— Espen, hvem er alle disse? Hvor kommer de fra? — Astrids stemme svavet som tynn røyk, og hun klamret seg hardere til sønnens arm. En tanke slo ned i henne som et lyn: «Han har solgt den. Solgt hytta uten å si et ord, og nå har de nye eierne kommet for å kreve plassen.» Munnen ble tørr som gammelt pergament, og hun slapp taket i ham og stivnet mens hun stirret inn i sin egen hage, som om den var et fremmed landskap.
Plankene duftet av furu. Lukten var så intens og tykk at den nesten kunne berøres; den kiltet i nesen allerede ved grinda, men nå blandet den seg med kalkstøv og menneskesvette. Hagen var fylt av skikkelser. Mange. Kanskje tjue, eller kanskje hundre i et flyktig blikk. Menn i falmede t-skjorter og støvete arbeidsbukser, to jenter som bar på ruller med plastfolie, en ung mann som svevde på en stige, og en annen som satt på selve taket med en hammer i hånden. Noen slepte sekker med sement som om de var tunge som steinblokker, andre rørte i bøtter med hvit guffe som sendte ut en skarp, kjemisk eim. Hytteområdet hennes, som i går hadde vært et stille, søvnig sted, lignet nå en travel maurtue i vårsolen.
— Espen, — sa hun tørt, stemmen var knapt mer enn et hvisk. — Ser du dette? Hvis du har solgt hytta i smug, kommer jeg aldri til å tilgi deg. Si sannheten, er dette fremmede?
— Mamma, vent, hvilke nye eiere snakker du om? — Espen så forvirret ut, som om han befant seg i en annen dimensjon. — Hva er det med deg? Dette er mine folk. Alle sammen.
— Hva mener du med «dine»? Hva foregår her? Jeg har telefonen i vesken, og hvis du ikke forklarer deg nå, ringer jeg politiet.
Hun strakte seg etter vesken som hang over armen, men fingrene føltes som om de var laget av voks. Alt raste gjennom hodet samtidig: den lille hytta hun hadde spart til i femten år, verandaen som aldri ble bygget fordi Espens studier i Oslo kom først, så billånet, så nye tenner, så nytt gulv i leiligheten i byen. Alt hadde måttet vente, og nå trampet fremmede over hennes jord. Hennes jord, som hun hadde pleiet som et barn.
— Mamma, — Espen berørte skulderen hennes, og berøringen føltes som et elektrisk støt. — Hør på meg. Dette er ikke kjøpere. Det er jeg som har kalt dem hit.
Astrid stivnet med vesken i et fast grep. Hun så på sønnen som om hun så ham for første gang. Trettifem år, gråninger ved tinningene som sølvtråder, brede skuldre — etter henne, ikke faren. I øynene hans var det ingen frykt, ingen arroganse. Bare en dyp, rolig forventning.
— Du?
— Ja. Mamma, dette er mine. Fra jobben, fra studietiden, guttene fra nabolaget som jeg spilte fotball med. Husker du Per?
Astrid husket Per. Den tynne gutten som alltid virket sulten og som alltid ble igjen til middag fordi det var så lite hjemme hos ham. Hun hadde alltid gitt ham doble porsjoner mens hun lot som om hun ikke så hvor flau han varOg mens hun satt der i oktoberkulden, omgitt av varmen fra det nye gulvet og minnet om alle de mette guttene, forsto hun at kjærligheten hun hadde gitt bort som små frø, nå hadde vokst til et hus av takknemlighet.
