For to år siden hadde jeg alt: familie, kone, planer for framtiden, håp Så ble alt borte. Det er umulig å leve videre og akseptere smerten av tapet. Hvis jeg kunne gå tilbake til den skjebnesvangre dagen, ville jeg gjort alt for å hindre det som skjedde. Hvis bare
Det var første gang på to år jeg hastet tilbake til den tunge stillheten i det tomme huset på Østfold. Endelig kunne jeg ta hevn for min kones død. Jeg hadde tenkt å stikke innom kiosken for å kjøpe akvavit, men snudde meg. Hevntimen var kommet. Hode må holde klarhet. Jeg la meg tidlig, og sov overraskende raskt. Etter to timer våknet jeg med hjertet hamrende, kvelende etter luft. Jeg så for meg Solveig, hennes puste ved siden av meg. Jeg lyttet, håpet å åpne øynene og se henne. Men ingen. Puten var ubruket. Tilbake til drømmen.
Jeg strøk hånden over lakenet. Den ble varm under min hånd, og ga en falsk følelse av at hun fortsatt lå ved siden av meg et øyeblikk før jeg våknet. Jeg klarte ikke å sove igjen. Jeg lå og stirret på det bleke taket i mørket. Jeg tenkte på to år med hevn, lengsel. Fienden hadde vendt tilbake. Jeg visste det med sikkerhet.
Den skjebnesvangre dagen tok Solveig fri fra jobben tidlig. Hun skulle til jordmorkontoret for en ultralydundersøkelse. Hun hadde ventet lenge på svangerskap, stolte ikke lenger på testene. Årene med håp og forsøk på å få barn hadde gått.
Solveig stod på kantsteinen. På den andre siden av veien begynte grønn trafikklys å lyse, og hun gikk som den første over fotgjengerfeltet. Hun så ikke den bilen som kom i høy hastighet, prøvde å kjøre gjennom gående. Bilen ville ha passert om ikke en syklister fra den andre siden hadde krysset. Kollisjonen var uunngåelig, men føreren svingte til høyre og traff Solveig. Hun døde på stedet.
Sjåføren fikk to år fengsel. Solveig var borte. Syklister fikk bare blåmerker etter fallet. Legene konkluderte med at hun ikke var gravid.
Fienden hadde nå sin familie igjen kona og sønnen. Jeg hadde ingenting igjen, ingen håp. Jeg hadde bestemt meg for å drepe den som hadde tatt alt fra meg. Jeg ville kaste ham bakover med full kraft, la familien hans oppleve det samme som jeg hadde gjort. Jeg ville ikke lenger gjemme meg eller løpe bort, selv om jeg måtte dø. Jeg døde sammen med min kone for to år siden. Å vente på hevn er ikke å leve.
Jeg kjørte av og til forbi krysset der Solveig falt. Jeg kjøpte blomster og la dem på kantsteinen. Folk gikk forbi, uvitende. Jeg stod og prøvde å forestille meg hva Solveig tenkte i sitt siste sekund. Kanskje hun håpet på en gledelig nyhet. Hun tok sitt siste åndedrag og steg på fotgjengerfeltet
Jeg besøkte graven, gikk i kirken, men fant ingen lindring. Kun ved å ta hevn vil jeg kjenne frihet.
Utmattet og søvnløs, reiste jeg meg, tok en dusj og barbert meg grundig. Jeg spiste sakte en grovbrødskive med te mens jeg stirret på en flekk på veggen. Solveig hadde planlagt å male om. Jeg lot den stå flekken ble et minne. Jeg tok på en ren skjorte, kastet et siste blikk på rommet. Skulle jeg komme tilbake?
Først bare vandret jeg rundt i Oslo, drepte tiden. For tidlig. Fienden drakk fortsatt sin frokost ved siden av min avdøde kone. Eller hadde han allerede stått opp, strukket seg, gått på badet og klødd seg under buksen. Etter en kort pause tok han en dusj. Min kone hadde allerede laget frokost. Jeg kom ut av dusjen, duftende av sjampo, skulle kysse henne, sette meg ved bordet med sønnen «Nok nå, avbrøt jeg meg selv. Fienden ser altfor bra ut. En morder av min kone kan ikke se så bra ut.»
