Hei, jeg må bare fortelle deg om den merkelige leiligheten jeg solgte forleden, og hvordan den endte med en katt som ble en slags hemmelighet i livet mitt.
Megler Marianne Hansen la fra seg røret og stirret på mobilen et øyeblikk, som om den hadde gjort noe galt. Hun har i tjueto år solgt leiligheter med gjeld, med påskrevne arvinger, med gamle rør og utsikt mot en kirkegård. En gang hadde hun en papegøye som bannet på tre språk. Men å ha en katt med i kontrakten som en slags byrde, det hadde hun aldri sett før.
Så, la meg gå gjennom vilkårene igjen, mumlet hun til seg selv mens hun bladde i notatboken. To-roms, Stortingsgata, tredje etasje, sekstito meter. Eier døde i januar. Arvingene er en sønn og en datter fra Ålesund. De vil selge fort. Katten blir verken adoptert eller kastet på et internat, og de vil ikke la den avlives. Katten følger med.
Hun sukket og la inn en setning i annonsen som ville fått enhver jurist til å rødme: «Katten er inkludert i prisen. Prisforhandlinger er mulige.»
Den første visningen var på en lørdag.
Marianne åpnet døren og lot inn kjøperen en høy dame på rundt femtifem, i en grå frakk. Hun gikk inn og stoppet ved dørkarmen. Leiligheten luktet som mange eldre enslige hjem: lavendel såpe, gamle bøker og et hint av valerian.
Hege Østby, presenterte hun seg uten å strekke frem hånden. Hvor er den ekstra… bonusen?
Katten satt på vinduskarmen i den store stuen en enorm, rød-hvit pelsklump. Den så på Hege uten å blunke, og i blikket var verken frykt eller nysgjerrighet, bare en sliten, uendelig tålmodighet.
Slik ser man på seg som har blitt forlatt gang på gang.
Hege gikk rundt i leiligheten i stillhet. Hun strøk fingeren over bokryggene på hyllen Chekhov, Vesaas, Aksel Sandemose, alle slitt til kanten. Hun kikket inn på kjøkkenet, der et avleggs kalender sto på den 17. januar. På vinduskarmen sto tre potter med visnet geranium, og en skål. Ren, tom, akkurat der ved venstre fot på en liten krakk.
Får noen mate den? spurte hun uten å snu seg.
Naboen, svarte Marianne. Tamara Iversen i 36. etasje kommer to ganger om dagen. Arvingene betaler henne en liten sum for det.
Hege gikk tilbake til stuen. Katten hadde fortsatt samme posisjon satt på karmen med forpote, stirret ut på gaten. Der svaiet nakne bjørketrær i vintervinden, og mellom dem trakk en kvinne med barnevogn seg fram.
Hva heter den?
Marius, det er det arvingene kalte ham.
Marius, gjentok Hege uten følelser.
Katten rørte ikke på hodet.
Tre dager senere ringte Hege.
Marianne, jeg har tenkt. Området er fint, T-banen er nær. Men prisen er fortsatt over markedet, selv med katten. Og leiligheten trenger oppussing tapet og linoleum. Jeg kunne tenke meg å kjøpe hvis dere senker med tre hundre kroner mer.
Jeg prøver å forhandle.
Arvingene gikk med på to hundre. Hege takket ja.
Papirarbeidet drøyt tre uker. Hege kom på leiligheten to ganger til med målebånd og notatblokk. Hun målte veggene, skrev tall, regnet på muligheter. Katten så på fra vinduet. Da hun andre gang krøp ned på huk ved vinduet for å sjekke radiatoren, hoppet Marius fra karmen, gikk frem og satte seg på en halv meter fra henne. Ikke nærmere.
Hei, du, henvendte hun seg til ham.
Marius blunket én gang, langsomt, og vendte blikket bort.
Tamara Iversen i 36. etasje viste seg som en liten, tørr kvinne med skremte øyne. Hun stod ved døren på dagen kontrakten skulle signeres.
Er du den nye eieren?
Håper jeg det.
Jeg skal fortelle deg om Marius. Nina Berg, den forrige eieren, var en himmelsk kvinne, hun tok ham inn for ti år siden. Han hadde ligget i snøen i november, helt utslitt. Nina matet ham og tok ham med hjem. Han har aldri gått bort fra henne.
Tamara senket stemmen.
Da hun falt, fikk hun slag i kjøkkenet, og han lå ved siden av henne. Ambulanse brøt opp døren, men han holdt seg ved hodet hennes og ville ikke dra.
Hege stod i dørkarmen med en nøkkelknippe i hånden tre nøkler. To til låser, én til postboksen som ingen lenger brukte.
Han er ikke farlig, fortsatte Tamara. Han klorer ikke, ødelegger ikke møbler. Men han vil ikke ha håndkontakt. Jeg har matet ham i to måneder, men han har aldri kommet til meg. Han spiser bare når jeg går ut. Jeg setter en skål den forsvinner. Jeg kommer tilbake den er tom. Men når jeg er der, så ingen gang.
Kanskje han er redd?
Ikke redd. Han venter. Hver kveld, rundt klokken seks, setter han seg ved døren og ser på. Nina kom hjem fra turen sin akkurat da klokken seks.
Hege flyttet inn på en lørdag. Bare få eiendeler, så hun fikk vite hvordan det føles å bo i et lite, kompakt hjem. Tjue år som sykepleier på hjerteavdelingen, så en lederstilling, så nedbemanning, leie i en liten leilighet på Tøyen som knirket i knærne og i sjelen. Å eie sin egen bolig hadde vært en drøm så lenge at den nesten ble en plan. Penger sparte hun i ni år.
