Så her kunne et skap fra veggen vår stå, drømte Margrete Aas og lot blikket gli over stuen. Bare en stol må fjernes, den er jo likevel ubehagelig. Hvor vil du sette den, Eline?
Eline blinket forvirret. Hun skjønte først ikke at dette ikke var en interiørprogramvertinne, men hennes svigermor. «Her» betydde hennes egen leilighet i Oslo leiligheten hun hadde kjøpt med egne penger etter tjueåtte år med frilansprosjekter, sparing på kaffe og på seg selv.
Kanskje jeg tar på meg en hatt på hodet, svarte hun sakte og reiste seg fra sofaen. Jeg forsto ikke. Flytter du?
Nei, vi diskuterer bare, svarte Margrete med et smil som mer handlet om seier enn om varme. Jeg og far, Dennis, har bare sett på den. Hva? En romslig leilighet med designerrenovering. På leie er den ubehagelig, og etter Påls dumme bilulykke har han gjeld som ikke lar seg betale. Du skjønner familie er familie.
«Familie» sa svigermoren som om Eline ikke hørte til den kategorien.
Du er smart, Eline, du har egen inntekt, du kommer deg gjennom dette. Vi er gamle Hvor skal vi sove i de små hyttesituasjonene?
Dere er jo bare sekstifem, avbrøt Eline. Ikke pensjonister, men aktive eldre. Dere løser kryssord, drar på hytta. Hva har min leilighet med det å gjøre?
Margrete klemte leppen, så sint at hun trakk i munnen, og trakk frem sitt signaturvåpen.
Jeg fødte deg en god mann. Og han støttet deg da du lå på sykehus med anemi. Nå som broren hans er i trøbbel, vender du ryggen?
Da broren hans krasjet inn i en stolpe med farens bil og en ukjent kvinne på passasjersetet, Eline svelget et knirk, ringte ingen meg for å spørre om vi skulle flytte inn hos dere mens Pål helbreder sine moralske og økonomiske sår.
Eline, ropte Dennis fra kjøkkenet, hvor han later som han er opptatt med arbeid. Vi diskuterer bare. Foreldrene krever ikke noe.
Eline gikk til døren og hvisket lavt:
Så lenge dere diskuterer, lever jeg. I min leilighet. Den dere tydeligvis vil gjøre om til et kollegieværelse for den store martyrhelgen Pål. Det går ikke.
Hun tenkte på å skrike, pustet dypt og gikk inn på soverommet.
Dennis og hun talte ikke i tre dager. Han kom innom og spurte: «Skal jeg ta deg noe fra butikken?» eller «Glemte du at mor har bursdag på lørdag?». Hun nikket stille eller latet som hun ikke hørte. En tykk, klissete stillhet hang i leiligheten, ikke rolig, men en stillhet hvor hver vegg skjuler en såret følelse.
Lørdagen kom.
Eline, Dennis så ut av vinduet som om han ville hoppe ut. Jeg vet det er tungt for deg. Foreldrene har ingen annen utvei. Banken har lagt pant på faren. Leiligheten er satt på salg. Om en måned blir de hjemløse. Og du
Hva da?
Du er sterk. Du finner et sted å bo. Vi kan bo i en hyttelignende leilighet i et par måneder, så finner vi en løsning.
Hun ville først slå ham med en stekepanne, så klemme ham, men endte med å spørre:
Så jeg skal forlate mitt hjem fordi dine foreldre igjen har sviktet med sine barn?
Ikke sånn. Vi har bare du har flere muligheter.
Jeg har flere hjerner. Jeg sprer dem ikke på fremmede biler som broren din. Og jeg hindrer kona i å flytte inn uten eierens samtykke, svarte Eline med en ond latter. Vet du, Dennis, vil du ha et tips?
Hvordan?
Pakk sammen tingene dine. Og forsvinn med dem.
Dennis sto stille. Første gang i deres felles liv. Han så ikke lenger sin ektefelle, sin beskytter, men en skygge.
Jeg drar ikke, pustet han. Dette er også mitt hjem.
Kjøpt med mine penger.
Men vi er familie, Eline. Er ikke familie ofre?
