Vi møttes på legevakten, i køen for å se fastlegen. Jeg var der for høyt blodtrykk, han venta på prøvesvar. Vi kom i snakk. Ivar var en rolig, stillfarende type.
Det var åtte år siden skilsmissen min. Sønnen min hadde lenge bodd for seg sjøl. Venninnene hadde sine ting: noen passa barnebarn, noen holdt på med hytta, noen var på evige undersøkelser. Og så dukka han opp – en ordentlig mann. Ikke en drager, ikke en bråkmaker, ikke en som tok på meg.
På det tidspunktet tenkte jeg: dette er en sjanse fra oven.
Det er merkelig hvor lavt vi setter lista av og til. At han ikke slår – det er liksom bra nok.
Ivar jobba på et lager. Lønna var lav, men som han alltid sa: «den er stabil». Det ordet var han glad i.
Han var stabilt sliten.
Stabilt klagde han over ryggen.
Stabilt kunne han ikke gjøre husarbeid.
Og stabilt forventa han middag presis klokka sju.
Da han flytta inn til meg, hadde han med seg to reisebagger, en gammel bærbar PC og mora si på telefonen.
Mora ringte hver dag.
Først syntes jeg det var ganske søtt.
Hun var jo bare bekymra for sønnen sin.
Men etter hvert skjønte jeg at de evige spørsmålene:
– Har du spist?
– Har du blitt forkjøla?
– Nina åpner sikkert vinduer, derfor hoster han…
– det lød som om jeg sulta ham og holdt ham i trekk.
Det første året gikk det greit nok.
Jeg laga mat – han åt.
Jeg vaska klær – han brukte dem.
Jeg handla – han sukket:
– Alt er blitt så dyrt.
Og han sa det som om det var meg som hadde vært i forhandlinger med butikkene.
En gang i måneden rakte han meg penger.
Fem tusen kroner.
Noen ganger sju.
Og han gjorde det med et uttrykk som om han akkurat hadde betalt ned et helt huslån.
– Her, til husholdninga. Ikke bruk på unødvendig, nå.
Mens jeg betalte strøm og fellesutgifter, handla mat, vaskemidler, medisiner for ryggen hans, sokker, kjøtt på tilbud.
Og det verste var at jeg faktisk følte takknemlighet for de pengene.
Det er dét som skremmer meg mest nå.
Etter middag pleide Ivar å sukke tungt.
– Grøten var litt tørr. Hos mor blir den luftig og mjuk på én gang.
Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan det går an.
Det må være en magi som bare mødre til voksne sønner har.
Eller:
– For lite salt.
– Ja, salt det da.
– Jeg har satt meg.
Han hadde funnet plassen sin ved bordet.
Da måtte resten av verden tilpasse seg.
Jeg sto opp.
Henta salt.
Så brød.
Så kaffe.
Så fjernkontrollen, som lå en halv meter unna ham.
– Nina, du er nærmest.
Alt var nærmest meg.
Kjøkkenet.
Badet.
Jobben.
Sikkert også den andre sida av graven, om det kom til stykket.
Etter hvert begynte jeg å bli sliten.
Ikke bare fysisk, sjøl om det også.
Jeg kom hjem fra jobb, tok av meg skoa og drømte om fem minutters stillhet.
Bare fem.
Men fra stua kom det med én gang:
– Hvorfor kommer du så seint? Jeg er sulten.
Ikke:
– Er du trøtt?
Ikke:
– Skal jeg sette på kaffe?
Bare:
– Jeg er sulten.
Oppvasken tok jeg alltid.
Ivar hadde en spesiell allergi – mot vasken.
Så fort han så skitne tallerkener, kom ryggen hans fram.
– Jeg skulle gjerne hjulpet, men du vet jo…
Ja, jeg visste alt.
Hvilke piller han tok om morgenen.
Hva slags pålegg han likte.
At mora hans ikke tålte løk.
At Ivar ikke kunne bære tungt, stå opp tidlig, legge seg seint, vaske badet eller bære søpla uten påminnelse.
Men hva jeg likte – det spurte ingen om.
En gang foreslo jeg at vi delte utgiftene likt.
Han så forundra ut:
– Likt? Jeg tjener jo mindre.
– Jeg skjønner det.
– Hvorfor presser du meg da?
Sånn.
Jeg ba ikke om diamanter eller dyre gaver.
