Helt å glemme gikk ikke
Hver dag reiste Peder hjem fra jobb med t-banen, deretter buss så var han hjemme. Turen tok over en time hver vei. Bilen hans sto oftere parkert enn i bruk; i Oslo om morgenen og ettermiddagen var køene så tunge, at det var både raskere og enklere med kollektivtransport.
Det var omtrent to år siden livet hans ble annerledes; han og kona gikk hvert til sitt. Datteren ble hos moren, da var hun sytten. Skilsmissen gikk rolig og stille, for Peder var ikke typen som laget bråk. Han hadde lenge merket at kona var forandret til det negative rastløs, ofte ute på kveldstid, kom sent hjem og skyldte på veninner.
En gang spurte han henne ut:
Hvor har du vært til så sent? Normale koner er hjemme på denne tiden.
Det er ikke din sak, svarte hun tørt. De der “normale kone” er bare høner. Jeg er ikke sånn; jeg er smart og sosial, og jeg blir rastløs av å sitte hjemme.
Du kalte meg jo til og med en bygdegutt, sa hun og himlet med øynene. Akkurat som du ble født på landet og aldri ble bymann.
Så hvorfor ville du gifte deg med en bygdegutt da?
Jeg valgte bare det minste av to onder, svarte hun avvisende og sa ikke mer.
Så søkte hun skilsmisse, og Peder måtte flytte ut og leie leilighet. Det hadde han nå vent seg til, og hadde ikke hast med å finne ny kvinne. Han var på leting, men ikke stresset.
Peder satt på t-banen, og som folk flest, brukte han tiden med telefonen: scrollet gjennom nyheter, lo av vitser og så korte videoer. Han bladde videre, men plutselig stanset han. Et bilde og en liten annonse vekket oppmerksomheten:
Bygdehealer Gudrun, behandling med urter.
Fra skjermen en stirret hans første kjærlighet på ham uoppnåelig og uforløst, men likevel uforglemmelig. Han husket henne tydelig, jenta fra klassen. Hun var alltid litt annerledes, men vakker.
Han holdt på å glemme å gå av, rakk så vidt stoppet og valgte å rusle hjem istedenfor å vente på bussen. Alt gikk automatisk; hjem, jakka av, og så satt han seg i gangen på den lave krakken, fikk ikke engang på lyset. Hele tiden glodde han på skjermen. Han skrev fort ned telefonnummeret fra annonsen før batteriet døde.
Etter å ha satt telefonen på lading, forsøkte han å spise, men apetitten var fraværende pirket i maten, så satte han seg på sofaen og lot minnene velte over seg.
Allerede fra første klasse skilte Gudrun seg ut. Stille og beskjeden, med tykk flette og kjole som alltid gikk litt nedenfor knærne, ikke som de andre jentene. Den vesle bygda deres var så liten at alle kjente til hverandre, men om henne visste ingen noe. Hun bodde med besteforeldrene ute ved skogkanten, i et vakkert, gammelt trehus med utskårne vinduskarmer som et eventyrhus.
Da han, lille Per, først så Gudrun, forelsket han seg med barnlig alvor. På henne var alt annerledes. Hun gikk alltid med tørkle på hodet, bar en hjemmesydd ryggsekk med broderi sånt hadde ingen andre.
I stedet for det vanlige “hei” sa hun alltid høytidelig “Guden velsigne deg”. Som om hun kom rett fra eventyrene. Hun sprang aldri i friminuttene, ropte aldri, og var ydmyk og vennlig med alle.
En dag kom Gudrun ikke til skolen, og etter timen gikk barna for å besøke henne for å se om hun var syk. Per var med. De fulgte stien ut av bygda, svingte til venstre, og bak svingen dukket eventyrhuset opp, akkurat som i en gammel fortelling.
Der står det folk samlet, sa raske Unni da de nærmet seg.
De kom nærmere og så at det var gravferd. Gudruns bestemor var død. Hun sto stille med tørkle på hodet og tørket tårer. Bestefaren var der også, og sto taus, stirrende mot bakken. Hele følget gikk til kirkegården, og barna ble med. Etterpå ble de invitert inn til minnestund.
Per husket det godt, det var hans første begravelse. Gudrun kom tilbake til skolen noen dager senere. Tiden gikk, barna vokste, jentene ble vakre og begynte med sminke og fine klær. Bare Gudrun holdt ryggen rak, uten sminke, alltid mild og med friske røde kinn.
Guttene satte inn støtet mot jentene, og Per ville forsøke med Gudrun. Hun reagerte ikke, men mot slutten av niende klasse spurte han forsiktig:
Kan jeg følge deg hjem fra skolen?
Hun så alvorlig opp på ham og svarte lavt, så ingen skulle høre:
Jeg er bortlovet, Per. Slik er skikken hos oss.
Han ble lei seg, men skjønte ikke hva slags skikk det var. Senere fikk han høre at besteforeldrene til Gudrun var gammeltroende, og at foreldrene hadde dødd tidlig. Bestefaren og bestemoren hadde oppdratt henne alene.
Gudrun hadde bare gode karakterer, og ingen ble egentlig overrasket. Hun brukte ikke smykker som de andre jentene. Klassevenninnene slarvet bak ryggen hennes, men Gudrun lot seg aldri affisere.
