Løvetannsylte
Når den snørike vinteren tok slutt, hadde det ikke vært mye kulde den gangen bare en mild, hvit årstid. Men selv den beste vinter kan bli tung til slutt, og vi begynte alle å lengte etter de grønne bladene, fargesprakende blomster og å kunne legge bort de varme vinterklærne.
I den lille byen der jeg vokste opp, kom våren alltid med et visst alvor. Ragnhild var alltid glad i våren, hun ventet på naturens oppvåkning og nå var den endelig her. Fra vinduet i tredje etasje hvor hun bodde, tenkte hun ofte:
Byen våkner liksom fra dvale med de lyse vårdagene. Til og med de store bussene durer litt annerledes, og torget blir plutselig fullt av liv. Folk går rundt i fargerike jakker og kåper, fuglene vekker oss før vekkerklokken. Å, våren er herlig men sommeren er enda bedre
Ragnhild hadde bodd i denne eldre bygården i mange år. Nå bodde hun alene sammen med barnebarnet sitt, Ingrid, som gikk i fjerde klasse. For et år siden reiste Ingrids foreldre til Sør-Afrika på kontraktarbeid begge var leger og hadde overlatt datteren til bestemor.
Mor, vi gir deg Ingrid til oppbevaring, vi kan jo ikke ta henne med dit, og vi vet du passer på din kjæreste jentunge, sa datteren til Ragnhild.
Selvfølgelig skal jeg passe på henne. Det blir bare hyggelig for meg, og hva annet skal jeg gjøre som pensjonist? Dra nå, vi skal nok klare oss, Ingrid og jeg, svarte Ragnhild.
Hurra, bestemor! Nå skal vi kose oss sammen. Vi kan gå i parken masse, mamma og pappa har jo aldri tid til sånt! jublet Ingrid.
Etter å ha sendt Ingrid på skolen og spist frokost, gikk Ragnhild i gang med dagens oppgaver hjemme, og tiden fløy.
Jeg får ta en tur på butikken før Ingrid kommer hjem, tenkte hun og samlet sammen vesken.
Utenfor oppgangen satt allerede to av naboene på benken de hadde lagt små puter under seg, for benken var fortsatt kald. Agnes ingen visste helt hvor gammel hun var, men det måtte være minst sytti år bodde alene i en ettroms leilighet i første etasje, og hevdet alltid at alderen var en privatsak. Signe, også eldre og alene, var syttifem, belest og full av historier, alltid glad og med en lattermild energi helt motsatt av den alltid misfornøyde Agnes.
Når snøen smeltet og vårsolen begynte å varme, var benken aldri tom. Både Agnes og Signe var stamgjester de kunne sitte der hele dagen, bare innom leiligheten for lunsj og hvile før de kom ut igjen for å fortsette sin observasjon av nabolaget.
Ragnhild pleide iblant å slå seg ned sammen med dem, for å prate om alt fra lokalavisens nyheter til TV-programmer, og hørte gjerne på Agnes historier om blodtrykk.
God morgen, damer! sa Ragnhild og smilte, dere har alt tatt plass.
Javisst, Ragnhild, man må jo følge med! Er du på vei til butikken kanskje? sa Agnes idet hun så vesken.
Det stemmer, jeg lovte Ingrid en godbit for gode karakterer, så jeg må rekke det før hun kommer hjem, svarte Ragnhild og gikk videre.
Dagen gikk som vanlig. Hun hentet Ingrid fra skolen, de spiste middag, og Ingrid gikk i gang med leksene. Ragnhild satte seg så foran TV-en for å slappe av.
Bestemor, jeg går på dans! hørte hun fra gangen.
Ingrid sto allerede med ryggsekken på og mobilen klar i hånden. Hun hadde danset i seks år allerede og deltok ofte på skolearrangementer, noe som gjorde Ragnhild veldig stolt av sitt flotte barnebarn.
Gå du, kjære Ingrid, svarte Ragnhild og fulgte henne til døren.
Da Ingrid var på dans, satt Ragnhild alene på benken utenfor oppgangen og ventet.
Savner du selskap? spurte naboen fra andre etasje, Harald.
Hvordan kan man kjede seg på en dag som denne? Våren er så vakker! svarte Ragnhild.
Ja, jammen gjør den noe med oss fuglene synger og alt blir grønt, og se på alle hestehovene. De ser ut som små soler der de står, sa Harald med et smil, og Ragnhild nikket enig.
Akkurat da kom Ingrid bakfra og kastet seg rundt halsen på bestemor mens hun ropte:
Vov vov!
Sånn kan du ikke gjøre, vet du, jeg blir jo livredd! lo Ragnhild.
Nå går praten fort i retning alderdom, sa Harald og klappet henne på skulderen.
Kom igjen, lille min, nå har jeg revet gulrøtter med sukker til deg du må være sliten etter dansen. Og så har jeg stekt favorittkarbonadene dine, sa hun kjærlig til Ingrid.
Harald reiste seg også.
Blir dere inne allerede? sa han undrende.
Du gjorde meg så sulten med karbonadepraten, at jeg bare måtte inn og spise. Men kanskje vi går en tur senere på benken sammen? sa Harald.
Kan ikke love noe, men vi får se
likevel gikk hun ut på benken mot kvelden
Ragnhild smilte for seg selv idet hun og Ingrid gikk inn i oppgangen med Harald i hælene.