Ofre er når noen ber deg, ikke når de plasserer deg i en situasjon. Vet du forskjellen på et offer og en dum person? Offeret har et valg.
Hun gråt ikke. Hun ristet bare på kofferten hans koffert og la den i gangen.
Du kan gå hvor du vil. Leie en ettromsleilighet, bo hos mor, eller sove på brorens hode. Men dette er mitt hjem. Det forblir mitt. Du og din store mor med skapet kan glemme veien hit.
Han gikk ut uten eiendeler, med øyne som en slått hund. Før han forlot, sa han:
Du vil angre. Ingen lever alene for alltid.
Hun så etter ham og tenkte: Jeg er ikke alene. Jeg er meg selv. Men du vet ikke hvem du er med.
Kvelden kom, og noen banket på døren. Eline åpnet der stod Svetlana.
Hvorfor er du så trist? smøtte vennen inn med en arm. Du sa nettopp i forrige uke: «Svetlana, han er ikke så ille». Og nå?
Eline fylte et glass med vin.
Nå er han som moren sin. Med skap og planer for mitt soverom.
Svetlana lo.
Du visste jo at moren hans er en furie. Hvorfor gikk du inn med ham?
Han virket fornuftig.
«Virket» er nøkkelordet. Eline, skal vi dra sørover? Du har jo tvingende permisjon nå.
Jeg blir her. I min leilighet. Med glasset. Når hans skap kommer, kaster jeg det fra balkongen. På tredje etasje.
Svetlana lo, så ble stille.
Hva om han kommer tilbake?
Eline så på vinen, tenkte gjennom uka.
Da kjøper jeg en drill. Og river ned låsen med koden som bare jeg kjenner.
Lørdag, akkurat klokken ti, da Eline nettopp hadde satt på vannkokeren og mentaliserte en dag uten menn, slektninger og møblerdrømmer, kom en budleverandør fra «Posten». Hun åpnet, og ble frosset til is.
På dørstokken stod Margrete Aas med en koffert. Bak henne vandret Pål, broren til Dennis, tynn i joggebukse, med et ansikt som viste både lidelse og håp om en lett inntekt. Ved hans side stod faren, Pål Pedersen, kort, skallet, som en pensjonist som hadde gitt opp allerede i 1987.
God morgen, sa svigermoren som om de hadde avtalt te. Vi er bare her en kort stund. Noen måneder mens leiligheten selges.
Eline hadde ingen ord. Hun var helt tapt.
Eline, blandet Pål Pedersen inn, unnskyld, situasjonen er utenfor vår kontroll. Vi har avtalt med tanten din, men nå pågår en renovering. Dennis sa du ikke hadde noe imot at vi bodde her.
Dennis? Eline fant endelig stemmen. Sa han det før eller etter jeg kastet ham ut?
Har dere kranglet? spurte Margrete, mens hun gikk inn. Vi vil bare løse dette fredelig. Ikke så lei deg, Eline. Vi er våre folk.
«Våre folk i en annens leilighet», gikk gjennom hodet hennes.
Pål begynte å dra kofferten. Lukten av sigaretter og et år gammelt bilverksted fylte rommet.
Pål, ikke ta den over dørstokken, skrek Margrete. Det er en dårlig omen.
En omen er når man blir invitert inn, ikke når man invaderer, mumlet Eline, men ingen lyttet.
De satte seg. Pål slapp seg på sofaen, la føttene på kaffebordet. Pål Pedersen inspiserte balkongen og spurte:
Er det lov å røyke her?
Det er lov å tie, avbrøt Eline. Og gå raskt.
Margrete satte seg på kjøkkenet, tok frem en krukke med hjemmelagde syltede agurker, en pose med grøt og kakelotter.
Jeg har tatt med noe fra hjemmet, så du slipper å streve. Vi skal bo sammen, som mennesker. Jeg elsker orden. Og jeg har en lett hånd. Alt vokser!
Snakker du om poteter i badet? spøkte Eline. Eller kaktus i gryten? Jeg husker.
Ingen sarkasme, Eline. Alle har det vanskelig. Men du og Dennis må holde sammen. Jeg er mor. Det betyr noe.
