I går
Hvor setter du den salatskålen, egentlig? Du blokkerer jo hele veien til spekematen! Og glassene skyv dem bort litt. Snart kommer Olav, og du vet jo at han skal ha god plass til å gestikulere og holde show med hendene når han snakker.
Viktor svingte stressa rundt bordet og flyttet krystall, nesten så gaffelen føyk i gulvet. Ingrid sukket tungt og tørket hendene på kjøkkenhåndkleet. Hun hadde stått ved grytene siden grytidlig, føttene var tunge som bly, og ryggen verka akkurat der den alltid værker på lange dager. Men hun hadde ikke tid til å klage. I dag kom «familiekjendis» mannens lillebror, Olav.
Ro deg ned, Viktor, sa hun, og prøvde å holde stemmen rolig. Bordet ser perfekt ut. Har du husket surdeigsbrødet? Olav klagde sist på loffen, og du vet han vokter på alt som har med linje og kropp å gjøre.
Kjøpt og klart! Surdeigsbrød med karve, som han vil ha det! Viktor var allerede borte ved brødboksen. Ingrid, kjøttet da? Alt er klart med kjøttet? Du vet jo at han har snakket om biff opp og ned i mente, og vanlige karbonader fra matbutikken holder ikke for ham.
Ingrid knep leppene. Hun visste alt for godt. Olav, førti år og evig ungkar, kaller seg «fri kunstner», men lever mest av tilfeldige småjobber og moras pensjon. Han ser på seg selv som gourmet og ekspert på alt. Hver gang han kom var det som Ingrid ble satt til eksamen hun aldri fikk bestått.
Jeg har stekt svinenakke i honning-sennepssaus, sa hun kort. Kjøtt fra bondens marked. Nesten 200 kroner kiloen. Om han ikke liker det, er det ikke mitt problem!
Ikke vær så morsk, mumlet Viktor. Han har ikke vært her på et halvt år. Han lengter etter familien. Gjør ditt beste nå, ikke sant? Han har en litt tung periode. Søker seg selv.
«Søker seg til penger, ikke seg selv», tenkte Ingrid, men lot være å si noe. Viktor forgudet lillebroren sin, og tok alltid hans parti.
Dørklokken ringte presis klokken sju. Ingrid snørte av seg forkleet, ordnet håret i speilet i gangen, og satte på seg det vanlige, innøvde smilet. Viktor fløy til døren, så blankpolert i fjeset som et kobberfat.
Olav! Bror! Endelig!
Olav stod i døra og ja, han så ut som han hadde vært på forsiden av en eller annen ukemagasin: trendy frakk åpen over skjorta, skjerfet slengt nonchalant rundt halsen, og skjeggstubb som skulle gjøre ham barsk. Han åpnet armene for en slags klem, men klappet bare Viktor lett på ryggen.
Ingrid lot blikket falle mot hendene hans. Ingenting der. Ikke engang et windsorbrød fra bakeriet, ikke noen eske med kake, ikke en liten blomst. Han kom til et bord stappfullt av godsaker etter et halvt års fravær, og hadde ikke med en eneste ting. Ikke engang til barna, som heldigvis var hos bestemor, hadde han sendt med sjokolade.
Hei, Ingrid, nikket han, mens han trådte inn og slentrende så seg rundt uten å ta av skoene. Tapetserte dere om? Fargen minner om sykehus. Men dere liker det, antar jeg.
Hei, Olav, svarte hun, helt nøytralt. Vask hendene først. Nye tøfler har vi også.
Passer, jeg tok mine egne med. Man vet jo aldri med andres sopp og slikt, fnøs han. Går i sokkene. Gulvet er vel rent?
Irritasjonen spredde seg i brystet hennes. Hun hadde vasket gulvet to ganger i dag.
Helt rent, Olav. Kom til bords.
De satte seg i stua. Bordet skinte: hvit duk, fine servietter, tre salater, spekemat, ost, rød kaviar, hjemmelagde sylteagurker fra høsten. I sentrum: varmen fra hovedretten.
Olav lente seg tilbake i stolen og glodde på all maten, mens Viktor stressa med å åpne en konjakkflaske han hadde kjøpt spesielt til broren norsk XO, lagret fem år.
Skål for gjensynet! proklamerte Viktor og skjenket i.
