«Jeg vil støtte deg og hjelpe deg», lovte mannen (52 år). Snart etterpå angret jeg på at jeg hadde gitt ham både mitt hjerte og min tillit.
Jeg heter Synnøve Hansen. Jeg er femtifire år gammel. Hvis noen for noen år siden hadde sagt meg at jeg, en voksen kvinne med egen leilighet, fastjobb, pensjon og et hode på skuldrene, like lett skulle falle for en mann, hadde jeg bare snudd på meg og sagt: «Jeg er ingen ungdom lenger. Du kan ikke kjøpe meg med fine ord».
Det er lett å si det i ettertid. Jeg trodde faktisk at jeg kunne kjøpes med vakre ord, blomster, restaurantbesøk og løfter om gullfylte fjell. Men det var ikke noe av det som tok meg. Det var en helt vanlig setning:
«Jeg vil støtte deg og hjelpe deg».
Syv ord. Og jeg, som den siste romantiske dillen med et pass, en tung rygg og en pensjon som knapt holder til, trodde på det.
Vi møttes ved en tilfeldighet. Han het Einar Nilsen, 52 år, skilt med voksne barn, bodde alene i en to-roms leilighet i en gammel blokk på Østkant i Oslo. På ytre fremtredelse var han en helt grei fyr ingen modell fra en reklame, men jeg heller ikke en Monika Bellucci etter en nattskift.
Einar var rolig, snakket med lav stemme og lyttet nøye. For en kvinne i min alder er det ofte mer verdifullt enn en bukett blomster. Når noen lytter uten å avbryte, begynner man å tenke: «Endelig en ekte person, ikke bare en sofa med fjernkontroll».
De første ukene var han som en gave. Han ringte om morgenen og spurte om jeg hadde sovet godt. På kvelden lurte han på om jeg var sliten. Han kom med epler, kvarg, ferske boller. En gang kjøpte han til og med en håndkrem fordi han hadde sett at huden min var tørr. Jeg ble nesten tårstinnet. Det er morsomt, er det ikke? En kvinne på femtifire år rørte seg over en krem til to hundre kroner.
Men det handlet ikke om kremen. Det handlet om at noen tenkte på meg.
Jeg bodde alene i en ettroms leilighet på Grünerløkka. Jeg jobbet deltid, fikk en beskjeden pensjon, og hadde arvet mors leilighet som ga meg en liten inntekt. Ikke millioner, men nok til å klare seg. Jeg var vant til å klare alt selv: strømregning, mat, medisiner, rørreparasjon, papirer, arbeid, innkjøp. Selv når det var tungt, reiste jeg meg og fortsatte.
Så kom Einar og sa:
«Synnøve, hvorfor gjør du alt alene? En kvinne skal ha ro i sjelen. Jeg er her».
Hvorfor skulle jeg ikke smelte? Jeg hadde lenge vært på egen hånd.
Etter to måneder med kjennskap foreslo han at jeg skulle flytte inn hos ham.
Jeg ble redd. To måneder er ikke lenge. Jeg sa:
«Einar, vi kjenner knapt hverandre».
Han lo:
«Synnøve, i vår alder har vi ikke tid til å dra rundt i tjueåringens spill. Vi vet allerede hva vi trenger».
Den setningen «i vår alder» traff meg som en kniv. Det lød fornuftig, som om vi begge var voksne og kunne slippe barnespillet. Jeg tenkte: Hvorfor være redd? Kanskje livet fortsatt gir meg en sjanse. Ikke en pikehistorie, men kanskje litt ekte varme ved min side.
Han fortsatte:
«Flytt inn. Du kan leie ut leiligheten din. Penger til ro i sjelen. Jeg vil ikke såre deg. Jeg vil støtte deg og hjelpe deg».
Nå husker jeg den setningen, og hjertet mitt strammer. Da virket den som en støttende søyle, men senere ble den bare en spott.
Flyttingen gikk raskt. Jeg pakket klær, noen tallerkener, papirer, medisiner og noen bilder. Jeg leide ut min leilighet til en bekjent gjennom nabokvinnen. Jeg gledet meg over den ekstra inntekten tenkte jeg skulle hjelpe datteren min av og til, kjøpe noe til meg selv, kanskje endelig få gjort en tannbehandling som jeg hadde utsatt lenge.