Det betød noe da dere på søndager påtvang meg borsjtsj, selv om jeg ba dere holde dere unna. Det betød noe da dere foreslo at jeg skulle bytte jobb fordi «lærere har sikkerhet». Og det betød noe da dere kom med koffertene uten varsel. Det er invasjon, Margrete Aas. Spiller du krig?
Pål brøt inn:
Eline, du vet vi har ingen andre steder. Broren din sa du er forståelsesfull.
Broren din tok feil. Det gjør du også.
Eline tok telefonen og ringte Dennis. Han svarte etter tredje ring.
Hei. Jeg har ikke tid, møtet
Sånn er det. Møtet. Jeg har familien din her med koffertene. Broren din, moren din, faren din. Sa du at jeg var okay med det?
En lang pause. Stillheten var som tyggegummi på en sko.
Jeg trodde dere skulle bli enige. Du er ikke slem. Du har et stort hjerte
Ja, og nå er det et stort hull. Ferdig. Du er fri fra meg, fra leiligheten, fra alt. Lykke til. Ikke glem at moren din har en lett hånd, spesielt på hylleskapet.
Hun la på.
Kvelden kom, og Margrete hadde slått seg til ro.
Eline, kan vi bo på soverommet? Du på stuen?
Nei.
Du er alene, vi er tre.
Nettopp. Tre mot én er akkurat det jeg har ventet på hele livet. Men nei.
Du er for egoistisk, sa svigermoren. En kvinne skal være myk.
En mann skal leie, hvis han er voksen. Eller gifte seg med en kvinne som har leilighet, som min mann.
Du har blitt fet, knurret svigermoren. I din alder bor ingen alene.
Dere bor på andres regning. Morsomme, ikke sant?
Mandag morgen gikk Eline på jobb med én tanke: røyke dem alle før det er for sent.
Da skjedde et mirakel. På resepsjonen stoppet vaktjenta Nina Johansen.
Eline, en ung mann kom til deg. Sa han var fra boligkommisjonen. Ville ha telefonnummeret ditt. Jeg ga ham ikke det.
Fra hvilken kommisjon?
Gud vet. Men han var pen og hadde en ryggsekk. I sekken et lite plastikkskap! Kan du forestille deg?
Eline forsto først ikke, så plutselig: skap. Plastikk. Margrete Aas. Et tegn.
Den kvelden gikk hun til naboen under, den evige misfornøyde pensjonistinne Olga Pettersen.
Olga Pettersen, jeg trenger en tjeneste. Hvis du hører skrik, bråk eller lukten av borsjtsj, ring politiet. Jeg har en invasjon.
Invason?
Relativt sett familie fra eksmannen. De vil bo her.
Drit, nikket hun. Jeg hjelper.
Neste morgen kalte hun politiet.
Betjent Leif Nilssen kom med papirer.
God dag, jeg har en klage om ulovlig opphold i leiligheten.
Hvordan kan det være ulovlig? skrek Nina.
Er du eier? spurte han, og så på dokumentene.
Nei Men dette er min svigerdatter!
Så er du ekssvigerinne, sa Eline. Her er papirene.
Margrete ble blekt hvit. Pål gjemte seg i badet. Pål Pedersen hostet.
Betjenten nikket.
Dere har en time til å pakke. Eller vi erklærer dere som inntrengere.
Et halvannet time senere gikk de i stillhet ut, uten farvel.
Margrete kastet mot døren:
Du vil forstå en dag hvor ensom du er.
Eline lukket døren, satte seg på gulvet og lo.
Ensomhet er å leve med dem som ikke hører deg. Nå er stillheten her, og vannkokeren kun koker når jeg vil.
Hun reiste seg, gikk inn på rommet, og oppdaget i hjørnet et lite plastikkskap med et kort brev:
«For at du skal huske: Vi kommer tilbake. Med kjærlighet, M.A.»
Uken gikk.
Leiligheten var skinnende ren som et operasjonsrom etter desinfeksjon. Eline lærte å lukke døren med en indre tilfredsstillelse. På kvelden drakk hun te i stillhet, uten Pål på sofaen og uten duft av kokt innmat i gryten.
Noen ganger hørte hun seg selv lytte til trOg i den milde morgengryet, mens skyggene danset over skapet, innså hun at den eneste flukten var å bli sin egen vokter av drømmenes dører.
