Kjære dagbok,
Jeg har aldri helt kunnet stole på mannen min, så jeg har alltid måttet regne med meg selv. Det er slik livet har utviklet seg for meg i ekteskapet.
Eirik, min ektemann, er like vakker som en vill blåklokke i sommereng. Han er også alltid den som får hele rommet til å le, den som folk vil ha med på fest og sammenkomst. Han drikker bare et glass vin av og til, røyker ikke, og han har ingen interesse for fotball, fisketur eller jakt. En gammel norsk ordtak passer: Han er en gutt, men han har hjerte som et slott.
Alle disse gode egenskapene får meg til å tro at han kanskje finner trøst utenfor hjemmets vegger. Sånne menn er sjeldne som en ørn i byen. Og «jegerinnene» de som ønsker ham vil alltid dukke opp.
Det eneste som roer meg litt i de urolige stundene, er at han er gal etter vår lille gutt. Eirik har aldri hatt så mye kjærlighet som han har for Sondre. All sin fritid bruker han på å leke med ham, lese eventyr og bygge snømann. Jeg tenker derfor at denne voldsomme farskjærligheten er nok til å holde familien samlet.
På skolen ble jeg ertet med kallenavnet «Rødhåra» på grunn av mitt ildrøde hår og fregnene som er spredt over hele ansiktet. Mor, som alltid har blitt sett på som en skjønnhet, pleide å si: «Solveig, du er som den stygge andungen. Unnskyld for den bitre sannheten, men den må innrømmes. Ingen vil gifte seg med deg, så du må lære deg å stole på deg selv. Studer flittig, bygg en karriere, og når en god mann dukker opp, ikke vær redd for å bli en lydig hustru.» Disse ordene har jeg båret med meg hele livet.
Etter å ha tatt gullmedaljen på videregående, søkte jeg meg inn på universitetet i Oslo. Der møtte jeg mannen som skulle bli min ektemann. Jeg forstod ikke hvorfor en så attraktiv ung mann så på meg. Senere forklarte Eirik at jeg var den eneste jenta han ikke var redd for å nærme seg. Jeg brukte aldri sminke, ingen farger på leppene, kledde meg enkelt og hadde ingen talent for å flørte. Da jeg skjønte at han faktisk var interessert, tok jeg saken i egne hender jeg foreslo at han skulle gifte seg med meg.
Først ble han overrasket over et så åpent forslag fra en kvinne, men jeg lovet å være en ydmyk, tålmodig og trofast hustru. «Kjærligheten vil vokse med tiden,» forsikret jeg ham. Til slutt gikk han med på å binde sitt liv til meg, en beskjeden, men livlig pike. Moren hans, Margit Larsen, var i starten skeptisk og så på meg med et kritisk blikk. Hun mente: «Sønnen vår er vakrere enn solens første stråle, klarere enn månen på en klar natt. Hvem vil gå bort fra ham? En fregnet, rødbrun jente er ingen drøm for våre barnebarn.»
Jeg merket straks at svigermoren var misfornøyd, men jeg forsto også at en vakker ektemann kunne være en hindring for ekte lykke. Jeg ga ikke opp. Jeg besøkte henne alene, med en kopp te, for å redde mitt fremtidige ekteskap. Denne gangen syntes jeg endelig likt. «Jeg blir vant til dette,» tenkte Margit, litt overrasket. Jeg lovet at jeg skulle være en lojal og lydig kone, og dette var nok til å overskygge mine ytre mangler.
Margit hadde levd et ensomt liv siden mannen forlot henne og sønnen for en ny kjæreste. Han kom tilbake et år senere, sliten og ødelagt, men familien avviste ham. Hun hadde alltid spurt seg selv om hun skulle tilgi ham, men sånn uforsonlighet vil alltid gnage i hjertet. Én mor, én sønn det er vanskelig. Så hun bestemte seg for å støtte sønnens valg. Hun visste at jeg ville finne ham, uansett vei, selv de mest humpete. Hun ga sin velsignelse til vårt ekteskap.
Et år senere fikk vi vår sønn, Sondre. Han var en nøyaktig kopi av den kjekke faren, noe som ga Margit enorm glede. Eirik svevde over ham som en vill sommerfugl, og Sondre ble meningen med hans liv. Men kjærligheten til meg, hans kone, ble aldri tent. Jeg utviklet aldri den lidenskapen for ham, og vårt forhold var rolig og jevnt. Jeg vasket, strøk skjortene hans, laget middag, kysset ham på kinnet ved sengetid. Eirik ga meg hele lønnen sin, kjøpte blomster til bursdagen, kysset meg hver morgen. Alt dette føltes mer som en rutine enn ekte kjærlighet.
Etter fem år fant Eirik den følelsen han hadde lett etter men ikke i vårt hjem. Det var en kvinne med himmelsk skjønnhet, Kaja. Hun var som en drøm fra nordiske myter. Kaja gjengjeldte hans følelser, og de tilbragte månedene sammen på kafeer, på benken i parken, og hos venner. Eirik ble stadig mer fjern, og Sondre så sjelden den glade faren han en gang hadde vært. Kaja satte betingelser: enten han gifter seg med henne, eller de blir venner. Han hadde ingen styrke til å avslutte forholdet.
Sondre var fem år da Eirik pakkede sine eiendeler og forlot familien. Jeg tenkte ofte på morens ord fra barndommen. De hadde såret meg, men nå forsto jeg at jeg kunne overleve hans avgang uten å kaste meg i en elv eller gråte i tre bekker. Morens livsvisdom hadde gitt meg en slags immunitet mot livets stormer.
