**Dagbok, 3. oktober 2024**
I kveld gikk jeg fra apoteket med en pose full av medisiner og kun ett mål for øyet å komme trygt hjem uten flere uhell.
Stav på vei. Skritt for skritt. Den tunge posen skraper håndleddet hvert gang den gnager mot hoften. Oktober har vært en hard en i år fuktig, grå og uten et snev av milde dager.
Bare et kvartal til, så er jeg nesten forbi lekeplassen, da et svakt klynk høres fra buskene ved gjerdet.
Jeg stanser, tenker at jeg er for sliten til å ta på meg mer, men like like like snur jeg meg.
Jeg deler opp greinene.
I buskene ligger en stor, voksen spansk gjeterhund. Den er helt hjelpeløs forpusten frembena er både frisk og bleket av blod, pelsen er rutete, ribbeina stikker tydelig frem. Det verste er øynene livlige, men like ved å gi opp. Jeg har sett den typen øyne før, jeg vet hva de betyr.
Hunden ser på meg, men brøler ikke.
Den stirrer bare.
«Hva skal jeg gjøre med deg?» mumler jeg, mer et sukk enn et spørsmål.
Jeg tar frem telefonen, ringer etter en taxi den første på flere måneder, siden jeg prøver å spare. Jeg oppgir adressen til veterinærklinikken i Skogveien.
Sjåføren rynker på nesen når han ser hunden i baksetet.
«Vi frakter vanligvis ikke dyr, kun i bagasjerommet. Den vil ikke bli skitten?» spør han.
«Den blir ikke skitten, vær så snill og hjelp meg å laste den inn», svarer jeg med den samme faste stemmen som jeg pleide å bruke da jeg overbeviste uansvarlige sanitetsarbeidere om å gjøre sitt arbeid.
Til min overraskelse løfter han hunden inn i bagasjerommet uten protest.
Veterinæren konkluderer med brudd, en revne i såret og uttalt underernæring. Operasjon er nødvendig umiddelbart. Kostnaden blir oppgitt i kroner.
Jeg nøler et øyeblikk, åpner lommeboken. Det er nesten hele pensjonen min.
«Nesten alt men ikke alt», tenker jeg, og legger pengene på skranken.
Jeg kommer hjem sent på kvelden, med hunden, posen med medisiner og en bruksanvisning på to små ark. Hunden slår seg straks ned i gangen. Jeg setter meg ved siden av den. Den hviler på den pågitte foten, ignorerer meg fullstendig.
«Det gjør ingenting», sier jeg stille. «Om du ikke vil se på meg, så gjør du det bare. Det viktigste er at du lever.»
Natten er rastløs. Jeg våkner to ganger, går til kjøkkenet og lyser på telefonen med lyset fra skjermen.
Den neste morgenen ringer Marte.
«Mamma, hvordan går det?»
«Greit, jeg har akkurat reddet en hund», svarer jeg.
Stille. Langt stille.
«Hvilken hund?» spør hun.
«En gjeterhund. Den ble såret og lå i buskene. Jeg fikk den til veterinæren.»
«Mamma, er du seriøs?! Du går knapt selv, og du bruker pensjonen på dette!» Marte høres stram ut, men holder tilbake et rop.
«Det er mine egne penger», sier jeg.
«Pensjon?», spør hun.
«Marte, ikke rop, vær så snill.»
«Vi har jo snakket om at du skulle flytte inn hos oss snart, men du bruker så mye på dette»
«Marte», svarer jeg rolig. «Vi snakker senere.» Jeg legger på.
De første dagene er tøffe. Hunden spiser knapt. Jeg kjøper alt fra leverpostei til kokt kylling og ris med kraft. Jeg setter skålen, går bort, venter. Den er ubevegd når jeg kommer tilbake. Jeg sitter på gulvet, sakte, med smerter i knærne, og holder maten i hånden, uten å skremme den.
På den tredje dagen tar den et lite stykke kylling fra hånden min. Så lite at det nesten er usett. Jeg smiler ikke, jeg sitter bare stille for ikke å skremme den.
Jeg gir den navnet Gerda. Jeg velger ikke navnet med en gang jeg tenker at kanskje den ikke blir her. Men så forstår jeg at den vil bli.
Gerda er redd for alt. Bråk, fremmede bevegelser. Første gang jeg prøver å klappe henne på hodet, krymper hun seg som om hun venter et slag. Jeg legger bare hånden ved siden av den på teppet, uten press. Bare nærvær.
