Solveig Berg gikk fra apoteket og tenkte bare på én ting – å komme seg hjem uten uhell.
Stokken. Ett skritt. Stokken. Ett skritt. Beinet dro, posen med medisiner skar i håndflaten. Oktober i år var ond – fuktig, kjølig, uten et snev av barmhjertighet.
Én kvartal til. Litt til.
Hun var nesten forbi lekeplassen da hun hørte en svak klynking fra buskene ved gjerdet.
Solveig stoppet. Stod et øyeblikk. Tenkte: jeg har ikke krefter, gå hjem. Tenkte – og svingte likevel av.
Hun drog grenene fra hverandre.
I buskene lå en schæferhund. Stor, voksen – og helt hjelpeløs. Forpoten var blodig, både tørket og ferskt. Pelsen var flokete, ribbena kunne anes altfor tydelig. Men verst var øynene – levende, men nesten gitt opp. Slike øyne hadde Solveig sett før. Hun visste hva de betydde.
Hunden så på henne og knurret ikke.
Bare så.
«Hva skal jeg gjøre med deg,» sa Solveig. Ikke et spørsmål – mer et sukk.
Hun tok frem mobilen. Ringte etter taxi – første gang på flere måneder, hun sparte på pengene. Ga adressen til veterinærklinikken på Skogveien.
Sjåføren, da han så hunden, rynket på nesen.
«Egentlig tar vi ikke dyr. Bare i bagasjerommet. Blir den sølete?»
«Den blir ikke sølete, hjelp meg å få den inn,» sa Solveig med en stemme hun pleide å bruke overfor uerfarne pleiere.
Til overraskelse kranglet ikke sjåføren – han løftet nesten selv hunden inn i bagasjerommet.
På klinikken sa de: brudd, flenge, utmattelse. Operasjon måtte til straks.
De oppga summen.
Solveig var stille et sekund. Så åpnet hun lommeboken.
Det var nesten hele pensjonen.
«Nesten hele – men ikke hele,» sa hun til seg selv. Og la pengene på disken.
Hjem kom Solveig sent på kvelden – med hund, med medisinposer og en instruks på to ark med liten skrift.
Hunden, da den kom inn i leiligheten, la seg straks i gangen. Solveig satte seg ved siden av.
Schæferen lå med det bandasjerte beinet utstrakt. Ga Solveig null oppmerksomhet.
«Det går bra,» sa hun. «Vil du ikke se på meg, så lar du være. Hovedsaken er at du lever.»
Om natten sov hun nesten ikke. Lyttet. Stod opp to ganger, gikk bort, lyste med mobilen.
Om morgenen ringte Marit.
«Mamma, hvordan går det?»
«Bra. Jeg har tatt meg av en hund.»
Stillhet. Lang.
«Hva slags hund.»
«En schæfer. Skadet, lå i buskene. Jeg kjørte den til klinikken.»
«Mamma.» Stemmen til Marit ble sånn – spesiell, når hun anstrenger seg for å holde seg i ro. «Mamma, er du seriøs?! Du knapt greier å gå! Med hvilke penger?!»
«Med mine egne.»
«Med pensjonen?!»
«Marit, ikke rop, vær så snill.»
«Jeg roper ikke, jeg – snakker. Mamma, vi har snakket om dette. Jeg gjør i stand rommet, du skal flytte til oss snart, og i stedet gjør du…»
«Marit.» Solveig sa det rolig. «Jeg ringer senere.»
Og hun la på.
Senere. Senere den samtalen. Nå var noe annet viktigere.
De første dagene var tunge. Hunden spiste ikke. Solveig kjøpte forskjellig: paté, kokt kylling, ris med buljong. Satte frem skålen, gikk bort, ventet. Kom tilbake – urørt.
Hun satte seg på gulvet ved siden av – langsomt, stønnende, med besvær – og holdt frem maten i håndflaten. Bare holdt den der og ventet.
På den tredje dagen strakte hunden seg og tok en bit kylling.
Liten. Nesten usynlig.
Solveig smilte ikke, bare satt stille. For å ikke skremme den.
Sånn. Sånn, bra.
Hun kalte den Gerda. Ikke bestemt med én gang, først tenkte hun: hvorfor gi den navn, kanskje den ikke blir. Så skjønte hun: den blir.
Gerda var redd for alt. Sterke lyder, ukjente bevegelser. Da Solveig første gang prøvde å klappe den på hodet, trakk den seg sammen som om den ventet et slag.
Hvem har gjort dette mot deg.
Hun strøk den ikke – bare la hånden ved siden av. På teppet, ved labben. Lå hånden der – det var alt. Intet press. La den venne seg.
Slik gikk dagene.
Morgen og kveld gikk de ut.