Bestemor, Harald har visst et godt øye til deg, lo Ingrid etter de kom inn.
Å, nå må du slutte! sa Ragnhild og viftet henne unna.
Men jeg ser hvordan han ser på deg ikke første gang jeg har lagt merke til det! Og bare tenk, hvis Jon fra parallellklassen så sånn på meg, da hadde alle jentene vært misunnelige! lo Ingrid med et drømmende blikk.
Sett deg ved bordet du er jammen observant! Jon får nok tid til å se etter, smilte bestemor.
Mot kveld gikk Ragnhild ut på benken igjen, og Harald satt der og ventet, denne gangen alene de faste gjestene hadde gått hjem.
Agnes og Signe gikk nettopp for å spise kvelds, sa Harald fornøyd.
Etter den kvelden tok Harald og Ragnhild ofte turer sammen, gjerne til parken på den andre siden av veien. De leste aviser, snakket om dagens saker, oppskrifter, skuespillere og delte historier fra livene sine.
Harald hadde heller ikke blitt skjemt bort av skjebnen. Han hadde hatt kone, datter og barnebarn, men ble enkemann tidlig og oppdro datteren, Vibeke, alene. Han jobbet på to steder for at Vibeke ikke skulle mangle noe. Tid til samvær var det derimot lite han gikk på jobb før hun våknet og kom hjem etter hun hadde lagt seg.
Datteren Vibeke ble voksen, giftet seg og flyttet til en annen by, fikk en sønn. Etterhvert ble besøkene sjeldne, og han merket at Vibeke aldri kom med den samme gleden som før. Hun skilte seg etter femten års ekteskap og oppdro sønnen alene.
Ragnhild, nå kommer Vibeke og besøker meg om to dager hun ringte i morges. Vet ikke hva det er, vi har jo knapt hatt kontakt på mange år, sa Harald. De hadde for lengst begynt å si du til hverandre og snakket åpent om det meste.
Kanskje hun savner deg, når man blir eldre vil man ha familien nærmere, foreslo Ragnhild.
Jeg vet ikke
Vibeke kom. Hun var like streng og innadvendt som tidligere alt sitt eget. Harald ventet spent på den samtalen han visste måtte komme.
Pappa, jeg er her fordi jeg har en plan vi burde selge leiligheten din, så kan du flytte til oss. Du får bo hos oss med barnebarnet; det blir triveligere, sa Vibeke, målbevisst.
Men Harald følte seg først og fremst uvel av tanken på å forlate sitt eget hjem og flytte til en annen by under datterens tilsyn. Han avslo, og sa han foretrakk å bo alene.
Vibeke ga seg ikke. Da hun fikk høre at faren var blitt venner med Ragnhild, dro hun på besøk. Hun hilste høflig, satte seg på kjøkkenet, og Ragnhild serverte te, norske småkaker og løvetannsylte.
Hva kan jeg hjelpe med, Vibeke? sa Ragnhild rolig.
Du og pappa har blitt nære venner, kan du ikke overtale ham til å selge leiligheten? Han trenger jo ikke så mye plass alene, kan du ikke tenke litt på oss andre? sa Vibeke brått.
Ragnhild ble forskrekket over resonementet og avslo. Da skiftet Vibeke fullstendig, rød av sinne og frustrasjon, og skrek:
Ja, selvfølgelig! Dere vil vel ha leiligheten for dere selv, så barnebarnet ditt kan arve noe? Sitter og koser dere på benken og prater om nyttevekster to løvetannhoder, visst! Kanskje har dere allerede sendt inn søknad til folkeregisteret om giftermål?! Jeg kan bare advare deg; det kommer ikke til å gå. Du får ingenting, den gamle stakkar! ropte hun og smalt med døren.
Ragnhild syntes det var så pinlig at hun var redd naboene skulle ha hørt, men snart dro Vibeke sin vei. Ragnhild begynte å unngå Harald, og hvis hun så ham, hastet hun hjem.
og drakk te med løvetannsylte
Men hvordan man enn snor seg og skjuler seg, så har livet sin egen plan. En dag hun kom hjem fra butikken, satt Harald utenfor oppgangen og ventet, med en bukett gule løvetann i hendene og holdt på å flette en krans.
Ragnhild, ikke gå kan du sette deg et lite øyeblikk? Unnskyld for alt Vibeke sa. Jeg vet Hva hun kan finne på Vi har hatt en ordentlig prat, og jeg vil alltid stille opp for barnebarnet. Men hun Man kan ikke leve slik. Uansett, hun har nå sagt hun ikke lenger har noen far, og jeg Harald ble stille en stund, før han rakte henne den halve løvetannkransen: Her, ta denne. Jeg kokte faktisk løvetannsylte forleden det er både sunt og godt, du må prøve. Dessuten kan man blande løvetann i salat, sa han med et lunt smil.
Etter samtalen om løvetann prøvde de seg sammen med salat og te med løvetannsylte, og Ragnhild likte det virkelig godt. Om kvelden gikk de igjen til parken:
Jeg har med siste utgaven av yndlingsmagasinet vårt, sa Harald, la oss lese sammen under den gamle linden på benken, sa han og nikket.
Ragnhild satte seg, de lo og pratet og glemte alt annet. De hadde det godt sammen.
Takk for at du leste, kommenterte og støtter meg videre. Lykke til videre i livet!
