Vet du, jeg har alltid tenkt at bekjentskaper etter femti er forbeholdt folk med fastlagte holdninger, livserfaring, og i det minste en grunnleggende sans for folkeskikk. Jeg har for lengst sluttet å ha illusjoner om prinser på hvite hester.
Jeg er femtifem, jobber, har en voksen datter, en koselig leilighet og et ganske harmonisk liv. Men av og til lengter man etter litt menneskelig varme. Gå i teatret, drikke kaffe, snakke om en bok man har lest.
Med slike tanker meldte jeg meg inn på en datingside. Midt i en strøm av rare meldinger og direkte latterlige forslag, skilte profilen til Vidar seg ut med en hyggelig normalitet.
Han var femtini. På bildene en sprek mann i pen jakke, foran en sommerpark. I meldingene var han høflig, strødde om seg med komplimenter, fortalte om jobben som ingeniør og kjærligheten til klassisk musikk.
Etter en uke med chatting møttes vi på en kafé. Vidar var akkurat som på bildene: distingvert, med litt grå steder i håret, godt taleføre. Han trakk gallant ut stolen for meg, bestilte to kopper cappuccino (men takket nei til dessert, for han passet på sukkerinntaket) og brukte hele kvelden til å snakke om hvor viktig det er å bevare tradisjonelle verdier i vår tid.
— Jeg er fra den gamle skolen, Sigrid, sa han, med et innlevelsesfullt blikk. — For meg er kvinnen en muse. Mannen skal være forsørger og beskytter. Jeg tåler ikke den moderne moten med å dele regningen. Man skal by på en ordentlig måte.
Det hørtes ut som musikk. Vi møttes to ganger til, gikk langs bryggen, snakket mye. Så kom helgen, og været ble helt elendig. Det silte ned et kaldt novemberregn.
— Sigrid, kanskje jeg stikker innom til middag? foreslo Vidar med silkemyk stemme på telefonen. — Vi sitter inne i varmen og slår av en prat. Jeg kommer selvfølgelig ikke tomhendt! Jeg ordner alt i beste stil. Alt jeg trenger fra deg er hygge og et smil.
Jeg, som en helt vanlig norsk kvinne, stolte ikke bare på et smil. Fra morgenen av startet jeg storoppvask og grundig rydding. Så dro jeg til butikken: kjøpte godt oksekjøtt, ferske grønnsaker, oster, en dyr baguette. Brukte omtrent tre timer på å lage mat.
Jeg stekte kjøttet med svisker – min signaturrett som ingen har vært likegyldig til. Laget en lett salat, dekket på pent i stua. Fant fram krystallglassene, tente lys. Tok på meg en elegant hjemmekjole, la på litt sminke.
Da det nærmet seg avtalt tid, var jeg like nervøs som en tenåring før første stevnemøte.
Døra ringte presis klokka sju. Jeg rettet på håret, pustet dypt og åpnet. I døråpningen sto kavalerien min. Fra jakken dryppet det litt regn, men han så svært stolt ut.
— God kveld, vakre vertinne! Vidar tråkket inn i gangen, tok av seg hatten og begynte å knappe opp jakken. Fra kjøkkenet kom det uimotståelige dufter av stekt kjøtt. Vidar trakk inn luften med et vellystig smil: — Å, jeg kjenner at her venter et skikkelig gjestebud!
— Kom inn, Vidar. Ta av deg. La meg henge jakken, sa jeg vennlig, og ventet på at han skulle finne fram de lovede «gavene». Ærlig talt, jeg hadde ikke ventet meg en bukett på hundre roser eller en flaske samleobject. En eske konfekt, en vanlig kake eller en enkel blomsterkvast ville ha vært mer enn nok. Det handler om oppmerksomhet.
Vidar hengte jakken, rettet på dressjakken. Så stakk han hånden inn i innerlommen, med en triumferende mine som en tryllekunstner som trekker en kanin ut av hatten, og sa de ordene:
— Som jeg sa, Sigrid, jeg kommer ikke tomhendt. En mann skal alltid bidra med sitt.
Med det rakte han meg… en pakke te.
Jeg tok den automatisk og så ned. Det var en pappeske med den aller billigste svarte teen. Du vet, den typen som ligger på nederste hylle i supermarkedet og er på tilbud. Men det mest interessante var ikke merket. Det var ingen plastfolie rundt esken. Tungen i pappen var revet og slurvete stukket inn.