Bare om å dele på mat og regninger.
Og med én gang var jeg en kvinne som pressa.
Samme kveld ringte han mora.
Satte på høyttaler med vilje.
Etter å ha hørt på ham sa Valborg kaldt:
– Nina, vil dere gjøre sønnen min til en leieboer?
Jeg sto ved komfyren og rørte i pastaen.
Jeg hadde så lyst til å svare:
«Leieboere betaler i det minste for seg sjøl.»
Men jeg holdt kjeft.
Foreløpig.
Senere fikk Ivar ny jobb.
Lønna ble bedre.
Men så kom skjortene.
Hvite.
Lyseblå.
Stripete.
Og alle måtte strykes.
De første vekene gjorde jeg det etter jobb.
Etter middag.
Etter rydding.
Sto ved strykebrettet mens TV-en gikk og Ivar lå i sofaen.
– Ermet er dårlig strøket.
– Ivar, jeg har holdt på i en time.
– Det er ikke for min skyld. Jeg må på jobb.
Dagen etter dukka Valborg opp uten forvarsel.
Hau med seg ostesmørbrød til sønnen og satte dem demonstrativt på bordet, som for å si:
«Sånn ser ordentlig mat ut.»
Mens jeg sto og skar salat.
Så kom den torsdagen.
Den verste.
Jeg kom hjem nesten ni.
I posen lå epler og yoghurt – til meg sjøl.
Jeg låser opp og ser Valborg på kjøkkenet mitt.
I min egen morgenkåpe.
Den blå, myke kåpa med lomma der jeg alltid hadde brillene.
Ved sida lå fem krøllede skjorter og et strykejern.
Ivar kom ut fra stua.
– Vi må snakke om en ting.
Jeg tok sakte av meg støvlettene.
For hvis jeg gjorde det for fort, kunne en av dem fort havne i hodet på noen.
Men jeg er oppdratt med folkeskikk.
Det gjør livet vanskeligere av og til.
– Jeg må på kontoret i morgen klokka åtte, sa Ivar. – Jeg har ikke tid til å stryke.
– Stryk nå da.
– Jeg er sliten.
Jeg så på sofaen.
På tallerkenen med smuler.
På mora hans i kåpa mi.
På strykejernet.
Og da sa han helt rolig:
– Hvis du ikke rekker det om kvelden, kan du stå opp klokka fem og stryke skjortene mine. Det er kvinnas plikt.
Plutselig så jeg alt utenfra.
En kvinne på femtifire står i sin egen leilighet etter en tung arbeidsdag.
Foran seg har hun en mann som bor her så å si gratis og lever på matkassa hennes.
Og ved sida av ham sitter mora, iført kåpa hennes, og forklarer hvordan en ordentlig kvinne skal være.
Jeg gikk uten et ord inn på soverommet.
Fram fra skapet henta jeg de to veskene han hadde kommet med for fire år siden.
Satte dem i gangen.
Og sa rolig:
– Pakk sakene dine.
Han var sikker på at jeg skulle begynne å gråte.
At jeg skulle bli redd.
Helt ærlig, det trudde jeg også.
På fire år vokser et menneske inn i livet ditt.
Sjøl om det er som ugras, gjør det vondt å rive det opp.
Men jeg sto stille.
Etterpå var det ikke lett.
Hånda strakte seg automatisk etter den andre tallerkenen.
I butikken tok jeg instinktivt den osten han likte, for så å legge den tilbake.
Det verste var ikke å savne ham.
Det verste var å slutte å klandre meg sjøl.
Hvem ville vel ha meg, med sylteglassene på balkongen, vanen med å se serier under pleddet og alderen over femti?
Men en dag kom jeg hjem, slo på lyset og innså:
Jeg trengs av meg sjøl.
Banal?
Sikkert.
Men akkurat da gikk det opp for meg.
Ikke som husholderske.
Ikke som betjening.
Ikke som et tillegg til en mann.
Bare som Nina.
En måned seinere kom Ivar tilbake.
Med tre litt slappe roser.
De så nok like slitne ut som vi begge.
Jeg åpna døra, men tok av sikringskjeden.
– Nina, jeg har det vondt uten deg.
– Jeg vil ikke ha alt tilbake, svarte jeg rolig.
– I det hele tatt?
– I det hele tatt.
Han sto litt på trappa.
Så gikk han stille.
