Den slitte sanitærarbeideren med det årvåte, værbitte ansiktet og øynene, som hadde blitt matte av daglig møte med andres lidelser, overleverte nølende den gjennomsiktige vesken til Synnøve fra den ene trettende hånden til den andre. En knasende lyd fra plastikken brøt den dødvåkne stillheten i heisen. Inni vesken, som en spottende fargeklatt i den grå hverdagen, lå barneklær: en liten rosa barnedrakt med kaniner, en kortermet bluse brodert med teksten «Jeg er mammas lykke», og en hvit pakke med blå kant bleier merket med den store, insisterende tallkoden «1», for nyfødt barn. For de som akkurat hadde begynt livets vei.
Heisen, knirkende på sine gamle, slitte tauverk, senket seg sakte ned til første etasje, og for hver etasje som passerte, strammet Synnøves hjerte seg hardere, som et lite, hjelpeløst knippe av smerte.
«Ingen fare, du lille», kom sanitærens huskjekloke stemme, raspete og håpløs som en gammel lås som knirker i et forlatt hus. «Du er ung, sterk. Du vil komme deg gjennom dette. Alt vil ordne seg Alt vil bli bra.»
Hun kastet et raskt, blikk som både ville uttrykke medfølelse og et hastig ønske om å få denne pinefulle nedstigningen overstått, over Synnøve.
«Har du eldre barn?» spurte hun, for å fylle den tunge, trykkende pausen.
«Nei » sukket Synnøve mens hun stirret på de blinkende etasjeknappene. Hennes stemme var tom, livløs.
«Det blir vanskeligere » fortsatte sanitærarbeideren. «Hva har dere bestemt dere for? Skal dere begrave eller kremere?»
«Vi vil begrave», mumlet Synnøve, leppene trukket til et hvitt bånd. Blikket hennes sank ned i det skitne, ripespeil i heisen, der hennes eget fremmede ansikt reflekteres blekt, utslitt.
Sanitæren trakk pusten dypt, nesten profesjonelt. Hun hadde sett tusenvis av slike ansikter unge, gamle, knuste. Livet i disse veggene var delt inn i «før» og «etter». For Synnøve var dette så nettopp «etter» som hadde begynt.
Hun ble tatt med fra fødeavdelingen alene. Det var ingen konvolutt med rosa eller blå bånd. Ingen jubel fra et omsorgsfullt innpakket hjørne. Ingen smil, ingen gratulasjoner, ingen forvirrede, lykkelige blikk fra slektninger, ingen vinterduftende bukett av nellik. Kun en mann, Mats, som sto ved trappen til sykehuset med skuldrene bøyd og øynene fulle av skyld, som om han bar på en uutholdelig byrde. En kald, isende tomhet brøt i ham, en klang som stakk i ørene og nektet ham å puste.
Mats omfavnet henne med en sparsom, usikker omfavnelse, som en fremmed, redd for at berøringen skulle påføre enda mer smerte. Hans klem var kun en formalitet, et ritual som måtte fullføres. Uten noen oppmuntrende ord, uten bilder ved utgangen som de alle ønsket, gikk de tavst ut av fødeavdelingens bygning. Dørene smalt igjen bak dem, som om de for alltid lukket et kapittel i livet.
«Jeg har allerede eh » stammte Mats mens han startet bilen. Motoren brølte lavt og livløst. «Rituelle folk de sabelvoktere alt er booket til i morgen. Men du, om du vil, kan eh du kan endre på det. Jeg har valgt en hvit krans, liten, og kisten den er i en lys beige, med rosa » han brøt av, svelget en klump i halsen.
«Det er likevel», avbrøt Synnøve, med blikket festet på det duggete vinduet. «Jeg kan jeg kan ikke snakke om dette nå.»
«Greit», mumlet han, hostet nervøst og grep rattet hardere.
Hvorfor lyste desembersolen så blendende og livlig? Den speilet seg i vannpyttene, blendet øynene, lekende på bilens vinduer. Den ropte om et liv som ikke lenger fantes. Hvor var vinden, den skarpe isregnet, den slaskete snøen som traff ansiktet som en Guds spytt for alle dine synder? Det ville ha vært rettferdig det ville ha vært ærlig. De kjørte forbi kantinen, og solen traff den grå asfalten på gaten. Synnøve kastet et forsinket, absurd medlidenhetsglimt på bilens skitne, salte side.
