– Ferieturen blir avlyst, sa Anders, uten å løfte blikket fra mobilen. – Mor skal komme.
Jeg stod midt i soverommet med kofferten åpen. I hånden var badedrakten, ny med originaletikett. Første på syv år.
– Hvordan kan den avlyses? – la jeg den pent på sengen. – Billetter er kjøpt. Ikke-refunderbare. To hundreåtti tusen, Anders.
Han gned nesebroen og sank ned på kanten av sofaen. Slik satte han seg hver gang samtalen gikk i en retning han ikke likte.
– Hva skal jeg gjøre? Hun har allerede kjøpt togbillett. Avreise om to dager. Jeg kan jo ikke si til henne: pakk opp igjen.
Syv år hadde vi vært gift. I løpet av de syv årene hadde jeg aldri vært på ferie. Ikke til havet, ikke på spa, ikke i nabobyen i helgen. Ingensteds. Første år – bryllupsreise i Bergen, tre dager, fordi mor til Ragnhild ringte og sa at blodtrykket var høyt. Vi kom hjem. Blodtrykket viste 130 på 80 – normalt for hennes alder. Jeg visste det, for jeg er farmasøyt og ser slike tall hver dag på reseptene.
Siden den gang har vi ikke tatt noen tur. Hver gang vi planla en pause, dukket mor til Ragnhild opp – fjerde gang på syv år – som om hun hadde en fast plan.
– Anders, – satte jeg meg ved siden av ham og prøvde å holde stemmen rolig. – Vi har spart til denne ferien i fire måneder. Jeg har tatt ekstra vakter, tolv timer om dagen. Du har jo sett meg komme hjem så trett.
– Jeg ser, – svarte han fortsatt med blikket på telefonen. – Men mor er viktigere.
Jeg justerte brillene. Fingrene gled av, hendene var tørre og sprukne av desinfeksjonsmidler. Åtte år på apoteket hadde gjort huden min som sandpapir.
– Viktigere enn hva? – spurte jeg.
– Viktigere enn havet, Ragnhild, – han så endelig opp. – Mor er bare én. Hun er sytti‑fire år. Forstår du ikke?
Jeg forstod. Jeg forsto at Klara bodde i en treværelses leilighet i Trondheim, med en romkamerat som kom på besøk hver dag. Hun gikk selv på markedet, bar sine egne poser, konserverte til vinteren – rundt tjue glass. Hver «besøk» startet med den samme telefonsamtalen til Anders: «Gutten min, jeg savner dere, kommer på en ukes besøk».
«Uke» strakte seg ofte til to, så tre. En gang bodde Klara hos oss i en måned, men flyttet ut da romkameraten ringte og meldte om et rør som sprutet.
– Jeg avlyser ikke, – sa jeg. – Du drar selv og møter mor. Jeg drar på egen hånd.
Anders så opp, som om jeg hadde kommet med noe upassende.
– Hvor skal du fly? Alene? Uten meg?
– Med Synne.
– Nei, – han reiste seg. – Nei, Ragnhild. Vi er en familie. Enten sammen, eller ingenting.
Jeg ga etter, som fire ganger før. Jeg la badedrakten tilbake i skapet, lukket kofferten og satte den på loftet.
To hundreåtti tusen kroner brant. Ikke‑refunderbare.
To dager senere sto Klara i gangen med en tung rutete pose og en bunt med sylteagurker.
– La meg se hva du har med deg, – sa hun og så seg rundt i korridoren. – Veggene burde få ny tapet. Anders, følger du med på leiligheten vår?
***
Klara bodde hos oss i tre uker.
De første to dagene flyttet hun alt på kjøkkenet. Gryter i et annet skap. Krydder på en annen hylle. Skjærefjøler under vasken, «fordi det er mer hygienisk». Jeg jobbet tolv timer om dagen og kom hjem til en leilighet der jeg knapt kunne finne noe.
– Klara, – sa jeg på den tredje dagen mens jeg lette etter en stekepanne. – Jeg er vant til en viss orden. Det er lettere når alt har sin plass.
Hun så over brillene mine. Et tungt blikk fra toppen og ned – selv om jeg var en halv kropp høyere.
– Du, Ragnhild, har blitt vant til rot. Dette er ikke orden, det er kaos. Hvem setter en stekepanne ved kornet?
– Det er behagelig for meg, – svarte jeg.