Jeg ble stående som forsteinet og prøvde å fatte hva som skjedde.
— Vidar, er den… åpnet? spurte jeg forsiktig, redd for at det var en merkelig spøk.
Han ble ikke det minste flau. Tvert imot, ansiktet lyste opp av et nedlatende smil som om han forklarte barn lærdom.
— Ja, så klart! Jeg kjøpte den her om dagen, brygget et par poser. Veldig god te, sterk, trekker fort. Tenkte jeg skulle dele med deg. Det er jo ikke vits i å ta med en hel pakke, vi drikker jo ikke så mye på en kveld. Hvorfor skal godt gå til spille? Og til teen har du sikkert noe, du er jo vertinne.
Jeg sto i gangen i min rene, koselige leilighet. Bak meg glødet lysene og oksekjøttet sto og ventet – mat jeg hadde brukt en halv dag og et pent antall kroner på.
Og foran meg sto en voksen, yrkesaktiv, pent kledd femtini år gammel mann som snakket om tradisjonelle verdier, og som hadde tatt med en påbegynt pakke med billig te til et romantisk måltid. Uten de tjue posene inni.
Hundre reaksjoner raste gjennom hodet. Jeg kunne ha ledd ham rett opp i ansiktet. Jeg kunne ha laget en scene og sagt akkurat hva jeg mente om gjerrigknarken. Jeg kunne ha holdt kjeft, svelget krenkelsen, satt ham til bords og servert ham kjøttet, følt meg som en ydmyket hushjelp.
Men jeg valgte en annen vei. Roen som senket seg over meg overrasket meg selv.
Jeg la forsiktig den innbulede esken på kommoden ved speilet. Så Vidar rett i øynene. Smilte – ikke påtatt, men helt ekte, med en følelse av enorm lettelse over at denne mannen avslørte seg akkurat nå, på dørstokken, og ikke måneder eller år senere.
— Vidar, sa jeg med rolig og myk stemme. — Jeg er uendelig rørt over gavmildheten din. Men jeg er redd denne teen blir ikke brukt.
Øyenbrynene hans for opp: — Hvorfor det? Liker du ikke svart te? Jeg kan ta med grønn te neste gang, jeg har en halv pakke igjen på jobben…
— Det blir ingen neste gang, avbrøt jeg ham like rolig. — Du har rett. En mann skal bidra. Og ditt bidrag er så… imponerende at jeg simpelthen ikke kan gjengjelde det. Middagen min når ikke opp.
Jeg tok av kleshengeren den fuktige jakken hans og rakte ham den.
— Hva er dette? Sigrid, er du sur for en pakke te? For en smålighet! Stemmen hans sprakk, ansiktet ble rødt i flekker. — Jeg kommer med hele hjertet, etter en tung uke, og hun lager oppstyr over en bagatell! Dere moderne kvinner vil bare ha penger og restauranter!
— Jeg vil ha respekt, Vidar. Først og fremst for meg selv. Ta på deg jakken, det er kaldt ute. Og ikke glem teen din. Du kan jo bli forkjølet, og da har du ingenting å lindre med.
Jeg la den påbegynte pakken i hendene hans, dyttet ham bestemt, men mykt mot døren, og lukket den bak ham.
Låsen klikket. Leiligheten var stille, bare tikkingen fra klokka brøt stillheten. Jeg gikk ut på kjøkkenet, helte meg et glass god rødvin, skar en bit av det duftende kjøttet og satte meg ved det pyntede bordet. Alene.
Og vet du hva? Den middagen var fantastisk. Kjøttet smeltet på tungen, vinen glitret i krystallen. Jeg følte verken skuffelse eller ensomhet. Jeg følte stolthet over at jeg ikke lot meg tråkke på.
Menn beskylder oss ofte for å være smålige. De sier vi leter etter sponsorer. Men la oss være ærlige: det handler ikke om prisen på gaven. Det handler om holdningen. En mann som tar med påbegynt mat til en kvinne, sparer ikke penger.
Han sparer på følelsene sine, respekten sin. Han viser at hun ikke er verdt engang et minimum av anstrengelse. Og jeg har ikke tenkt å kaste bort tiden, energien og livet mitt på slike «tradisjonelle forsørgere» lenger.
Hva synes du, kjære leser? Har du opplevd lignende «mannlig gavmildhet»? Eller synes du jeg var for hard og burde ha gitt ham en sjanse?
