AntoniaPettersen gikk ut fra apoteket og tenkte kun på én ting å komme seg hjem uten uhell.
Stav. Skritt. Stav. Skritt. Benet trakk, posen med medisiner skråv i hånden. Oktober var dette året streng fuktig, grå, uten et snev av nåde.
Et kvartal mer. Litt til.
Hun var nesten forbi lekeplassen da hun hørte et svakt klynk fra buskene ved gjerdet.
Antonia stanset. En sekund. Tenkte: jeg har ikke krefter, gå hjem. Tenkte og snudde likevel.
Hun rykket til grenene.
I buskene lå en stor, voksen schæferhund helt hjelpeløs. Den fremre pannen var blodig, både tørr og frisk på samme tid. Pelsen revnet, ribbeina skimtet tydelig under. Men de verste var øynene levende, men nesten overgitt. Slike øyne Antonia hadde sett før. Hun visste hva de betydde.
Hunden så på henne, men brølte ikke.
Bare stirret.
Hva skal jeg gjøre med deg? sa Antonia med en sukende tone.
Hun tok frem telefonen, ringte en taxi første gang på flere måneder, hun sparte penger. Oppga adressen til veterinærklinikken på Skogveien.
Sjåføren så på hunden og trakk på nesen.
Vi pleier ikke å frakte dyr. Kanskje i bagasjerommet? Den vil ikke søle?
Den vil ikke søle, hjelp meg med å laste den, svarte Antonia med den stemmen hun en gang hadde brukt mot uflaksige sanitetsarbeidere.
Til Antonia sin overraskelse nølte sjåføren ikke han løftet nesten helt på egen hånd hunden inn i bagasjerommet.
På klinikken fikk hun beskjed om brudd, revne sår og kraftig utmattelse. Operasjon var påkrevd umiddelbart.
De oppga et beløp.
Antonia nølte et øyeblikk, så åpnet lommeboken.
Det var nesten hele pensjonen.
«Nesten hele men ikke hele», mumlet hun for seg selv og la merkepengene på skranken.
Senere den kvelden kom hun hjem med hunden, posen med medisiner og en instruksjon på to ark med liten skrift.
Hunden krøp rett ned i gangen da den kom inn. Antonia satte seg ved siden av den.
Schæferhunden lå med den tilknyttede bakbeina strukket ut. Den ga Antonia ingen oppmerksomhet.
Det er greit, sa hun. Om du ikke vil se, så gjør det ikke. Det viktigste er at du lever.
Natten sov hun knapt. Hun lyttet. Hun stod opp to ganger, gikk til kjøkkenet og lyste med telefonen.
Om morgenen ringte datteren hennes, Marte.
Mamma, hvordan går det?
Greit. Jeg har tatt inn en hund.
Stillheten var lang.
Hvilken hund?
En schæfer. Den var såret, lå i buskene. Jeg tok den med til klinikk.
Mamma. Marte sin stemme ble spesiell, som om hun holdt tilbake altfor mye. Mamma, er du seriøs?! Du kan knapt gå selv! Med hvilke penger?!
Mine egne.
Med pensjonen?!
Marte, ikke rop, vær så snill.
Jeg roper ikke, jeg snakker. Vi har jo avtalt. Jeg gjør klar rommet, du skal flytte inn snart, og du …
Marte. Antonia svarte rolig. Jeg ringer deg senere.
Hun trykket på sluttknappen.
Deretter. Deretter kom den samtalen. Nå var det andre ting som var viktigere.
De første dagene var tunge. Hunden spiste ikke. Antonia kjøpte alt fra leverpostei til kokt kylling og ris med kraft. Hun satte bollen ned, gikk bort og ventet. Når hun kom tilbake, var bollen urørt.
Hun satte seg på gulvet ved siden av den sakte, knirkende, med anstrengelse og rakte maten fra hånden. Bare holdt den, ventet.
Den tredje dagen strekte hunden seg og tok en liten bit kylling.
Et lite stykke, nesten umerkelig.
Antonia smilte ikke, bare satt stille for ikke å skremme den.
Slik fortsatte det. Hun kalte den Gerd. Ikke med en gang bestemte hun seg først tenkte hun: hvorfor gi navn hvis den kanskje ikke blir hos meg? Så forsto hun: den ville bli.
Gerd var redd for alt. Skarpe lyder, fremmede bevegelser. Første gang Antonia prøvde å klappe den på hodet, krøp den sammen som om den ventet på et slag.
Hvem fikk deg til så?
Hun strøk ikke hun la bare hånden ved siden av. På teppet, ved siden av poten. Hånden lå der, ingen press. La den bli kjent.