Olav snødde på glasset, stirret mot lyset, sniffet til det.
Armenisk? grimase. Tja, jeg foretrekker fransk, de er mer raffinerte. Denne lukter sprit. Men ikke så nøye, man takker og bukker…
Han svelget alt på en gang, og famlet straks etter den dyreste biten spekeskinke.
Bare forsyn deg, Olav, sa Ingrid, og skjøv salatbollen mot ham. Salat med reker og avokado, ny oppskrift.
Han pirket på rekene, holdt en opp mot lyset som en gullsmed.
Frosne reker, vel? konstaterte han.
Ja, det er vel det vi får her, Ingrid trakk på skuldrene. Tok dem på butikken, store og fine.
Gummi, fastslo Olav, og slapp den tilbake. Overkokt, Ingrid. Reker trenger to minutter i kokende vann. Her… seige fibre. Og avokadoen er for hard. Skal den knase?
Viktor, midt i å forsyne seg, stivnet med serveringsskjeen over fatet.
Men det smaker bra, da! Jeg synes det var nydelig!
Viktor, man må utdanne smaken, belærte Olav. Om du bare spiser fabrikkmat, får du aldri oppleve ekte smaker. Forrige uke var jeg på restaurantlansering, fikk kamskjell-carpaccio. Det var konsistens! Her… så, er majonesen hjemmelaget i det minste?
Rødmen steg i Ingrids kinn. Majonesen var selvsagt fra Kiwi hun hadde rett og slett ikke tid til å piske den for hånd.
Butikk, svarte hun tørt.
Klart, stønnet Olav som om hun hadde gitt ham en dyster beskjed. Eddik, konservering, stivelse. Ren gift. Nå vil jeg smake kjøttet ditt. Må da håpe du ikke har ødelagt det også.
Ingrid la opp det største, saftigste svinekjøttstykket med rikelig saus og ovnsbakte poteter med rosmarin. Lukten var overveldende hvem som helst ville siklet. Men Olav var «eksepsjonell».
Han smakte, tygget lenge, stirret mot taket, mens Ingrid og Viktor ventet på dommen. Viktor med håpefullt blikk, Ingrid med stadig sterkere avsky.
Tørt, kunngjorde Olav. Og sausen… honningen tar alt. For søtt! Kjøtt skal være kjøtt, Ingrid. Du har gjort dessert av svin. Dessuten var marineringen for kort du burde brukt kiwi eller mineralvann et døgn.
Jeg marinerte det over natten, i krydder og sennep, sa Ingrid stille. Alle liker det alltid.
«Alle»… jada. Kollegene dine er kanskje fornøyd, de har knapt smakt annet enn kokt gulrot hele livet. Jeg er objektiv. Det går ned hvis man er sulten, men er ikke en opplevelse.
Han skøv fra seg tallerkenen, nesten ubrørt, og nappet opp sylteagurkene.
Er det dine, eller billige import fra Tyskland?
Våre. Håndplukket og lagt ned selv, snøftet Ingrid.
Olav smakte og rynket på nesen.
Altfor mye eddik. Syrer magen. Også for salt. Har du forelsket deg nylig, Ingrid? Du salter som ei ungjente, haha! Viktor, pass deg for blodtrykket, dette er ikke sunt!
Viktor gliste anstrengt.
Smaker helt greit, bror. Passer ypperlig til en dram, da. Ta mer i glasset!
De drakk. Olav rødmet til, og løste skjerfet, men lot frakken henge som om han ville signalisere at han skulle dra når som helst, at han bare var på snarvisitt.
Hadde dere ikke ordentlig kaviar? han pirket på brødskivene. Denne er for liten i kornet, og skallet knaser. Var det tilbud?
Olav, det er villaks-kaviar. 1200 kroner kiloen, nå sprakk stemmen til Ingrid. Vi kjøpte den bare for deg. Vi unner oss ikke sånt selv.
Å spare på mat er bare idioti, filosoferte Olav, slukte kaviaren. Vi er det vi spiser. Jeg nevner aldri billig salami. Bedre sulten enn syntetisk. Og dere… dere hamstrer på tilbud, og skjønner ikke hvor all energien tar veien, hvorfor huden ser ut som aske.