Jeg forestilte meg at fienden kvelden før hadde drukket kraftig for å ta igjen de to årene han mistet. Han våknet med hodesmerter og en brennende tørst. Han snorket vann i ansiktet, drakk fra springen som i fengsel. Han barbert seg ikke. I underbukse og t-skjorte satte han seg ved bordet «Nå er alt riktig. Sånn bør fienden være. Jeg føler ingen anger.»
Jeg snudde bilen og kjørte mot fiendens hus. Jeg parkerte slik at jeg kunne se innkjørselen. På lekeplassen lekte to barn. Jeg ventet. En dag eller annen ville fienden komme ut, alene eller med familien det spiller ingen rolle. Ikke i dag, men neste gang vil hevnen treffe ham.
Det var slutten av april. På buskene og trærne, særlig på den solrike siden av gårdsplassen, sprutet nye blader. Asfalten var fortsatt våt etter nattregnet. Himmelens grå skyer holdt seg nede. Kaldt vær.
Plutselig kom en gutt på rundt seks år ut fra inngangsdøren. Han løp mot lekeplassen, men så min terrengbil og stoppet. «Kanskje han er sønnen til fienden?», tenkte jeg, og senket ruten ned.
Hva vil du, gutt?
Ingenting. Han så meg rett i øynene, uten frykt. Min far hadde også en bil. Ikke så fin som din.
Hvor er den? Solgt? Jeg gledet meg over at svaret kom så lett.
Ja. Kjørte i ulykke, har ikke kjøpt ny ennå.
Jeg studerte gutten, prøvde finne likhetstrekk med fienden. Ingen likhet. Kanskje han lignet på moren. Jeg husket ikke moren, men fiendens ansikt var klart i minnet. Regndråper falt på frontruten.
Vil du sitte i bilen? Kom inn, så du ikke blir våt. Jeg bøyde meg og åpnet døren på passasjersiden.
Gutten nølte et øyeblikk. Regnet økte. Han klatret opp på setet, lukket døren. Lyden fra regnet var nesten uhørbar inne. Han så på instrumentpanelet med glødende røde lys.
Har setene oppvarming? Bruker den mye bensin? Spurte han som en voksen.
Jeg svarte ivrig på alle hans spørsmål. Jeg tenkte at det var farlig å stå midt i tomten med en gutt.
Skal vi kjøre en tur? Regnet fortsetter uansett.
Gutten så mistenkelig på meg.
Hvis du ikke vil, sitter vi rett her, sa jeg høyt.
Innvendig tenkte jeg: «Dette er en tøff, lur gutt.»
Mamma vil nok bli sint. Jeg forstår.
Gutten så på meg igjen.
Hun bryr seg ikke om meg. Ikke lenge.
Jeg kjørte ut fra gården, lurte på om noen hadde sett meg. Barna teller ikke. De forstår neppe bilmerker, husker ikke nummer.
Et minne fra noen kom til meg: den beste hevnen er å drepe det som betyr mest for fienden. Beslutningen kom plutselig, uten å tenke.
Hva heter du?
Vilde, svarte gutten ivrig.
Så du og jeg har samme navn. Jeg heter også Einar.
«Jeg vil ikke drepe, kan ikke. Gutten er uskyldig. Fienden er en annen sak. Jeg kan bare ta ham med ut og slippe ham. La ham lete etter sønnen sin, lide.»
Vilde avbrøt mine tanker.
Hva? spurte jeg.
Jeg hørte at pappa ikke var den som traff kvinnen. Mamma kjørte bilen. Pappa satt ved siden av.
Hvilken kvinne? Et kaldt gufs gikk nedover ryggraden min.
«Min Solveig ble ikke truffet av fienden, men av hans kone?» Jeg merket at jeg sa det høyt.
Ja. Pappa tok skylden. Mamma ville ikke tåle fengsel. Hun er syk, ofte på sykehus.
Hvor vet du det?
Jeg er ikke liten. Hørte dem snakke. Mamma fortalte også selv.