Slik gikk dagene.
Morgen og kveld gikk de ut sammen.
Gerd gikk ned trappen forsiktig, på tre ben den fjerde sparte hun. Antonia holdt seg i rekkverket, to knuste sko på beina, tenkte hun. Et lite par.
De nådde benken ved lindetreet og satte seg. Antonia satt ned. Gerd stod ved siden av og så seg omkring på vakt, spent, som om farer lurte overalt.
Slik gikk de hver morgen og kveld. Først til benken og tilbake. Så til hjørnet av bygningen. Så rundt gårdsplassen. Antonia kom hjem og følte bena vibrere, men på en annen måte enn før. Ikke fra svakhet, men fra tretthet. Det var en forskjell.
I november kom Marte uten å ringe.
Hun banket på døren, gikk inn og stoppet i gangen. Hun så Gerd ligge på teppet, skåler ved veggen, leiekroken på veggen. Antonia satt ved kjøkkenbordet og drakk te, litt rød i ansiktet etter turen.
Mamma, du ser … greit ut, sa Marte, forvirret, som om hun hadde ventet noe annet.
Jeg går tur to ganger om dagen, svarte Antonia. Kom, jeg skal helle opp en kopp te.
Marte satte seg. Hun så på Gerd den lå rolig, løftet bare hodet.
Biter den?
Nei.
Hva om en fremmed kommer inn?
Den er ikke aggressiv, bare forsiktig.
Marte tenkte seg om. Så sa hun:
Mamma. Rommet er klart. Jeg har gjort alt. Jeg føler meg roligere når du er nær. Men du er alene her, det kan bli farlig.
Antonia satte koppen ned.
Vil du ha hunden?
Mamma.
Marte. Svaret ditt?
Et langt stilt øyeblikk.
Leiligheten er ikke så stor. Og Kasper er imot dyr. Du vet det.
Jeg vet, sa Antonia.
Det ble ikke mer om det den kvelden.
Gerd, som om den hadde følt noe, reiste seg fra teppet, gikk på kjøkkenet og la seg ved eierens føtter, rett på det kalde gulvet, og strakte seg ut.
Antonia lot hånden gli over øret.
Du hører, ja?
Samtalen skjedde i desember. Marte kom på en lørdag med kofferter, mat og et blikk som viste at hun hadde tatt en beslutning og ville dele den.
Hun fylte kjøleskapet, vasket opp, satte seg ved bordet og la hendene sammen slik folk gjør når de skal snakke alvorlig.
Mamma, la oss ikke være så harde mot hverandre.
Antonia satt ved siden av. Gerd lå i rommet man kunne høre den puste tungt.
La oss, sa Antonia.
Jeg har ordnet alt. Rommet er klart, jeg har hengt opp gardiner, kjøpt en ny madrass til deg. Du vil være nær, jeg vil ha ro. Du skal ikke være alene.
Jeg er ikke alene.
Mamma. Marte lukket øynene litt. En hund er ikke bare selskap. Det er et ansvar du ikke trenger nå. Du bruker pensjonen på den, du går ut i kulden to ganger om dagen, du …
Jeg ser bedre ut enn for ett år siden.
Du blir sliten.
Alle blir det.
Jeg har funnet et godt asyl. Der er folk som tar seg av hunder, med stor plass. Gerd vil ha det bedre der enn i en ettromsleilighet.
Gerd i rommet sukket igjen. Den reiste seg, klørne hørt på gulvet, og kom til kjøkkenet. Stanset i døren, så på begge, så så tilbake til Antonia og satte seg ved siden av.
Marte så på hunden, så på moren.
Jeg hører deg, sa Antonia lavt. Jeg hører alt.
Hun la hånden på Gerds hode. Den rørte seg ikke.
Husker du hvordan jeg jobbet? spurte Antonia plutselig. Du var liten, men kanskje du husker. Jeg dro på jobb klokken seks om morgenen. Jeg kom hjem mens du sov. Far din sa: du finnes ikke hjemme, du finnes bare på sykehuset.
Marte var stille.
Jeg var ikke sint. Jeg forsto: de hadde det verre enn meg. Jeg var nødvendig. Så døde far, jeg gikk av med pensjon, og plutselig var jeg ikke lenger nyttig for noen. Du er voksen, du har ditt eget liv. Det er riktig. Men jeg Marte, jeg visste bare ikke hva jeg skulle gjøre med meg selv.
Antonia så ut av vinduet. Utenfor var det desember grått, tidlig skumring, gatelykter tentes.