For hvert år blomstret hun mer; i tiende klasse var hun like vakker og slank, og guttene beundret henne i det skjulte ingen plaget eller gjorde narr.
Da skolen var slutt, dro vennene hvert til sitt. Peder flyttet til Oslo og begynte på universitetet. Han hørte bare rykter om Gudrun at hun var gift. Hjem til barndomsbygda kom han sjelden, kun om sommeren, og da for å være med på studentjobb.
Gudrun giftet seg med han hun hadde vært bortlovet til, og flyttet til en annen bygd. Hun levde som alle andre: melket kyr, raket høy, drev hjemmet og hadde gård, fikk en sønn. Etter det mistet alle kontakten med henne.
Så det er dette Gudrun driver med nå, tenkte Peder urtebehandling. Hun var blitt enda vakrere.
Han sov knapt den natten, og da vekkerklokken ringte, dro han på jobb som vanlig. Fortiden slapp ikke taket, og Gudrun var konstant i tankene.
Ja, første kjærligheten slipper aldri, tenkte han.
Første kjærlighet glemmer man aldri alltid uro i hjertet.
Han gikk slik noen dager, som om han var i tåke, til han ikke holdt ut lenger og skrev til henne.
Hei, Gudrun.
Guden velsigne deg, svarte hun straks samme som før. Hva trenger du, eller er det noe som plager deg?
Gudrun, det er Peder, din gamle klassekamerat vi satt jo ved samme pult! Fant deg på nettet og ville bare skrive.
Ja, jeg husker deg godt, Peder. Du var flinkest i klassen.
Gudrun, nummeret ditt står her. Kan jeg ringe deg? spurte han forsiktig.
Selvfølgelig, ring du bare.
Etter jobb den kvelden ringte han henne. De snakket litt og oppdaterte hverandre.
Jeg bor og jobber i Oslo, svarte han enkelt. Du må fortelle om deg selv, Gudrun har du stor familie? Er mannen din snill? Hvor bor du?
Jeg bor i huset der jeg vokste opp du vet nok hvor. Kom tilbake etter at mannen min døde en bjørn i skogen Og bestefaren gikk bort for mange år siden.
Unnskyld, Gudrun det visste jeg ikke.
Ingen grunn til det, Peder, det er lenge siden. Livet blir slik, vi vet ikke noe om hverandre. Ringer du bare for å prate, eller gjelder det urter? Jeg gir av og til råd
Bare for å prate. Urtene trenger jeg ikke, jeg så deg bare og ble fylt av minner om bygda vår. Har ikke vært der siden mor gikk bort.
De snakket om løst og fast, om gamle klassekamerater, og sa ha det. Så ble det stille igjen hverdag, jobb. Men etter en uke ringte han henne på nytt.
Hei, Gudrun.
Guden velsigne deg, Peder savnet eller blitt syk?
Savnet, Gudrun, kan jeg få komme og besøke deg? spurte han lavt, med håpet i stemmen, hjertet dunket.
Kom, sa hun uventet kom når du vil.
Har ferie om en ukes tid, sa han glad.
Flott, du vet jo adressen, svarte hun, og han hørte smilet.
Hele uken forberedte han seg, kjøpte små gaver til Gudrun. Nervøs for å vite om hun var den samme eller forandret. Da uken var omme kjørte han avgårde fra Oslo, tilbake til sin barndoms bygd. Veien var lang, seks timer i bil, men ikke noe slit for ham som likte langturer.
Bygda dukket opp bak svingen fra hovedveien. Da han hadde svingt av, ble han overrasket: mye hadde forandret seg. Nye hus var reist, fabrikken besto. Han kjørte hovedgaten, så supermarkeder og kaféer. Han stoppet ved butikken og gikk ut.
Trodde bygda vår var like mange andre, forfallen. Men den er jo blitt flott, sa han høyt og så seg rundt.
Det er en by nå, sa en eldre herre med stolthet og stanset. Vi fikk bystatus for lenge siden. Ser ut som du ikke har vært her på en stund?
Det er lenge siden, far, lenge siden, svarte Peder.
Vi har god ordfører her, han bryr seg om stedet. Derfor blomstrer bygda.
Gudrun ventet på ham i hagen og ringte ham da han nærmet seg. Hjertet hennes banket, hun så bilen komme rundt svingen. Ingen visste at Gudrun, helt siden skoletiden, hadde båret på stille kjærlighet til Per. Om ikke han hadde kommet, ville hun aldri fortalt det til noen.
Møtet var varmt og gledelig. De satt lenge i lysthuset. Huset var blitt gammelt, men ennå like velkomment og koselig.
Gudrun, jeg kom for å snakke om noe viktig, sa han alvorlig.
Hun så nervøst og spent på ham.
Hva er det? spurte hun stramt.
Jeg har elsket deg hele livet. Kan du ikke, selv nå, svare meg?
Gudrun reiste seg og kastet armene om nakken hans.
Per, Peder jeg har også elsket deg siden barndommen.
Peder tilbrakte hele ferien hos Gudrun, og da han dro hjem lovet han:
Jeg skal ordne alt på jobben, gå over til hjemmekontor og flytte hjem igjen. Jeg skal ikke reise noe sted mer. Her ble jeg født, her vil jeg trives og høre til, sa han og lo.