Gerda gikk forsiktig ned trappen på tre bein – det fjerde ble fortsatt spart. Solveig også forsiktig, holdt seg i rekkverket. To halte, tenkte hun. For et par.
De gikk til benken ved poppelen og stoppet. Solveig satte seg. Gerda sto ved siden av og så seg om – vaktsomt, anspent, som om den ventet fare fra alle kanter.
Slik gikk de hver morgen og hver kveld. Først til benken og tilbake. Så til hjørnet av huset. Så rundt gården. Solveig kom hjem og kjente at beina verket, men på en annen måte enn før. Ikke av svakhet. Av tretthet. Det er forskjell.
I november kom Marit uten å ringe.
Ringte på døren, kom inn og stoppet i gangen. Så Gerda som lå på liggeunderlaget, skålene ved veggen, båndet på kroken. Så moren. Hun drakk te på kjøkkenet, rød i kinnene etter turen.
«Mamma, du ser… bra ut,» sa Marit. Forvirret, som om hun hadde ventet noe annet.
«Jeg går tur to ganger om dagen,» svarte Solveig. «Sett deg, jeg skjenker te.»
Marit satte seg. Så på Gerda – den lå rolig, bare løftet hodet.
«Biter den ikke?»
«Nei.»
«Hva med fremmede?»
«Den er ikke aggressiv, bare forsiktig.»
Marit var stille. Så igjen:
«Mamma. Rommet er klart. Jeg har gjort alt. Du skjønner at jeg har det bedre når du er i nærheten. Alene her, hvem vet hva som kan skje.»
Solveig satte fra seg koppen.
«Tar dere med hunden?»
«Mamma.»
«Marit. Bare svar.»
Pause. Lang.
«Vi har ikke så stor leilighet. Og Knut er imot dyr. Det vet du.»
«Jeg vet,» sa Solveig.
Og mer ble ikke sagt den kvelden.
Gerda, som om den forsto noe, reiste seg fra liggeunderlaget, gikk inn på kjøkkenet og la seg ved føttene til Solveig. Rett på det kalde gulvet – la seg og strakte seg ut.
Solveig lot hånden falle og klødde den bak øret.
Du hører alt, ja.
Samtalen kom i desember. Marit kom på lørdag med poser, med mat, med utseendet til en som har tatt en beslutning og nå vil legge den frem.
Hun satte maten i kjøleskapet. Vasket opp. Så satte hun seg ved bordet og la hendene i kryss – sånn som man gjør når man vil snakke alvorlig.
«Mamma. Uten sinne.»
Solveig satt ved siden av. Gerda lå i stuen – man hørte den puste.
«Ja,» sa Solveig.
«Jeg har ordnet det. Rommet er klart, jeg har hengt opp gardiner, kjøpt ny madrass. Det blir bra, mamma. Du blir i nærheten, jeg blir rolig. Du blir ikke alene.»
«Jeg er ikke alene.»
«Mamma.» Marit lukket øynene litt. «En hund er ikke selskap. Det er ansvar du ikke trenger nå. Du bruker pensjonen på den, du går ut i kulden to ganger om dagen, du…»
«Jeg ser bedre ut enn for et år siden.»
«Du blir sliten.»
«Alle blir slitne.»
«Mamma, jeg har funnet et godt dyreinternat. Skikkelige folk, de kan hunder, stor plass. Gerda vil ha det fint der. Bedre enn i en ettromsleilighet.»
Gerda i stuen sukket igjen. Reiste seg – man hørte klørne mot gulvet – og kom inn på kjøkkenet. Stoppet i døren, så på dem begge. Så gikk den bort til Solveig og satte seg ved siden av.
Marit så på hunden. Så på moren.
«Mamma.»
«Jeg hører deg,» sa Solveig lavt. «Jeg hører alt.»
Hun la hånden på hodet til Gerda. Den rørte seg ikke.
«Husker du hvordan jeg jobbet?» spurte Solveig plutselig. «Du var liten, men kanskje du husker. Jeg dro klokken seks om morgenen. Kom hjem – du sov allerede. Faren din sa: du finnes ikke hjemme, du finnes bare på sykehuset.»
Marit var taus.
«Jeg ble ikke sint. Jeg skjønte: der er det folk. De har det verre enn meg. Jeg trengtes. – Hun snakket rolig, uten å bli opprørt. – Så døde faren din. Og jeg gikk av med pensjon. Og plutselig var jeg ikke nødvendig for noen. Du er voksen, du har ditt eget liv. Det er riktig. Men jeg… Marit, jeg visste bare ikke hva jeg skulle gjøre med meg selv.»
Solveig så ut av vinduet. Utenfor var desember – grått, tidlig skumring, lyktene var allerede tent.