Da jeg fant Gerd, tenkte jeg: enda et problem. Jeg har ingen krefter, ingen penger, helsen er dårlig. Hvorfor gjør jeg dette? Men så tok den en liten bit kylling fra hånden min på den tredje dagen. En så liten bit. Jeg skjønte at jeg ikke lånte meg selv de tre nettene fordi jeg var sliten men fordi det var viktig. Fordi om jeg ikke passer på, er det ingen som gjør det.
Gerd krøp nærmere. Antonia strøk den bak øret.
Jeg har begynt å gå ut. Først til benken og ble andpusten. Nå tre runder rundt huset, uten å merke det. Blodtrykksmedisinene reduserte jeg for to uker siden, legen sa det var greit. Jeg har blitt venn med Vilde i andre etasje, vi går noen ganger sammen. Jeg har kjøpt ordentlige vintersko første gang på tre år, for jeg trodde aldri jeg trengte sko, jeg gikk ingen vei.
Hun vendte seg mot datteren.
Nå går jeg, Marte.
Marte så på moren. Hun ville si noe Antonia så det men talte ikke.
Jeg forstår at du er redd, sa Antonia. Jeg er redd for å falle, for at ingen kan ringe etter hjelp, for at vinteren er glatt, for at jeg er alene, for at noe kan skje. Jeg har vært så redd for faren de siste årene.
Hva er så galt med det? svarte Marte lavt.
Ingenting er galt. Jeg er bare ikke klar for å bli avhengig av andre. Antonia smilte svakt. Det er tidlig.
Marte senket blikket.
Stilheten var lang.
Skal du ikke gi den bort? spurte Marte.
Og flytte ut?
Marte nikket sakte, som om noe falt på plass med et knirk, men falt på plass.
Da vil jeg ha en nødbryter. En slags armbånd du trykker, så ringer du meg med en gang.
Greit.
Og jeg kommer en gang i uka. Ikke for å sjekke, men bare for å besøke.
Jeg blir glad for det.
Og … Marte nikket mot Gerd jeg vil prøve å ta den inn. Jeg lover ikke at jeg vil elske den, men jeg vil prøve.
Antonia så på datteren.
Kom hit, sa hun.
Marte reiste seg, gikk bort. Antonia omfavnet henne kraftig. Marte stod stille et øyeblikk, så omfavnet hun tilbake.
Gerd trakk seg rolig tilbake til teppet sitt.
Utenfor var det blitt helt mørkt. Gatelysene lyste jevnt, snøen lå som et tynt teppe på vinduskarmen.
Vinteren gikk forbi uten at de la merke til den.
Antonia merket ikke engang at desember ble til januar, så til februar, og hun fortsatte å gå morgen og kveld, i kulde og i tøs, i snø og i slaps.
Gerd vandret ved siden av henne. Benet var nå helt helbredet, veterinæren sa: ingen forskjell på den og en frisk hund.
I gårdsplassen ble de kjente. Vilde fra andre etasje gikk ut til samme tid de gikk sammen og snakket om barn, helse og politikk, forsiktig. Besteforelderen Sjur fra tredje etasje stoppet ofte og ga Gerd tørrfôr, som den tok med stolthet. Barna på lekeplassen var først redde en schæfer men ble vant til den og begynte å løpe mot den.
Antonia hadde glemt stavene hjemme i februar.
Hun gikk en dag uten dem, kom hjem, så stavene ved døren og tenkte: så er de her.
I mars ringte hun til hagekontoret for å høre om hytteveien var åpen. Den var det. Hun meldte seg på bussen.
Gerd satt på baksetet og så ut av vinduet.
På hytta var alt det samme gammelt trehus, løv fra forrige år, nakne epletrær. Antonia gikk rundt på jordet, berørte den fortsatt kald, men ikke lenger frossen. Hun planla hvor hun skulle plante fuksia, petunia, dill og persille bare for duftens skyld.
Gerd løp rundt som en valp.
I april kom Marte med Kasper. Kasper så Gerd, ble anspent. Gerd snuste på hånden hans og trakk seg tilbake som om den sjekket at han ikke var farlig.
Kasper pustet lettet ut.
Vel, sa han forsiktig, den er rolig, i hvert fall.
Kjekk, la Antonia til.
Ved teppet så Marte på moren, studerte henne. Så, mens Kasper var på balkongen, sa hun lavt:
Mamma, du har forandret deg.
Til det bedre?
Ja.
Antonia tenkte.
Jeg lever bare igjen, sa hun. Det føles sånn.
Gerd la hodet på fanget hennes.