Ingrid så på Viktor. Han satt og stanget blikket ned i kjøttet og tygget som om alt var normalt. Hans taushet gjorde mer vondt enn Olavs ord. Alltid kun for å unngå konflikt.
Synes du kjøttet er tørt, du også? Ingrid henvendte seg til mannen.
Viktor satte maten i halsen.
Nei, nei, Ingrid, det er nydelig! Virkelig! Men Olav er ekspert, han har mer finkalibrert smak…
Ja visst, Ingrid la fra seg gaffelen med en skrammel. Så da har jeg rå smak og klønete hender, og maten min er gift.
Ikke ta det slik, rynket Olav pannen. Jeg gir deg bare konstruktive råd. For at du skal lære! Takk burde du si, ikke bare ta for gitt at Viktor springer etter og roser alt. Du må strekke deg litt, Ingrid.
Takk? Ingrid sto opp brått. Du vil jeg skal si takk?
Stolen gnagde mot gulvet. Viktor så livredd opp.
Ingrid, hvor går du? Vi har jo knapt begynt!
Jeg skal hente dessert, sa hun underlig rolig. Olav liker jo søtt.
På benken i kjøkkenet sto hennes hjemmelagde bløtkake «Napoleon» bakt til langt på natt. Tolv fine lag, eggekrem fra BondeEgg, vanilje… Hun stirret på kaken og så mot søppelkurven.
Hendene skalv. Oppgittheten som hadde hopet seg opp i årevis, kokte over. Hvor mange ganger hadde dette mennesket kommet og spist, lånt penger som aldri kom tilbake? Hvor ofte kritiserte han alt interiør, klær, barna? Og Viktor alltid stille, alltid forsvarende. «Han er sensitiv». Og hun, Ingrid, var rustning?
Hun lot kaken stå, tok bare et stort brett og returnerte til stua.
Er dette dessert? Olav spisset nesa, ivrig. Ikke butikkrull, håper jeg?
Ingrid begynte å rydde bort tallerkener metodisk og rolig. Fjernet først kjøttet. Så salaten med «gummi»-reker. Så spekematen.
Eh, hva holder du på med? Olav kikket panisk da brødskivene fløyt vekk. Jeg er jo ikke ferdig!
Hvorfor skal du spise det? Ingrid så ham rett i øyet. Du har jo sagt det er uspiselig. Du skal da ikke bli skadet her. Jeg vil ikke være uvenn med deg.
Viktor spratt opp.
Ingrid! Slutt! Hva er dette for sirkus?! Sett maten tilbake!
Nei, Viktor. Sirkus er når noen kommer tomhendt, setter seg til et bord vi bruker en tredjedel av lønna på og slenger dritt om vertinnen.
Jeg slenger ikke dritt! utbrøt Olav, ansiktet blodrødt. Jeg gir bare meninger! Norge er et fritt land!
Nettopp, Ingrid stablet tallerkener. Derfor bestemmer jeg hvem som får mat i mitt hus. Du sa at du heller er sulten enn å spise dårlig mat, så jeg respekterer det. Vær sulten!
Hun bar maten ut på kjøkkenet. Stillheten i stua var til å ta og føle på.
Du har klikka, kom det hviskende fra Viktor som kom etter. Du gjør meg skamfull foran broren min! Sett maten tilbake, og si unnskyld!
Ingrid satte brettet på benken og møtte blikket hans. Ikke en tåre, bare kald vilje.
Skamfull? Da du satt og smilte mens han ydmyket meg, var det ingen skam? Er du mann eller tøydukke, Viktor? Han slafsa kaviar for en tusenlapp og kalte den dårlig. Har du noen gang kjøpt kaviar til meg? Vi sparer til gjester, og gjesten bruker oss som fotmatte.
Han er min bror! Blod!
Og jeg er kona di! Ti år har jeg holdt styr, stått på, jobba natt for at du skal få middag. For hva, egentlig? For en forelesning om at jeg er klønete! Om du ikke roer deg nå, får du «Napoleon» på hue! Tror du jeg tuller?
Viktor rykket bort. Ingrid hadde alltid vært snill, myk, behagelig. Nå var hun som en ildstorm.
Olav stakk hodet inn. Han var ikke like cocky lenger, mer forvirret og fornærmet.
Jeg har aldri opplevd sånn vertskap. Kommer med hele meg, og dere klager på brødskivene?
