Kjære dagbok,
Jeg sitter på den gamle kjøkkenstolen og lytter til vinden som leker med gardinene. Jeg er nesten åtti år nå, men morgenen begynner fortsatt som før: solen stikker forsiktig gjennom eplelønnenes topper, og jeg tar med meg luen og spaden ut på jordet. Huset mitt ligger bakerst i grenda, en liten, solid bygning med vegger laget av tykke furuplanker som min far hugget for mange år siden. Treet har blitt mørkere av tidens tann, men det holder stadig støtt. Taket er litt slitt i østlig retning, men lar ingen dråpe regn slippe inn. Verandaen har også begynt å krumme; det er på tide å reparere den, men hendene er trege og kroppen tung.
Jeg har alltid hatt hage som en slags ritual, ikke av nødvendighet, men av vane. Når jeg går til radene med poteter, løk, gulrøtter og agurker, minner det meg om livet med min kjære Ingrid. Hun elsket orden, og sånn hadde vi det: barn, jobb, pensjon, og nå de sporadiske kronene som sønnene mine sender fra Bodø og Kristiansand. De kommer sjelden på besøk, kanskje en gang i året, men jeg kan ikke la jorden ligge ubrukt.
Barna har flyttet seg videre, og Ingrid gikk bort for fem år siden. Jeg husker den morgenen hun lå stille med lukkede øyne, leppene blået lett. Det tok tid før jeg helt forsto at hun hadde gått bort. Likevel fortsetter jeg å grave i jorda, som om jeg venter at hun vil dukke opp og rope: «Olav, kom og spis middag!» Av og til tror jeg jeg hører hennes stemme i vinden som blåser gjennom kjøkkenkarmen, men det er bare stillheten som svarer.
Nabohuset bak gjerdet har en ung familie Erik, Helene og deres fem år gamle datter Torunn. Deres hus er malt i en lys blå tone som minner om en klar himmel over vår grønne dal. Erik er høy og har briller; han reparerer gjerder og bygger benker. Helene er rask og slank, og hun sitter ofte ved symaskinen eller henger opp vasken. Torunn er et ekte energibarn: liten, fregnende, med to små floker som stikker ut hver sin vei. Hun ler høyt, men kan også stå stille og stirre på en bille i flere minutter.
For et år siden flyttet de hit fra byen, kjøpte det gamle huset og pusset det opp. De var lei av støyen og forurensningen, og ønsket å bli nærmere naturen og folkene rundt. Erik jobber fra hjemmet, noe jeg kaller «fjernarbeid». Jeg forstår ikke helt hvordan man kan sitte i en stol hele dagen og likevel føle at man gjør noe viktig, men jeg respekterer hans innsats. Helene syr bestillinger, og fra deres gård kan man ofte høre maskinen dytte og sutre. På tauene henger klær, skjorter og noen merkelig utsmykede drakter kanskje til teater eller fest. Jeg tror de bruker stivelse for å holde stoffet stivt.
Torunn løper ofte rundt i hagen, jager høner eller plukker blomster i mitt lille bed. Hun har fregner, to små floker og et smittende smil. En dag så jeg henne krype under gjerdet og strekke seg mot hvitveisen jeg har plantet.
«Bestefar, kan jeg plukke noen av blomstene dine?» ropte hun, og jeg så straks på de røde øynene hennes. Jeg tenkte på Ingrid, som plantet hvitveis for meg, men så jeg inn i den nysgjerrige glansen i Torunns ansikt og vinket henne videre:
«Plukk så meget du vil, men ikke dra opp røttene.»
Hun nikket ivrig og begynte å plukke forsiktig. Jeg så på henne og tenkte på hvordan Ingrid også var livlig som en liten pike i barndommen. Torunn bøyde seg, og en av flokerne falt litt til siden. Hun snudde den med en rask bevegelse og fortsatte å plukke, mumlende for seg selv:
«Til mamma til pappa og til meg selv»
Jeg kunne ikke la være å smile.
«Hva med meg da?» spurte jeg plutselig, uten å tenke meg om.
Torunn så på meg med store, runde øyne, lo og svarte:
«Alle blomstene til deg! Du har jo plantet dem. Til mamma og pappa skal jeg plukke noen også.»
Så ga hun meg en hel bukett.
Jeg luktet på hvitveisen, den delikate duften som Ingrid pleide å sette i en vase på kjøkkenbordet ved vinduet.
«Tusen takk,» mumlet jeg.
«Bestefar, hvorfor har du så mange blomster?» fortsatte hun. «Vi har bare gress og to små busker i hagen vår.»
«Min kone likte dette,» svarte jeg kort.
«Hvor er hun da?» spurte hun.
Jeg stanset. Hvordan skulle jeg forklare en femåring at «døde» betyr at noen har gått videre? Torunn så ut til å forstå. Hun la hånden forsiktig på min arm og spurte:
«Er hun i himmelen nå?»
«Ja» hvisket jeg.
«Bestemor min er også der. Mamma sier hun er en stjerne.»
Jeg nikket, ute av ord. Så ropte hun:
«Se, en sommerfugl!»
Og sprang av gårde, glemte både blomstene og de tunge tankene.
Jeg stod igjen med buketten i hendene, gikk sakte inn i huset, fant den støvete vasen på hyllen, tørket den, fylte den med vann og satte blomstene på bordet, akkurat som Ingrid pleide.
Senere på kvelden banket det på døren. Helene sto i døråpningen med en tallerken i hånden.