«Da jeg fant Gerda – tenkte jeg: der, enda et problem. Jeg har ikke krefter, ikke penger, ikke helse. Hvorfor trenger jeg dette. Så tok den en bit kylling fra hånden min – på tredje dagen. En så liten bit. Og jeg skjønte at jeg ikke sov disse tre nettene fordi jeg var trøtt – men fordi dette var viktig. Fordi hvis ikke jeg passet på, var det ingen andre.»
Gerda flyttet seg nærmere. Solveig klødde den bak øret.
«Jeg begynte å gå ut. Først til benken og ble andpusten. Nå – tre runder rundt gården og merker det ikke. Blodtrykkspillene – for to uker siden reduserte jeg dosen, legen sa: det går bra. Jeg ble kjent med Valborg fra andre inngang, vi går tur sammen nå. Jeg kjøpte meg skikkelige vinterstøvler – første gang på tre år, fordi før tenkte jeg: hvorfor støvler, jeg går jo ingen steder.»
Hun snudde seg mot datteren.
«Men nå går jeg, Marit.»
Marit satt og så på moren. Hun ville si noe – Solveig så det – men hun sa det ikke.
«Jeg skjønner at du er redd,» sa Solveig. «At jeg faller. At ingen kan ringe ambulanse. At det er glatt om vinteren, at jeg er alene, at hvem vet. Jeg kjenner den frykten, jeg var selv så redd for faren din de siste årene.»
«Hva er galt med det?» sa Marit lavt.
«Ingenting galt. Men jeg er ikke klar til å være hjelpeløs ennå.» Solveig smilte litt. «For tidlig.»
Marit så ned.
De var stille lenge.
«Du vil ikke gi den bort?» sa Marit.
«Nei.»
«Og du vil ikke flytte?»
«Nei.»
Marit nikket. Sakte, som om noe falt på plass inni henne – med knirking, men det falt.
«Da vil jeg at du har en trygghetsalarm. Et armbånd – du trykker, jeg får beskjed med en gang.»
«Greit.»
«Og én gang i uken kommer jeg. Ikke for å sjekke, bare for å besøke.»
«Det blir hyggelig.»
«Og denne,» Marit nikket mot Gerda, «skal jeg prøve å akseptere. Jeg lover ikke å elske den. Men prøve.»
Solveig så på datteren.
«Kom hit,» sa hun.
Marit reiste seg. Kom bort. Solveig omfavnet henne hardt. Marit stivnet et sekund, men så omfavnet hun tilbake.
Gerda beveget seg diskret bort til liggeunderlaget.
Utenfor var det helt mørkt. Lyktene brant jevnt, snøen hadde strødd seg på vinduskarmen.
Vinteren gikk ubemerket.
Solveig selv visste ikke når – bare plutselig oppdaget hun at desember var over, så januar, så februar, og hun gikk fremdeles – morgen og kveld, i frost og i mildvær, i snø og i slaps.
Gerda gikk ved siden av. Uten halting – beinet var helt friskt, veterinæren sa: ikke til å skille.
I gården kjente de dem allerede. Valborg fra andre inngang kom alltid ut samtidig – de gikk tur sammen, snakket. Om barn, om helse, om politikk noen ganger – forsiktig. Gamle Sivert fra tredje etasje stoppet hver gang og ga Gerda tørre kjeks, den tok dem pent, med verdighet. Ungene på lekeplassen var først redde – en schæfer tross alt – men så ble de vant til den, begynte å løpe bort.
Solveig lot stokken stå hjemme i februar.
Bare en dag gikk hun uten den og glemte den. Kom hjem, så stokken ved døren og tenkte: jaha.
I mars ringte hun til kolonihageforeningen – spurte om det allerede var åpnet for adkomst til hytta. Det var det. Hun booket buss.
Gerda satt med henne på bakerste platform og så ut av vinduet.
På hytta var alt som før – gammelt hus, fjorårets løv, nakne epletrær. Solveig gikk rundt på tomten, kjente på jorden – kald ennå, men ikke lenger frossen. Hun planla hvor hun skulle sette floks, hvor petunia, hvor dill og persille – bare for lukten.
Gerda løp rundt på tomten som en unghund.
I april kom Marit. Med Knut. Knut kom inn, så Gerda, ble stiv. Gerda gikk bort, snuste på hånden hans og gikk unna – som for å si: sjekket, ikke farlig.
Knut pustet ut.
«Jo,» sa han forsiktig, «rolig da.»
«Smart,» rettet Solveig.
Over tekoppen så Marit på moren – oppmerksomt, granskende. Så sa hun lavt, mens Knut var ute på balkongen:
«Mamma, du er forandret.»
«Til det bedre?»
«Ja.»
Solveig tenkte seg om.
«Jeg bare lever igjen nå,» sa hun. «Det merkes, tror jeg.»
Gerda la hodet i fanget hennes.