Flyttefolket bar inn en sofa, to skap, bokser med servise. Marius forsvant. Hege fant ham i boden, bak en strykebrett, med ørene trukket inn, stor og stille.
Jeg forstår, sa hun til ham. Det er vanskelig for deg. Det er vanskelig for meg også.
Hun plasserte skålen ved den samme venstre foten på krakken, akkurat som før, og lukket kjøkken døren.
Om morgenen var skålen tom.
En måned gikk. De levde parallelt under samme tak, men i ulike verdener.
Hege sto opp klokken seks, drakk kaffe på kjøkkenet, og dro på vakt. Hun fikk en jobb på legekontoret ved Østre Aker, ikke på hjerteavdelingen men etter et år uten arbeid var det eneste alternativet. Marius dukket bare opp på kjøkkenet etter at låsen klikket. Hun visste det fordi hun la en lang, grått blirende hårstrå over skålen. Hver kveld lå håret på gulvet, så han spiste.
Om kvelden sank hun i en stol ved vinduet og leste de samme bøkene fra hyllen Chekhov med blyantnotater i margen: utropstegn, ett ord her og der «ja», «akkurat», «og jeg også». Hun følte en slags gjenkjennelse, som om en ukjent kvinne tenkte akkurat som henne.
Marius satt i gangen, ved inngangsdøren, hver kveld, presis klokken seks, og ventet.
På slutten av mars ble Hege syk. Influensa kom over natten feber på 39, sår hals, leddsmerter. Hun ringte på jobb, tok paracetamol og la seg ned. Å stå opp for å spise eller mate katten, klarte hun ikke.
Marius, ropte hun fra soverommet med en hæslig stemme. Beklager, jeg kan ikke nå.
Stille.
Hun sovnet tungt, med en buzende hode. Da hun våknet, kjente hun noe presset på føttene. Ikke tungt, men en varm, livlig vekt.
Marius lå i fotenden av sengen, krøllet seg som en brødskive, og så på henne uten å blunke, rolig og oppmerksom. Først var han i gangen, så i boden, så bak strykebrettet nå var han her.
Hege rørte seg ikke. Hun var redd for at han skulle løpe bort hvis hun flyttet seg. Hun så på ham, og han så på henne, i en stilhet hvor ord ikke trengte å finnes.
Du vet det allerede, hvisket hun.
Marius senket hodet på potene, lukket øynene.
Han ble.
Tre dager var hun syk, og tre dager lå Marius ved hennes føtter. Han gikk bare til skålen, og da hun til slutt klarte å reise seg og fylle den, kom han tilbake. På den tredje dagen, da feberen sank og Hege satt på kjøkkenet i et teppe med en kopp suppe, hoppet Marius på krakken, satte seg ved siden av henne, og malte.
Svakt, med en hes stemme, som om han hadde glemt hvordan man mjauer helt riktig.
Hege satte ned koppen, tok av seg brillene, strakte ut hånden sakte, håndflaten opp.
Marius snuste på fingrene, og dytte hodet mot håndflaten.
Hun begynte å gråte. Ikke av søthet hun er ikke typen som gråter av det. Hun gråt fordi hun plutselig forsto én enkel sannhet: hun hadde kjøpt et liv som var andres, med andres bøker og en andres katt, fordi hennes eget liv manglet plass. Og katten hadde blitt sittende i et liv som ikke var hans, med en kvinne som ikke var hans. To ekstra byrder. To ekstra tillegg. To skapninger som ble lagt med i prisen.
Og så satt de der, på kjøkkenet, en katt på femten katteår og en kvinne på femti seks menneskeår, og begge følte varmen.
Marius malte, og Hege la hånden på den tunge, store hodet hans, og tenkte at kanskje dette er det når du ikke leter, ikke ber, ikke forventer, men det likevel kommer.
I mai rev Hege ned de gamle tapetene med de små brune blomstene som gjorde leiligheten mørkere. Hun malte veggene i en varm, melkehvit farge. Linoleumet ble værende pengene strakk ikke til alt på en gang, men det betydde ikke lenger så mye. Leiligheten føltes ikke lenger fremmed. Hun merket det ikke engang før.
Ninas bøker ble stående på hyllen. Hege la sine egne bøker ved siden av omtrent ett dusin og litt til. Chekhov med blyantnotater sto fortsatt på samme sted. Noen kvelder åpnet hun den og leste ikke historien, men marginnotatene fremmede «ja», «akkurat», «og jeg også». Hun nikket.
Geraniumen kastet hun ut så snart hun flyttet inn den var visnet helt. Nå plantet hun en ny på samme vinduskarm hvor Marius satt første dag han ble sett. Nå sitter han der sjeldnere. Oftere på stolen ved vinduet, ved siden av henne. Eller i fanget hennes når kvelden er lang og boken god.
Klokken seks gikk han ikke lenger til døren.
I juni traff Marianne Hansen Marius ved en 7elektrikerbutikk på Storgata. Hege sto i køen med kattemat og en pakke kefir.
Så, hvordan er leiligheten? spurte Marianne. Regner du deg med å angre?
Nei.
Og katten?
Hege trakk pusten, flyttet maten fra den ene hånden til den andre.
Vet du, Marianne, sa hun, de senket prisen for mye. De burde ha hevet den.
Marianne lo. Hege lo ikke. Hun var helt seriøs.
Da hun kom hjem, ventet Marius i gangen, ved skoputene. Det var hans nye plass. Da låsen klikket, løftet han hodet og blunket sakte en gang.
Slik hilser man på dem man har ventet på lenge.