«For en skitten bil vi har »
«Jeg glemte å vaske den. For tre dager siden hadde jeg tenkt å, men så eh alt skjedde.»
«Er du syk?» spurte Synnøve.
«Nei. Hvorfor spør du?»
«Du hoster.»
«Det er bare nerver. Svelget gjør vondt på grunn av stress.»
De fortsatte. Verden utenfor var uforandret. Den samme lille byen med knirkende asfalt, røykende stumper i kantsteinene, nakne, tynne trær som stod mot de triste, grå fasadene av de gamle blokkene. En blå, skyfri himmel som aldri får en eneste sky. Et rustent skolegjerde der noen nylig hadde malt et kjærlighetsbudskap med fersk maling. Duer som puffet på ledningene. En evig grå asfaltstripe som forsvant i horisonten. Alt var som før. Og det var uutholdelig.
* * *
I den tredje måneden av svangerskapet følte Synnøve seg dårlig. Først bare en kriblende hals, så kom feber, kroppen ble varm og stiv. Hun trodde det var en forkjølelse, kanskje influensa. Legen foreskrev piller, og hun var bekymret, men legene beroliget: «Ingen fare, barnet er trygt beskyttet». Etter at hun ble frisk, dukket en merkelig utslett opp på ryggen. En infeksjonsmedisiner, som en doktor kortvarig forklarte var herpes, skrev hun ut. Synnøve slukte dem i skyldfølelse, men de hjalp ikke. En annen lege, en hud og kjønnsspesialist, ristet på hodet: «Det er bare en allergisk reaksjon, ingen herpes». Han foreskrev en harmløs krem, og utslettet forsvant. Så syntes problemene med helsa var over. Synnøve pustet lettet ut og begynte å forberede fødselen, kjøpte barneromutstyr og gjorde klar rommet.
Da den faste datoen nærmet seg, startet sammentrekningene svake, knapt merkbare, men Synnøve, med kunnskap fra bøker og venner, bestemte seg for å dra til fødeavdelingen.
«Det er ingen åpning i det hele tatt», konkluderte vaktlege jordmor etter undersøkelsen. «Falske sammentrekninger. Vi må stoppe dem før livmorhalsen åpner seg.»
Hun fikk to ganger intravenøs væske som dempet fødselens fremdrift. Men sammentrekningene ble sterkere, mer sikre og smertefulle. Hun kjempet gjennom natten, og om morgenen ble hun undersøkt igjen livmorhalsen begynte å åpne seg. Man besluttet å fremskynde prosessen og punktere fostervannsekken.
«Er vannet normalt?» spurte Synnøve, forsøkte å holde stemmen jevn. Hun hadde forberedt seg grundig, lest alt hun kunne.
«Ja, klart, fargeløst, ingen grønnfarge», beroliget man henne. «Alt er i orden.»
En ny infusjon ble startet denne for å stimulere. Den første, andre, tredje timen økte smerten til en helvetes brann. Etter seks timer viste hjertemonitoren alarmerende signaler fosterets puls slo saktere. «Hypoksi», hvisket jordmor. Legen la hånden på det svette pannen til Synnøve: «Barnets tilstand forverres. Risikoen øker. Vi foreslår keisersnitt.»
Uten å kunne motstå smerten nikket Synnøve.
Operasjonen gikk raskt, og legene erklærte den vellykket. En liten jente kom til verden. Hun var frisk, skrek, og ble vist til moren et lite, rynkete ansikt med mørke hår. De la henne kort på brystet. Så var det alt Gleden varte nøyaktig fem minutter. Synnøve så sin datter igjen først dagen etter, i intensivavdelingen, omgitt av sensorer og rør, koblet til en respirator som pustet for henne. Fra hennes lille munn, eller snarere fra lungene, strømmet en skarp, skremmende blod.
«Pneumoni», forklarte avdelingslederen, unngikk blikket. «Infeksjon. Sannsynligvis fra forurenset vann som du svelget under svangerskapet. En av de bakteriene du hadde under graviditeten. Det er vanskelig å behandle.»
Den tredje dagen, da babyens tilstand så ut til å stabilisere seg, satt Synnøve i rommet og prøvde febrilsk å melke så mye som mulig. Hun ba alle helgener, alle guder hun kunne huske. Mats, som for første gang på mange år gikk i kirken for å tenne et lys, måtte senere utføre en mer overtroisk handling endre barnets navn. En fjern slektning, en gammel svigermor, hvisket at navnet kanskje ikke passet. Det var dumt, men i et øyeblikk av fortvilelse grep de en stråle av håp. De valgte et annet navn et sterkt, gammelt, hellig navn. I samme øyeblikk, da Synnøve var sikker på at barnet ville overleve, kom hovedlegen inn, stoppet hennes hånd med en myk, men bestemt stemme.
