkel nikker og løper raskt til elva etter stengene. Han har så travelt at han nesten ikke får pusten når han kommer hjem.
I det samme viser den spinkle skikkelsen til Kari Johansen seg på døren til sommerkjøkkenet. Den eldre kvinnen sier noe til Egil Arnesen, som får ham til å smile glad.
— Hvordan går det med henne? – slipper Mikkel ut.
— Det går bra, – svarer Kari Johansen. – Det ser ut som en hund har bitt henne… Jeg har behandlet sårene, nå må du stelle henne.
— Jeg skal gjøre alt! – utbryter Mikkel, og tårer av glede og lettelse kommer i øynene…
Den kvelden forlater gutten ikke den sovende katten. Han har laget et provisorisk leie av en eske og et gammelt teppe. Han setter fram skåler med mat og vann, og sitter bare og ser på katten som sover.
— Skal du sove her? – spør Egil Arnesen.
— Kan jeg det? – spør Mikkel forhåpentlig.
— Vi tar henne heller inn i stua, – foreslår bestefaren.
Katten blir flyttet inn på rommet der Mikkel sover, og esken settes ved siden av sengen hans.
Ved nærmere øyesyn er pelsen til katten lys beige med svake striper.
Mikkel setter seg på sengekanten og fortsetter å se på den sovende pasienten.
— Når jeg ser på deg, barnebarn, blir jeg forundret, – sier Egil Arnesen ettertenksomt, og setter seg på en stol i hjørnet. – Du er ikke lat, du er klok, ansvarsfull, og du har godhet i deg. Hvorfor lager du da bråk?
Mikkel ser på bestefaren og trekker på skuldrene i stedet for å svare.
— Den siste bragden din med klasseboken… – spør bestefaren videre. – Du brente den vel ikke bare for moro skyld?
— Jeg ga ordet mitt, og når man har gitt det, må man holde det, – mumler Mikkel.
Han strekker ut hånden og klapper den sovende katten forsiktig på hodet.
— Hvem ga du ordet til? – Egil Arnesens mistanker blir bekreftet, for han trodde ikke at barnebarnet var skyldig.
— I kjelleren på huset ved siden av skolen bor en hjemløs katt som jeg pleide å mate, og jeg snakket med ham, akkurat som du snakker med Loke, – forteller Mikkel og snufser. – Jeg drømte om å ta ham med hjem, men foreldrene ville ikke høre på det… Jeg ga ordet mitt til Milo om at jeg alltid skulle beskytte ham.
— Hva skjedde med den katten? – spør bestefaren med lav stemme, og holder pusten.
— Eldre gutter plaget ham, – stemmen til Mikkel skjelver. – Jeg ba dem slutte, og de gikk med på det, men på betingelse av at jeg måtte brenne klasseboken…
— Drittunger! – slipper den eldre mannen ut. – Hvor er den katten nå?
— En kvinne tok ham, sa vaktmesteren, – Mikkel klapper katten igjen. – Jeg skulle så gjerne vite hvordan det går med Milo…
— Du er flink! – bestefaren stryker barnebarnet over hodet. – Du holdt ordet ditt, det er riktig, men hvorfor fortalte du ikke foreldrene?
— De spurte ikke, – svarer Mikkel enkelt.
Dagene går… Sårene på den lille katten Luna, som Mikkel har kalt henne, leges. Katten slutter å sise og se mistenksomt på folk.
Luna tar imot omsorgen fra mennesket som reddet livet hennes. Snart er katten penere og har lagt på seg, og hun flytter seg til å sove i Mikkels seng.
Drømmen til gutten går i oppfyllelse, men ofte ser han den stripete Milo med frostskadet øre i drømme. Katten stryker seg inntil beina hans og maler høyt når Mikkel tar ham på fanget.
— Hvor er du? – spør Mikkel i søvne den stripete katten, men får ikke svar.
Juli går, og så august…
Mikkel venter på at foreldrene skal komme og hente ham, men i stedet sier bestefaren at han må reise til byen i ærend. Etter å ha gjort unna morgenarbeidet, drar Egil Arnesen og overlater gården til barnebarnet, og tar toget.
Han kommer tilbake om kvelden, sliten, men fornøyd. Han roser barnebarnet for orden i sakene, og med et mystisk smil ber han ham komme inn i stua, dit han tidligere bar en stor eske.
— Kom hit, barnebarn, – Egil Arnesen peker på sofaen. – Se hvem som kom med meg fra byen.
Mikkel går inn i rommet og ser på sofaen. Gutten blunker flere ganger, redd for at han ser syner.
— Milo! – utbryter gutten, og tar forsiktig den stripete katten med frostskadet øre på fanget. – Bestefar, du er best!
Katten ser frisk og velnært ut. Senere forteller Egil Arnesen barnebarnet at han ble imponert over handlingen til Mikkel, og bestemte seg for å oppsøke den stripete katten, ved å kontakte Mikkels skole.
Det viste seg at vaktmesteren hadde meldt den hjemløse katten til et dyrebeskyttelsesforening, redd for livet hans.
I begynnelsen av september kommer foreldrene til Mikkel med nyheten om at de må dra på en langvarig ekspedisjon, og gutten må bo hos bestefaren en stund til.
Foreldrene kjenner nesten ikke igjen den glade og livlige gutten i den tidligere opprøreren.
— Far, du har gjort et under! – utbryter Mikkels far.
— Lær å høre på barnet ditt, – sier Egil Arnesen formanende.
Når det gjelder Mikkel, blir han glad for å bli boende hos bestefaren, og slippe å skilles fra Milo og Luna.
Opprøreren blir til den mest omsorgsfulle og ansvarlige eieren for kjæledyrene sine.
Forfatter: Ilona Schwander
Kilde: [original source]En sen kveld sitter Mikkel på trammen med Milo på fanget og Luna ved siden av. Månen speiler seg i den stille elva, og fra huset hører han bestefarens rolige pust gjennom det åpne vinduet.
— Jeg holdt ordet mitt, Milo, — hvisker han til den stripete katten, som svarer med en dyp, beroligende maling. — Og du også, Luna.
Han ser opp på stjernehimmelen. Byen, skolen, rektorens hvin – alt føles uendelig langt borte. Her, på bygda, har han funnet noe han ikke visste han lette etter: et sted hvor han hører til, hvor ordene hans betyr noe, og hvor kjærligheten ikke er en byrde, men en gave.
Mikkel smiler, og for første gang på lenge føler han seg helt rolig.
— Dere trenger ikke lete etter meg lenger, — sier han til kattene. — Jeg er allerede hjemme.