«God kveld, Olav! Vi har bakt en kake og tenkte vi skulle dele den med deg,» begynte hun, men så stoppet hun da hun så hvitveisen på bordet.
«Tusen takk,» sa jeg og inviterte henne inn.
Helene satte forsiktig tallerkenen på bordet.
«Plukket Torunn blomster i dag?»
«Ja, en flink jente.»
«Sjarmerende,» smilte Helene, men øynene hennes strålte. «Blir du ikke lei av henne?»
«Nei,» svarte jeg oppriktig. «Jeg blir bare litt ensom av og til.»
Helene satte seg ned og sa:
«Vi var også redde for at det skulle bli for stille her. I byen har man naboer rett ved veggen Men her er det bare vinden i trærne.»
«Dere vil venne dere til det,» sa jeg.
Et lite øyeblikk satt vi i stillhet, før Helene foreslo:
«Kanskje dere vil komme på middag i morgen? Erik skal grille kebab.»
Jeg tenkte på roen i min egen hage, men husket også Torunns latter. Så svarte jeg overraskende raskt:
«Jeg kommer.»
Helene smilte og reiste seg:
«Da ses vi i morgen.»
Da hun gikk, gikk jeg bort til vinduet. I naboens hage lyste lampene, og jeg så Torunn hoppe rundt i rommet, vinke med armene, mens Erik lo og snakket med henne.
Jeg pustet dypt og så på hvitveisen i vasen.
«Kanskje du er ikke helt alene,» hvisket jeg. Stillheten i huset føltes ikke så tung lenger.
—
Morgenen begynte med et høyt klopp på døren. Jeg var nettopp ferdig med min morgenkaffe og mumlet:
«Hvem våger seg inn så tidlig?»
Der stod Torunn i store gummistøvler, tydelig fra farens sko, med øynene strålende.
«Bestefar, mamma sa du skulle komme på grill i dag! Vi har allerede ved! Kom, kom!»
Jeg ble overrasket, for jeg hadde glemt invitasjonen fra gårsdagen.
«Men du sa jo at jeg var invitert til middag»
«Pappa har allerede marinert kjøttet!» avbrøt hun, og grep min arm. «Og mamma lager en annen kake! Du lovte!»
Jeg så på min slitte vest og de slitte tøflene.
«Vent litt, lille venn, la meg skifte klær først»
«Nei!» ropte hun mens hun dro meg med seg. «Du er allerede fin som du er!»
Ti minutter senere satt jeg på benken i deres hage, mens Erik blåste opp kull i en gammel tønne som de hadde gjort om til grill. Solen stod høyt, men under den store eplelønnen var det behagelig kjølig.
«Olav, tror du kulene er klare?» spurte Helene mens hun tørket svetten fra pannen.
Jeg reiste meg knirkende, så på grillen og nikket tilfreds:
«Bare fem minutter til, så er de perfekte. De blir som snø på fjellet når de er klare.»
Helene kom med et brett med marinert kjøtt, duftet av hvitløk og friske urter.
«Olav, du er vår grillmester i dag. Min mann er ikke så flink til dette.»
Erik så på meg, men nikket stille etter en kort pause.
Dagen utviklet seg til den mest uvanlige i fem år. Jeg viste Erik hvordan man kan få kjøttet mørt, mens Torunn svirret rundt og prøvde å hjelpe og ofte forstyrre meg. Helene dekket på bordet, skar opp grønnsaker til salat.
Da vi satte oss under eplelønnen, lo jeg over en vits Erik hadde fortalt, en litt grov en, men den passet likevel i den lille kretsen. Torunn, knust av ketchup, helte kompott fra en gammel krukke og sølte litt over glassene.
«Bestefar, er det sant at du var soldat i krigen?» spurte hun plutselig med store øyne.
Stille falt over bordet. Erik og Helene så på hverandre.
«Liza!» ropte moren streng.
«Nei,» svarte jeg, og overrasket over min egen latter. «Jeg var en liten gutt i krigen, som du. Bare sulten.»
Jeg fortalte om hvordan jeg etter krigen plukket korn på åkeren, om den ene dagen jeg fant en frossen potet som smakte som den beste dagen i livet mitt. Torunn lyttet med munnen åpen, og da jeg var ferdig, kastet hun seg rundt meg og ropte:
«Jeg gir deg all poteten min! All, all!»
Vi lo alle sammen, og jeg kjente en varm bølge spre seg i brystet.
Sent på kvelden, da stjernene begynte å tennes, fulgte Erik meg til porten.
«Takk, Olav. Du betydde så mye for Torunn og oss.»
Jeg vinket med hånden:
«Bare hyggelig»
«Vi flyttet hit for å være nær folk. Det har blitt motsatt. Nå trenger vi folk som deg.»
Jeg avbrøt ham:
«Kom i morgen, så viser jeg deg hvordan du skal hugge jorden. Gresset er allerede knapt i knærne dine.»
Erik smilte bredt:
«Jeg kommer. Jeg lover det.»
Jeg stod lenge foran bildet av Ingrid, og hvisket:
«Ser du, du trodde jeg ville forsvinne uten deg»
Utenfor hørte jeg gresshoppenes skrangling og Torunns latter fra nabohuset hun hadde tydeligvis ikke blitt sliten etter en så innholdsrik dag. Jeg slukket lyset, la meg ned og sov med en ro jeg ikke har kjent på lenge.
For første gang på mange år er natten ikke skremmende.