«Jeg er virkelig lei for deg, Synnøve», sa han, med blikket vendt mot veggen. De lange, vage medisinske forklaringene som fulgte, druknet i én eneste sannhet: slutten. Alt var over.
* * *
Ansikter fløt forbi i de grå vinduene til passerende biler. Fremmede, likegyldige mennesker med hastverk i blikket. De skulle ha vært tre i bilen, men de var bare to igjen som alltid. Nå lå et tomrom mellom dem.
«Det er så tåpelig, så innbilt, så meningsløst!» brøt Synnøve inn i seg. «Hvordan skal jeg leve nå? Hvordan skal jeg puste når hele verden har stoppet opp, som en spent bue klar til å sprekke?»
Familien som hadde kommet for å støtte dem, så på legene som skyldige, de som hadde drøyd med operasjonen, de som ville saksøke, ville straffe. Men Synnøve, nedsenket i sin egen sorg, ville ikke ha noe. Selv den minste bevegelse, ordet eller tanken krevde uvirkelig kraft. Hun bestemte seg for å vende tilbake til arbeidet etter nyttår. Å sitte hjemme omgitt av barneklær hun verken kunne gi bort eller kaste, var som galskap.
Nyttår og jul feiret de med Mats hos foreldrene i den stille, snødekte bygda. Stillheten der var øredøvende. På julaften bestemte de seg for å ta en badstue, for å skylle vekk byens og sykehusets urenheter, for å forny seg. Først gikk mennene Mats og faren inn, og ble der lenge. Synnøve og moren, Ingeborg, kom inn først etter midnatt. På grunn av et sår i ryggen kunne ikke Synnøve bruke badstuen, men moren, overtroisk og følsom, ville ikke gå alene inn i den mørke hagen der badstuen sto, så Synnøve fulgte med, innhyllet i en gammel, slitt frokostkåpe.
Badstuen var varm, fylt av duften av bjørkekvister og tørt treverk. Ingeborg, allerede svettet, kom til fortrinnsrommet hvor Synnøve satt på den brede benken.
«I natt begynner de julens spådommer, vet du?», sa moren, tørket seg med håndkleet. «Jeg husker da vi som jenter satte opp speil, tente lys vi spådde om fremtiden.»
Synnøve trakk den varme, helbredende luften inn, den som fylte fortrinnsrommet etter moren. Fra varmen og trettheten gled hun inn i en dyp søvn.
«Og hva, er det sant?», spurte moren.
«Åh », stønnet hun. «En gang stilte vi to speil mot hverandre i mørket, ventet, ventet Så syntes jeg å se noe bevege seg i dybden, i speilets uendelighet en mørk, uklar skikkelse som nærmet seg! Vi skrek, løp vekk. Jeg spådde aldri igjen. Skal vi prøve nå? Selv på kaffebønnegrunden?»
«Aldri i livet mitt!», svarte Synnøve med et rynkete ansikt.
Hun hjalp moren med å vaske seg, og moren, sliten, gikk hjem.
«Du går, mamma», sa Synnøve stille. «Jeg blir her litt til. Jeg vil være alene.»
Moren nikket, forstående, og forlot rommet. Der sto Synnøve alene. Den gamle gulvplanken knirket lett i varmen, som om den svettet. Støvspindelvev hang fra taket som en gråt, slitt teppe. Utenfor, gjennom det frostbelagte vinduet, lå stillheten, snøen, grenene på kirsebærtrærne innpakket i et hvitt, mykt teppe. En seig, harpiksaktig lengsel holdt henne fast. Hun la seg på den varme benken, forsøkte å ikke tenke på noe, men kun lytte: lyden av knitrende kull i peisen, vindens knirking gjennom et gammelt eiketre, den dype stillheten som fylte rommet. Etter hvert, utenTil slutt, da den første vintersolen brøt gjennom skyene og kastet sitt milde lys over den snøkledde landsbyen, stod jeg stille på porten, med hjertet fylt av håp, og visste at både jeg og min lille datter, nå kalt Anine, hadde funnet vei tilbake til livet.
