Det er en rolig kveld. Gaten ligger tom, bare noen få gatelys kaster gule flekker på asfalten. Jeg står der foran Synnøve, og mellom oss føles det som et stort tomrom, selv om vi er så nær at jeg kan se øyelokkene hennes dirre.
Elsker du meg ikke lenger? spør jeg, allerede med svaret i bakhodet.
Men håp er en særegen greie. Det henger igjen selv når fornuften sier: «Alt er over».
Hun unngår blikket mitt. Fingrene hennes leker nervøst med kantene på skjerfet det samme jeg ga henne forrige vinter, da vi lo sammen og latteren hennes var den vakreste lyden i verden.
Jeg elsker men ikke på samme måte som før.
Det høres litt tåpelig ut, men de ordene får pusten min til å stokke. Som om noen har kneppet halsen min og sakte, ubønnhørlig kveler meg.
Hvordan? min stemme høres fremmed og presset ut. Som en venn? Som et minne? Som en gammel sang jeg en gang sang med hjertet, men nå bare spiller i bakgrunnen?
Stillhet.
Jeg husker alt.
Jeg husker da hun første gang tok tak i hånden min, som om hun var redd for at jeg skulle løpe. Jeg husker hvordan hun hvisket i nattens mørke: «Du er min», og med de ordene ble verden så uendelig god. Jeg husker drømmene om reiser, et hjem ved sjøen, barn
Og nå?
Nå ser hun på meg, men ser meg ikke. Som om jeg er en skygge, et spøkelse fra fortiden som hindrer henne i å gå videre.
Hvorfor? spør jeg, med skjelvende stemme. Hvorfor gjør du så? Hvorfor sier du du elsker, når øynene dine ikke lenger har ild? Hvorfor kysser du meg på kinnet som en slektning, når leppene dine før brant som flammer?
Hun flauer.
Jeg ville ikke såre deg
Men du såret.
Følelser bare forsvinner.
Nei, rister jeg på hodet. Følelser forsvinner ikke av seg. De blir sviktet. De blir drept dråpe for dråpe av likegyldighet, løgner, feighet.
Hun vender bort. Jeg ser at det er tungt for henne, men det gjør det ikke lettere for meg. Jeg elsker fortsatt. Hun gjør det ikke.
Tid går.
Et år. Eller to? Jeg har sluttet å telle. Livet går sin gang jobb, møter, tomme samtaler med folk som ikke etterlater seg et merke. Jeg har lært å smile uten glede, le uten ekte latter. Det føles som om den delen av meg som kunne elske ekte, har blitt liggende i fortiden sammen med henne.
En dag tilfeldighet, skjebnens ironi eller bare en naturlig dreining ser jeg henne igjen.
På den samme kafeen. Ved det samme bordet ved vinduet, hvor vi en gang i stearinlys leste ord som virket evige. Nå sitter hun der den samme, men litt annerledes. Ved siden av henne en ukjent mann. Hånden hans hviler på kneet hennes, og hun ler, hoder oppover, mens en solstråle leker i håret hennes akkurat som den gjorde for meg.
Jeg stopper opp.
Hjertet, som jeg trodde var steinet for lenge, hopper frem som en gal, vill puls. Det husker. Det kjenner henne.
Akkurat da løfter hun blikket.
Våre øyne møtes og tiden snubler litt.
I øynene hennes glimrer noe udefinerbart. Kanskje anger? Skam? Eller bare et flyktig minne om noe som en gang var mer enn et tilfeldig møt.
Jeg rekker ikke å forstå.
Hun trekker blikket fra meg, som om hun ble brent, og fingrene klemmer instinktivt den andre mannens hånd. Hun sier noe til ham, smiler men nå er smilet hennes anspent, nesten tvunget.
Jeg
Jeg går bare forbi.
Ingen hast, ingen tilbakeblikk. Jeg gir meg ingen falsk håp.
For av og til er det sterkeste du kan gjøre å gå bort.
Uten å se deg tilbake.
Men byen husker.
Betongsteinen vi løp over i sommervær, leende og snublet. Benken i parken der hun en gang sa: «Jeg er redd for å miste deg» ironisk, ikke sant? Selv luften i den forbannede kafeen lukter hennes parfyme lett, floral, falskt delikat.
Jeg går ut på gaten. Den kalde vinden slår i ansiktet, akkurat passe den tørker bort alt som ikke burde vises. Telefonen vibrerer i lomma en ny varsling, en ny tomhet. Jeg tar den opp, og skjermen lyser med en Facebookmelding: «For ett år siden. Du var her». Bilde. Vi. Hennes hode på skulderen min, fingrene mine i håret hennes.
Jeg slår av telefonen.
«Slette?»
Fingeren hviler over skjermen. Ett år har blitt til en kniv i hjertet, en flis, et bevis på at dette virkelig skjedde.
Hei!
En stemme bak meg. Jeg snur meg.
Servitøren fra kafeen, pusten tung, holder en svart skjerf i hendene.
Du glemte den, smiler hun.
Det er ikke min.
Men jeg tar den. Ullgaren er myk, nesten levende.
Takk, sier jeg.
Så gjør hun noe jeg ikke så komme.