– For meg er det ikke behagelig. Og for Anders også. Ikke sant, Anders?
Anders satt ved bordet med mobilen og var stille. Skuldrene var krummet, som alltid når mor snakker til ham.
– Mamma, – sa han. – Greit.
«Greit» var alt jeg hørte. Ikke «Ragnhild har rett» eller «Mamma, det er hennes kjøkken». Bare «greit».
Den femte dagen tok Klara tak i gardinene. Jeg hadde kjøpt dem året før – lin, sennepsgule, valgt fordi de passet til sofaen og putene. Åtte tusen kroner.
Jeg kom hjem fra jobb – gardinene lå brettet på en stol, og på vinduet var hvit tull som Klara hadde tatt med seg.
– Hva er dette? – spurte jeg.
– Det er vanlige vindusgardiner, – svarte hun mens hun klappet på bordet. – Ikke kluter. Sennepsfargen er for sykehus, ikke for hjem.
Jeg var stille i tre sekunder, tok så ned tullskjermen, la den på en krakk, hentet mine egne gardiner og begynte å henge dem opp.
Hendene skalv ikke. Denne gangen var de rolige.
– Hva gjør du? – gikk stemmen hennes ned.
– Henger mine gardiner, – svarte jeg uten å snu meg. – Jeg liker dem. Dette er mitt hjem, og fargen velger jeg selv.
Stilheten varte i omtrent fem sekunder. Så reiste Klara seg fra bordet og gikk ut av rommet. Jeg hørte henne slå et nummer i gangen. En dempet stemme, men ordene kom frem: «Anders, kona mi er frekk mot meg. Jeg er ikke vant til sånn oppførsel».
Anders kom hjem fra jobb tidligere enn vanlig. Døren smalt så kraftig at Synne i rommet hoppet.
– Hva har du gjort? – spurte han fra dørkarmen.
– Jeg har hengt opp gardinene mine.
– Mor er opprørt! Hun har gjort alt for oss, og du takker ikke engang!
Jeg så på ham. På de brede skuldrene hans, som akkurat nå var rette fordi mor ikke var i rommet, men bak veggen. Hos henne krummet han, ved meg strakte han ryggen.
– Anders, – sa jeg. – Jeg har sagt takk for agurkene, for syltetøyet, for kaker. Men gardinene i mitt hjem skal jeg velge selv.
– Dette er VÅRT hjem!
– Hvorfor tar da mor din beslutning?
Han svarte ikke. Han gned nesebroen, snudde seg og gikk mot mor.
Kvelden etter kom Synne inn på kjøkkenet, stille med en skolebok, som om hun bare hadde kommet for vann.
– Mamma, – sa hun. – Han ringer til henne hver gang. Før hver ferie. Jeg har hørt det.
– Hva har du hørt?
– Han sier: «Mamma, vi drar på den datoen», og så kommer hun. Hver gang.
Jeg satte på vannkoker og lyttet til hvordan den surret. Det var ingen tilfeldighet. Fire ganger på rad – det var et mønster.
Synne stod ved siden av meg, vinglet fra fot til fot.
– Mamma, er du ok?
– Ja, – svarte jeg. – Gå og gjør leksene.
Men jeg var ikke i orden. Jeg tok frem telefonen, åpnet notater og begynte å regne. Første gang – bryllupsreise, tre personer, hundre og tjue tusen. Andre – Tyrkia for to år siden, ett hundre og nitti tusen. Tredje – Østfold, våren i fjor, billetter og hotell på femti tusen. Fjerde – disse to hundreåtti tusen.
Totalt seks hundre førti tusen kroner. På syv år. Alt borte.
Anders hadde i mellomtiden tatt mor med på to spa‑opphold i Geiranger, på fellesmidlene.
Jeg lukket notatene, la telefonen bort og fylte tekrus. Hendene mine var rolige. Beslutning var ennå ikke tatt, men noe hadde allerede beveget seg inni meg.
En måned etter at Klara flyttet, inviterte jeg venninnen Vilde på middag. Vilde hadde jobbet med meg på apoteket i ni år.
Anders dro for å se fotball med en kompis. Synne var i rommet sitt. Vilde og jeg åpnet en flaske vin, kuttet ost og satte oss på kjøkkenet. Første ordentlige kveld på lenge.