Morgener og kvelder går vi ut sammen. Gerda går ned trappen forsiktig på tre ben, den fjerde holdes fortsatt. Jeg holder meg også fast i rekkverket. To knuste skritt, tenker jeg. Et lite par.
Vi når benken ved poplars og hviler. Jeg setter meg, Gerda står ved siden av og ser rundt på vakt, som om fare kan komme fra alle kanter.
Slik blir vår rutine: to turer om dagen, først til benken og tilbake, så til hjørnet av huset, så rundt gårdsplassen. Når jeg kommer hjem, kjenner jeg bena vibrere, men på en annen måte enn før ikke av svakhet, men av slitenhet. Det er en forskjell.
I november kommer Marte uanmeldt. Hun banker på døren, går inn og stanser i entreen. Hun ser Gerda på teppet, skålen ved veggen, leiebåndet på kroken. Deretter ser hun meg, drikkende te på kjøkkenet, litt blek etter turen.
«Mamma, du ser normal ut», sier hun forvirret.
«Jeg går to ganger om dagen», svarer jeg. «Kom, jeg skal lage deg te.»
Marte setter seg, ser på Gerda. «Biter den?»
«Nei.»
«Hva om noen fremmede kommer inn?»
«Den er ikke aggressiv, bare forsiktig.»
Marte tenker en stund, så sier hun:
«Mamma, rommet er klart. Jeg har gjort alt. Jeg føler meg tryggere når du er i nærheten. Men om du er alene her, vet du aldri hva som kan skje.»
Jeg setter koppene på bordet.
«Tar du hunden med deg?» spør hun.
«Mamma».
«Marte, svar meg.»
Et langt pust.
«Leiligheten er liten, og Kostas er imot dyr. Du vet det.»
«Jeg vet», svarer jeg kort.
Ingen flere diskusjoner den kvelden.
Gerda, som om hun forsto noe, reiser seg fra teppet, går til kjøkkenet og legger seg ved mine føtter på det kalde gulvet. Jeg stryker henne bak øret.
Samtalen fortsetter i desember. Marte kommer med kofferter, mat og et blikk som sier at hun har tatt en beslutning. Hun legger innvarene i kjøleskapet, vasker opp, og setter seg ved bordet med armene foldet, som om hun skulle tale alvorlig.
«Mamma, la oss ikke være bitre mot hverandre.»
Jeg sitter ved siden av. Gerda puster tungt i bakgrunnen.
«Jeg har ordnet alt. Rommet er klart, nye gardiner, en ny madrass til deg. Du vil være i nærheten, jeg vil ha ro. Du vil ikke være alene.»
«Jeg er ikke alene.»
«Mamma», sier Marte med lukkede øyne. «En hund er ikke bare selskap. Det er ansvar du ikke trenger nå. Du bruker pensjonen, du går ut i kulden to ganger om dagen, du»
«Jeg ser bedre ut enn for et år siden.»
«Du blir sliten.»
«Alle blir det.»
«Jeg har funnet et godt dyrehjem. De har store områder, folk som tar vare på hunder. Gerda vil ha det bedre der enn i en ettromsleilighet.»
Gerda trekker et lite sukk, går til kjøkkenet, stopper ved døren, ser på oss begge, og legger seg ved siden av meg.
Marte ser først på hunden, så på meg.
«Jeg hører deg», sier jeg stille. «Jeg hører alt.»
Jeg legger hånden på Gerdas hode; den rører seg ikke.
«Husker du da jeg jobbet? Du var liten, men kanskje du husker. Jeg dro i seks om morgenen, kom hjem når du allerede sov. Din far sa at du ikke eksisterte hjemme, bare på sykehuset.»
Marte holder tungen i munnen.
«Jeg ble ikke sint. Jeg forsto at folk der hadde det verre enn meg. Jeg var nødvendig. Så døde faren, jeg gikk av med pensjon, og plutselig var jeg ubrukelig for noen. Du er voksen nå, du har ditt eget liv. Det er riktig. Men jeg Marte, jeg visste bare ikke hva jeg skulle gjøre med meg selv.»
Utenfor er desember grått, tidlig skumring, gatelysene tennes.
«Da jeg fant Gerda, tenkte jeg: enda ett problem. Jeg har ikke krefter, penger, eller helse. Hvorfor gjør jeg dette? Men så tok hun et lite stykke kylling fra hånden min på tredje dag. Så lite, men det var nok til at jeg forsto at jeg ikke lå våken de tre nettene fordi jeg var trøtt, men fordi det var viktig. Hvis jeg ikke passer på, er det ingen som gjør det.»