Går det veldig vondt? spør hun rolig, barnlig.
Jeg ser på henne virkelig ser. Brune øyne, fregner, en usikker stemme. Ærlig.
Ja, før, svarer jeg ærlig.
Og nå?
Jeg innser plutselig at jeg holder en annens skjerf. En annens historie. En annens følelser.
Nå lever jeg bare.
Hun nikker, som om hun forstår noe viktig.
Vil du ha kaffe? tilbyr hun overraskende. Jeg er ferdig med vakten.
Jeg ler, ekte, for første gang på mange måneder.
Ja, gjerne.
Hun heller opp kaffe i en tykk porselenskop ikke den vanlige kundenes, men sin egen, med en liten sprekk ved håndtaket og et nesten usett blomsterornament langs kanten.
Sukker? spør hun, allerede vet hun svaret.
To terninger, sier jeg, selv om jeg vanligvis drikker uten.
Hun smiler, som om hun oppdaget en liten løgn, men sier ingenting. Hun legger to sukkerbiter i koppen, og de klirrer stille mot bunnen.
Kaffen er sterk, med en bitter ettersmak, men akkurat den du trenger i øyeblikket. Jeg tar en slurk og merker at dette er første gang på et år jeg virkelig smaker.
Så, hvordan går det? hun lener seg mot disken og ser på meg.
Som livet, svarer jeg. Bittert, men med håp om søtt.
Hun ler, og akkurat da ringer telefonen hun er virkelig ferdig med vakten.
Venter du på meg ved døra? spør hun mens hun kaster av seg forkleet.
Jeg nikker og ser henne forsvinne inn i bakrommet. Kafeen er tom, bare bartenderen tørker glassene sakte. Han gir meg et vurderende blikk, så blunker han lurt:
Kaja inviterer sjelden noen på en spasertur etter skiftet.
Så jeg er heldig?
Da er du spesiell, ler han og vender seg bort.
Spesiell. Et rart ord etter alt dette.
Når Kaja kommer ut uten uniform, i enkle jeans og en løs genser, med vått hår som hun hastig skyver bak øret innser jeg at jeg vil tro på dette.
Skal vi gå? hun rister på hodet.
Ja, kom, jeg reiser meg, betaler for kaffen som tydeligvis kostet mer enn den skulle.
Utenfor møter oss kvelden ikke den kalde, likegyldige kvelden fra før, men en ny, fylt med løfter.
Hvor? spør Kaja, og i stemmen hennes hører jeg samme rastløshet som i hjertet mitt.
Jeg ser opp mot de første stjernene som tennes.
Fremover, sier jeg.
Vi går ikke mot de knuste drømmene og gamle bilder, men ned i de smale gatene, der lyset fra lyktene sprer seg i sølepytter, og duften av ristede kastanjer blandes med den kjølige natten.
Vet du hva som er mest merkelig? sier Kaja plutselig, mens hun hopper over en sprekk i asfalten. Du spurte aldri hvorfor jeg kalte deg.
Fordi det spiller ingen rolle, svarer jeg og møter blikket hennes. Det viktigste er at jeg kom.
Hun biter seg i leppen, tenker på om hun skal si mer, men stopper opp.
Jeg så deg før.
På kafeen?
Nei. peker hun mot en liten benk med slitt maling. Her. Du satt forrige høst med en konvolutt i hånden. Så rev du den i to og gikk.
En iskald bølge raser nedover ryggen min. Den konvolutten med billetter til Venezia, som vi aldri nådde.
Hvorfor husker du akkurat det?
Fordi hun berører lett hånden min med fingertuppene, du så ut som om du mistet det siste. Og den dagen fant jeg en forlatt valp på gaten. Jeg tenkte: universet har en merkelig balanse. En mister, en finner.
Et fjernt kirkeklokke runget. Jeg innså at jeg stod på en kryssing både bokstavelig og i tankene.
Og? spurte jeg, raspende. Hvem er jeg nå? Den som mister eller den som finner?
Kaja løfter seg på tå og nærmer ansiktet sitt så nært at jeg kan kjenne lukten av hennes leppestift søt, med et hint av kirsebær og gir meg et lett kyss på kinnet.
Det avhenger bare av deg.
I det øyeblikket kan enten et høstblad falle på skulderen min som et skjebnemerke, eller et annet sted i byen snur min eks kjære seg og kjenner et fragment av fortiden rive seg bort.
Jeg venter ikke på et svar. Jeg tar Kajas hånd og fører henne bort forbi lukkede butikker, under broer, gjennom ukjente smug.
Er du sikker? hun ler.
Første gang på lenge, ja.
Gatene er tomme, kun noen få gatelys kaster lange skygger på asfalten. Kaja går ved min side, skulderen hennes berører av og til min tilfeldig eller ikke, jeg tør ikke spørre.
Hvor nå? hvisker hun, og stemmen hennes smelter med raslingen av løv under føttene.
Jeg ser fremover, mot den mørke stripen av vei som slynger seg mellom sovende hus.
Jeg vet ikke. Bare la oss gå.
Hun nikker, og vi går videre rolig, uten å se oss tilbake, uten å tenke på hva som venter rundt neste sving.
For av og til er det ikke målet som teller, men den som går ved din side.