– Hvordan går det? – spurte Vilde. – Hvor skal du i sommer?
– Ingensteds, – svarte jeg og smilte. – Jeg har blitt vant til spørsmålet.
– Igjen?
– Igjen.
Vilde ristet på hodet. Hun forsto. Alle forsto.
Plutselig hørtes dørklokken. Jeg åpnet – der sto Klara med en tung pose og en pose sylteagurker.
– Anders sa at du er alene hjemme, – sa hun. – Jeg ville bare stikke innom. Det er lenge siden.
En måned hadde gått. En måned er «lenge».
Hun satte seg, så på Vilde, og satte seg ved bordet. Jeg helte te, for Klara drakk ikke vin og likte det ikke.
Samtalen fløt i ti minutter. Så spurte Vilde:
– Klara, reiser du ofte?
Da begynte Klara:
– Å ja! – rettet hun seg. – Anders har tatt meg med på spa i Geiranger to ganger. Bad, massasje, fjell. Fantastisk!
Hun snudde seg mot meg.
– Og du, Ragnhild, hvor har du vært i det siste? Jeg har ikke sett noen bilder fra deg. Ikke engang et sted?
Jeg justerte brillene.
– Nei, – svarte jeg. – Ingen steder.
– Se her, – Klara så på Vilde som om hun forklarte noe åpenbart. – Ung, frisk, men aldri på reise. Anders inviterer, hun takker nei. Det er hennes egen feil. Jeg har sett hele Krim.
Vilde så på meg, lukket leppene.
– Klara, – sa hun. – Ragnhild drar ikke fordi hun vil, men fordi…
– Hvorfor? – avbrøt jeg.
Vilde var stille. Hun så på meg, som om hun søkte min tillatelse.
Og jeg svarte selv:
– Fordi hver gang vi kjøper billetter, så dukker du opp, – sa jeg med jevn stemme. – Fire ganger på syv år. Bryllupsreisen – du ringte, og vi måtte dra hjem. Tyrkia – du kom dagen før avreise. Østfold – samme greie. I år – havet. To hundreåtti tusen ikke‑refunderbare. Totalt seks hundre førti tusen kroner. Jeg har telt.
Klara stoppet å tromme med fingrene på bordet. Hånden hennes hvilte halvt over koppen.
– Hva tenker du på?
– Jeg sier tall, – svarte jeg. – Ikke anklager. Bare tall. Jeg kan oppgi datoer om du vil.
Stilhet.
Vilde reiste seg, sa at hun måtte gå. Jeg så henne ut. Da jeg kom tilbake til kjøkkenet, ringte Klara.
Om tjue minutter kom hun inn med Anders.
– Hvorfor gjør du mor til en skamplett foran andre? – stod han i gangen, uten å ta av seg skoene.
– Jeg skamplede ikke. Jeg bare nevnte beløpene.
– Hvilke beløp? Hva snakker du om?
– De seks hundre førti tusen kronene vi har mistet på avlyste ferier. På hele ekteskapet vårt.
Anders så på mor. Klara stod i kjøkkenåpningen med armene i kors.
– Sønn, – sa hun. – Enten jeg eller dette.
– Mamma, – gned Anders nesebroen.
– Hun må be om unnskyldning, – avbrøt Klara.
Anders vendte seg mot meg.
– Ragnhild. Unnskyld til mor.
Jeg tok av brillene, tørket dem på ermeret på den tynne genseren. Uten dem ble alt litt uklart – både ham, mor og korridoren med hans sko.
– Nei, – sa jeg. – Jeg gjør ikke det.
– Da drar jeg til mor, – sa han. – Du får ikke komme deg.
– Greit, – svarte jeg.
Han ventet på et annet svar. Jeg så det i hvordan haken hans rykket. Men jeg holdt munnen, og han gjorde det samme. Så tok han jakken og gikk. Klara fulgte etter ham. Posene med agurker ble liggende i gangen.
Jeg satte meg på en krakk i det tomme kjøkkenet. Bena verket etter vakta. Tolv timer bak disken, og så dette. Men inni meg var det klart – som himmelen etter tordenvær.
Han kom tilbake tre dager senere. Ingen unnskyldning. Ingen prat. Bare han, jakken hengt, og satte seg til middag. KlJeg smilte, for første gang på syv år, og så utover havet fra vinduet, vel vitende om at min frihet endelig var min.