Jeg følte varmen i kroppen. Mine håndflater knyttet rattet hardt.
Hvorfor fortalte du meg dette? Skal jeg gå til politiet?
Vilde så på meg.
Pappa har allerede sonet. Kan man bli straffet to ganger for samme forbrytelse?
Sannsynligvis ikke. Det er sånn jeg tenker. Jeg smilte gjennom smerte.
Jeg merket ikke at jeg hadde kjørt utenfor byen. Vilde så frem med store åpne øyne. Den våte asfalten, merket med hvite linjer, strakk seg under hjulene.
Hvor skal vi? spurte Vilde.
Det var som om frykt snek seg inn i stemmen hans.
Jeg vet ikke. Jeg trakk på bremsen ved veikanten, senket vinduet, lot den friske, våte luften treffe ansiktet. Lyden fra passerende biler ble høyere.
Går du bra? Vildes stemme var nå fylt av bekymring, men også forståelse. Jeg følte en brennende varme i brystet.
«Forstår han? Føler han? Man kan ikke lure barn eller dyr. Hva gjør jeg nå?» Jeg snudde bilen og kjørte tilbake til Oslo.
«Solveig er borte. Fienden traff ikke henne. Hun tok sin egen skyld. Hvem skal jeg ta hevn mot nå? Hun straffet seg selv, har ikke lenge igjen å leve. Hva mente Vilde? Hun har bare én nyre som svikter. Hva med meg? Jeg tenker på å ta hevn på den uskyldige gutten »
Hvem var du hos da mamma var på sykehuset?
Hos bestemor. Hun har hjerteproblemer. Hun liker ikke mamma.
Jeg så den våte stripen av asfalt som kom mot meg. Regnet hadde gitt seg.
Hvor gammel er du?
Sju. Jeg begynner på skolen til høsten. Har dere barn?
Jeg skalv. Hvordan fortelle en gutt at jeg lenge har ønsket en sønn?
Jeg kjørte inn i bakgården. Barna søkte ly i husene. Ingen løp rundt i panikk. Vilde åpnet døren.
Hvor kom dere?
Jeg forsto ikke helt hva han spurte om.
Hva? Å Jeg kom for å besøke venner, men de var ikke hjemme.
Vilde hoppet ned på asfalten.
Kommer dere tilbake?
Vi får se. Hvis du kommer, vil du kjøre med meg? Jeg har ingen sønn eller datter. Ingen. Han nølte. Hvis faren din kjøper en ny bil, er det en god idé. La ham ta den. Han vil ikke angre.
Takk, ha det. En klar stemme blandet seg med lyden av en lukket dør.
Ha det, sa jeg med en smal smil.
Vilde stod ved inngangen og så tilbake. Jeg vinket og dro fra gården, kjøpte en flaske akvavit på den nærmeste kiosken. Ved elvebredden satte jeg meg på det våte, grønne gresset. Jeg drakk rett fra flasken. Brannen i magen brant som ild. Jeg lente meg tilbake og så opp på himmelen. Skyene trakk seg fra, og det ble en klar blå himmel.
Hei, onkel, blir du kald? En hæslig stemme ropte.
Jeg åpnet øynene. To tenåringer sto over meg. Jeg hadde sovnet. Jeg reiste meg raskt, gikk mot bilen.
Hei, onkel, vil du ha mer akvavit? ropte en av dem.
Det er for tidlig for dere å drikke. Jeg gikk tilbake, plukket opp den nesten fulle flaska fra bakken.
Et kraftig skjellsord kom bakfra. Jeg snudde meg ikke.
Jeg satte meg i bilen og kjørte hjem. For første gang på to år følte jeg meg fri.
Gud, jeg var så nær å gjøre noe forferdelig. Takk for at du sparte meg. Jeg skulle ønske jeg hadde en sønn mumlet jeg, mens veien foran meg ble uklar av tårer som strømmet over øynene.
«Hevn er livet til den som hater en annen. Når du hevner, gir du bort ditt eneste og unike liv til noen andre, til selv fienden. Du taper, selv om du vinner!».