Kommer med deg? Ingrid lo tørt. Hvor kommer du med deg selv? Aldri en gave, aldri en tepose engang? Du kommer for å gomle og kritisere.
Jeg… jeg har dårlig råd, bare midlertidig.
Midlertidig i tyve år. Ny frakk og skjerf, men alltid tid til restaurant-slipp. Broren din får låne deg penger i fleng, det glemmer du aldri å spørre om.
Ingrid, stopp! brølte Viktor. Ikke surr med penger!
Det er våre penger! Vårt budsjett og arbeid, som går til denne «gurmannen».
Olav overdramatiserte med hånden på hjertet.
Dette er nok. Jeg setter ikke min fot her mer. Viktor, jeg skulle aldri tro du giftet deg med sånn ei. Jeg kommer ikke hit igjen!
Han snudde på hælen og røsket på seg skoene, rett over sokkene. Viktor løp etter.
Olav, ta det rolig! Hun har sikkert PMS eller er sliten! Om litt er hun blid igjen!
Nei, bror. Dette går ikke vekk. Jeg går. Ikke ring meg før hun har sagt unnskyld.
Døren smalt.
Viktor sto og stirret på døra som om himmelporten var lukket, snudde seg sakte og tuslet inn på kjøkkenet der Ingrid allerede ryddet.
Er du fornøyd? sa han hest. Du skilte meg fra min eneste bror.
Jeg kvittet oss med en snylter, svarte hun rolig. Sett deg, og spis. Kjøttet er fortsatt varmt. Eller vil du også ha det tørt?
Viktor satte seg og holdt hodet i hendene.
Hvordan kunne du… Han er jo gjest…
Gjester oppfører seg som gjester, ikke som Mattilsynet. Viktor, hør meg: Jeg skal aldri lage mat til Olav igjen. Vil du være med ham gå dit, eller på kafé. På din egen regning. Min innsats og vårt budsjett er ferdig med ham.
Du har blitt hard, mumlet han.
Nei, rettferdig. Spis nå, eller skal jeg pakke bort?
Viktor tittet på den fristende svinenakken. Magen rumlet. Han var sulten, og det luktet så godt, selv etter oppgjøret. Forsiktig spiddet han et stykke. Smakte.
Kjøttet var mørt og saftig. Sausen ga sødme, sennep varmer. Dette var fantastisk.
Smaker det? Ingrid la merke til at øynene hans lukket seg av velvære.
Kjempegodt, Ingrid, nikket han lavt. Virkelig.
Ikke sant. Olav er bare en misunnelig stakkar som må tråkke på andre for ikke å synke selv.
Viktor tygget og tenkte. Første gang begynte han å skjønne at kona hadde rett. Han så for seg Olav med hendene tomme, den overbærende tonen. Han husket hvordan han alltid følte seg klein når Olav kritiserte maten.
Og kaken? Skal vi ta kake?
Ingrid smilte første gang den kvelden.
Så klart. Jeg lager te med timian som du liker.
Hun lirket frem «Napoleon», skar opp store biter. De satt der begge, nippet te, spiste kake, og stemningen lettet.
Vet du, sa Viktor mens han spiste, han ga jo ikke moren vår noe til bursdag forrige måned! Sa at det beste han kunne gi var seg selv.
Nettopp, Ingrid smilte. Nå ser du.
Viktors mobil brummet. SMS fra Olav: *«Kunne fått med meg to brødskiver, egentlig. Forlot huset sulten. Overfør meg 5000 for den stygge behandlingen.»*
Viktor leste det høyt. Stillhet. Ingrid løftet et bryn.
Og hva svarer du?
Viktor så på kona, kosen, kaken. Så på mobilen. Tastet rolig: *«Ta deg en middag på restaurant, du er jo gourmet. Har ikke penger.»* Trykket «blokker».
Hva skrev du? spurte Ingrid.
Sa vi legger oss.
Ingrid lot som hun trodde på ham, selv om hun så skjermen. Hun kom bort og la armene rundt ham.
Du er endelig våken. Bedre sent enn aldri.
Den kvelden skjønte de begge noe viktig. Å bringe familien sammen er noen ganger å stenge døra for de som tapper fellesskapet selv om de har samme blod. Og kjøttet, ja det var himmelsk, uansett hva de tomhendte «smaksekspertene» måtte mene.