Gerda flytter seg nærmere, jeg stryker henne bak øret igjen.
«Jeg begynner å gå lenger turer. Før var det bare til benken, nå tre runder rundt huset uten å bli andpusten. Jeg har kuttet ned på blodtrykksmedisinene, legen sa det er greit. Jeg har blitt kjent med Valentina i andre etasje, vi går ofte tur sammen. Jeg har kjøpt ordentlige vinterstøvler første gang på tre år, for jeg trodde aldri jeg skulle gå ute.»
Jeg vender meg mot Marte.
«Nå går jeg, Marte.»
Hun ser på meg, vil si noe, men lar være.
«Jeg forstår frykten din», sier jeg. «At jeg kan falle, at ingen kan ringe etter ambulanse, at vinteren er glatt og jeg er alene. Jeg har følt den frykten i årene jeg passet på faren.»
«Hva er så galt med det?», svarer hun lavt.
«Ingenting er galt. Jeg er bare ikke klar for å bli helt hjelpeløs. Jeg er fortsatt ung i hjertet.»
Marte senker blikket. Stillheten drar ut.
«Vil du gi den bort?», spør hun.
«Eller flytte den?»
Marte nikker langsomt, som om en brikke endelig passer på plass.
«Da vil jeg ha en alarmknapp. Et armbånd du kan trykke på, så jeg får en telefon.»
«Greit,» svarer jeg.
«Og jeg kommer en gang i uka for å besøke, ikke for å sjekke, men for å være der.»
«Det vil jeg sette pris på.»
«Og du, Gerda, får også en sjanse. Jeg lover å prøve, selv om jeg kanskje ikke blir forelsket i deg.»
Jeg ser på datteren.
«Kom her,» sier jeg.
Marte reiser seg, går bort, og jeg klemmer henne hardt. Hun holder meg i et øyeblikk, så klemmer hun meg tilbake. Gerda trekker seg rolig tilbake til sin teppehylle.
Utenfor blir natten dyp. Gatelysene lyser jevnt, snøen hviler på vinduskarmen.
Vinteren glir forbi uten at jeg legger merke til den. Desember blir til januar, så februar, og jeg går fortsatt morgen og kveld, i frost og i høstsol, i snø og i slaps. Gerda går ved min side, nå uten haltende fot, helt frisk. Veterinæren sier: «Ingen forskjell fra en frisk hund.»
Nabolaget kjenner oss. Valentina fra andre etasje møter oss på samme tid hver dag; vi prater om barn, helse og politikk, alltid med et lite glimt i øyet. På tredje etasje stopper bestefar Semion hver gang og gir Gerda tørkekaker, som hun tar med stolthet. Barna på lekeplassen er først skeptiske til en gjeterhund, men etter hvert løper de bort og leker med henne.
Jeg mistet min gangstokk i februar. En dag gikk jeg ut uten den, husket den ikke før jeg kom hjem og så den stå ved døren. Jeg tenkte: «Der er den.»
I mars ringer jeg til hagesenteret for å høre om hytteadgangen er åpnet. Den er det, så jeg melder meg på bussen. Gerda sitter på baksetet og kikker ut av vinduet.
På hytta er alt det samme gammelt trehus, høstløv fra året før, nakne epletrær. Jeg tråkker i den kjølige jord, kjenner den under føttene, men den er ikke helt frossen. Jeg peker ut hvor jeg vil plante fuchsia, petunia og dill med persille bare for duftens skyld.
Gerda løper rundt som en valp.
I april kommer Marte med Kostas. Kostas ser på Gerda, strammer seg. Gerda snuser på hånden hans, trekker seg så tilbake, som om hun har sjekket at han er trygg.
«Det er rolig», sier Kostas forsiktig.
«Smart», korrigerer jeg.
Marte ser på meg, legger hodet litt på siden, og sier lavt mens Kostas står på balkongen:
«Mamma, du har endret deg.»
«Til det bedre?»
«Ja.»
Jeg tenker et øyeblikk.
«Jeg lever igjen, tror jeg. Det er en følelse.»
Gerda legger hodet på fanget mitt.
—
**Lærdom:** Selv når livet føles som en kald høstdag, kan et lite øyeblikk av omsorg et knapt stykke kylling til en såret hund minne oss om hvorfor vi fortsatt må stå opp, gå videre og finne mening i hver eneste tur.