Selv om denne uheldige historien rev en bit av mitt hjerte, falt den biten dypt ned i sjelen min og ventet på sin tid. Lykke er som en fri fugl den lander hvor den vil. Jeg måtte drikke opp den kummen av avvist ekteskap til siste dråpe. På avskjed sa jeg til ham: «Du er alltid velkommen tilbake, men ikke drøyt. Sondre elsker deg. Ikke la ham lide.»
Eirik vandret mellom sønnen og Kaja i seks måneder til. Jeg beholdt hans gamle tannbørste i et eget glass på badet. Hver gang han kom for å vaske hendene, så den på ham som en stille anklage. En gang la han den i lommen, men da han kom tilbake, lå en ny tannbørste i glasset. På kjøkkenet ventet alltid min favorittkopp med varm kaffe, og i gangen sto de trofaste tøflerne som ventet på sin eier. Disse små tingene gnagde i hans samvittighet.
Han kunne ikke forklare hvorfor han hadde forlatt familien. En usynlig kraft trakk ham mot Kaja, og sjelen hans revnet. Han spurte seg selv hvordan han skulle unngå å såre de han elsket. Jeg kunne bare holde meg i ro, la ham gå, og si: «Kom tilbake, Vær, ikke glem oss.»
Kaja kom alltid tilbake tomhendt og sliten. Hun var misfornøyd med all oppmerksomheten rundt Sondre, og advarte ham: «Hvis jeg drar fra deg, er det på grunn av din sønn. Du bryr deg mer om ham enn om meg.» Det gjentok seg år etter år.
Vennene mine hvisket: «Hvorfor gifter du deg ikke med noen andre? Du er ung, du fortjener bedre enn denne Eirik. Det er på tide å gi slipp på den røde fjærkledde mannen.» Jeg lyttet, sukket og holdt stille. Etter hvert sluttet de å overtale meg; de aksepterte at jeg var alene.
Tiden gikk. Eirik besøkte ikke lenger Sondre. Faren og sønnen møttes kun på et nøytralt sted. Sondre fullførte videregående, og jeg innså at han aldri ville komme tilbake. Det hadde gått tolv år siden han forlot oss. Jeg satte en endelig prikk på dette kapitlet i livet mitt. Jeg hadde fortsatt energi til å få et nytt barn. Jeg kjøpte en reise til varmere strøk, og der fikk jeg en kort, uforpliktende sommerromanse en slags krok og krakk på en strandkafé.
Ni måneder senere ble Maja født, Sondres søster. Vennene mine ble overrasket over min beslutning, men de stod i døråpningen på fødeavdelingen og ventet på meg med nyfødt i armene. Jeg trådte ut, sliten men lykkelig, med en liten pakke innpakket i rosa bånd.
«Hei, jenter! Vær så snill å elske og verne vår lille Maja!» smilte jeg.
En av vennene spøkte:
– «Hva skal vi kalle henne med patronymikon?»
– «Først må hun vokse opp til å få et etternavn!» svarte jeg med et smil.
Ingen sårende kommentarer fra vennene kunne dempe min glede. Hele livet mitt var nå viet til Maja. Sondre var den første og uerstattelige hjelpen. Maja spurte aldri om farens opprinnelse. Jeg var så lykkelig at alt annet ble uviktig.
Da Maja begynte i barnehagen, tre år gammel, ble hun opplyst av sine småkamerater: «Vi har både mødre og fedre!» Det ble morsomt og litt trist da Maja kalte Sondre pappa.
En kveld ringte døren i leiligheten min. Maja løp mot døren og ropte: «Det er faren min!» Jeg så gjennom dørkarmen og så Eirik! Jeg åpnet døren bredt.
«Kan jeg komme inn, Solveig?» spurte han, nervøs og uklar.
«Kom inn, så lenge du er her,» svarte jeg, overrasket men rolig.
Han satte to opppakkede sekker til side og tok av seg ryggsekken. Maja kastet seg i armene på den fremmede mannen:
«Mamma, han er faren min, ikke sant?»
Jeg så på henne, tårene trillet, og svarte:
«Ja, Maja, han er faren din.»
Eirik løftet datteren, kysset den fregnete nesa og trakk i de gyldne krøllene: «Hei, min lille rødhårede!» Deretter lente han seg mot meg, kysset meg lidenskapelig.
«Tusen takk, Solveig! Tilgir du meg?» spurte han, og falt på knærne. Jeg grep hans hånd, men lot ham ikke falle helt ned.
«Hei, min bitre honning! Du har vært borte i 17 år, men ingen har blitt såret. La oss se på dette med et rolig hjerte. Vi trenger faren vår» pustet jeg lettet inn.
Sondre sto på siden med store øyne, overrasket og smilende.
Et par uker senere, etter at jeg hadde kommet meg over sjokket, ringte jeg en av de nysgjerrige vennene mine og sa: «Du vil vite patronymikonet til datteren min? Hun er Vikersdatter. Husk det Maria Vikersdatter! Ingen unntak!»
Dette er mitt livs fortelling så langt, skrevet med ærlighet og refleksjon. Jeg ser tilbake på alt som har skjedd, og selv om smerten er dyp, har jeg lært at styrken ligger i å stole på seg selv og i å omfavne de uventede velsignelsene som dukker opp på veien.