Einar møtte meg med et smil, hjalp meg med bagasjen og sa:
«Nå har vi et hjem».
Jeg stod i gangen, omgitt av poser, og tenkte: «Nå har jeg, Synnøve, kommet så langt. Kanskje ikke alt er tapt».
De første ukene var fine. Jeg lagde mat, han roste meg. Vi så på TV om kvelden han likte nyheter, jeg så på dramaserier. Noen ganger kranglet vi om fjernkontrollen, men alltid i fred. Jeg lo over vår lille romantikk: han med avisen, jeg med gryten, begge fornøyde.
Så snakket han om penger.
Først forsiktig:
«Synnøve, hvor mye bruker du i måneden?»
Jeg ga et grovt estimat: mat, medisin, transport, litt til meg selv. Han rynket pannen.
«For mye».
Det kjente jeg på som en støt.
«Einar, jeg bruker jo det jeg tjener».
Han så på meg som om jeg hadde sagt noe dumt.
«Nå bor vi sammen, så pengene må være felles».
Jeg forsto ikke helt. Felles betyr det at vi deler mat, strøm og så videre? Jeg hadde ikke noe imot det. Jeg var ikke gjerrig. Men han mente mer.
Et par dager senere sa han rett på sak:
«Du gir meg pensjonen, lønna og leieinntektene. Jeg styrer budsjettet, og gir deg penger til utgifter».
Jeg lo først, trodde han tullet.
«Hva mener du med å gi? Jeg er jo ikke skoleelev».
Han var seriøs.
«Synnøve, du bruker penger på hva som helst. Jeg er en mann, jeg kan bedre fordele. Vi må spare, tenke på fremtiden».
Det gikk en kniv gjennom meg, men jeg roet meg selv: «Kanskje han har rett. Jeg kjøper av og til en billig jakke, en leke til barnebarnet, eller en ekstra medisin».
I dag ser jeg at dette var den første advarselen, mer en klokke enn et signal. Jeg hørte den, men lot som om det bare var musikk.
Jeg spurte:
«Er dine penger også felles?»
Han svarte uten nøling:
«Selvfølgelig. Alt i huset».
Men hans «alt i huset» så jeg aldri. Lønna hans forsvant i luften. Han fortalte at han betalte lån, hjalp sønnen, reparerte bilen, betalte gjeld. Mine penger lå i skuffen, på kortet, og jeg forsto ikke hvor de var.
Første gang jeg ga ham pensjonen, var merkelig. Jeg tok ut pengene, satte dem på bordet. Han tok dem rolig, telte dem, og sa:
«Der ser du, nå er alt i orden. Vi har styr på økonomien».
Jeg følte meg så sårbar, som om jeg ga fra meg både penger og stemmen min.
Deretter ble lønna, leieinntektene hver måned det samme mønsteret. Jeg fikk, han tok, han skrev det ned i en notatbok med en alvorlig bankdirektørholdning. Jeg spøkte:
«Einar, du burde sette en stempel på at du har tatt alt fra en hardtarbeidende kvinne».
Han humret:
«Ikke kom med det nå».
Jeg begynte å be ham om penger til mat, til apotek, til meg selv.
«Einar, jeg vil ha en hårklipp».
«Hvorfor? Du ser jo bra ut».
«Det begynner å bli tydelig på toppen».
«Synnøve, vi er ikke millionærer».
Jeg holdt fast, gikk til billig klippere. Han spurte hver gang:
«Hvor mye ga du ham?».
Jeg følte meg skyldig for å bruke mine egne penger på mitt eget hår.
En gang kjøpte jeg en enkel morgenkåpe på torget ingen silke, ingen fjær, bare en slitt bomullskåpe. Jeg viste den stolt, men han så på meg og sa:
«Du har igjen brukt penger?».
Jeg svarte skarpt:
«Einar, dette er en kåpe, ikke en yacht».
Han ble fornærmet, stilte seg stille hele kvelden. Jeg fulgte ham som en skyldig katt, ba meg selv om unnskyldning. Nå ler jeg over den bitende latteren i ettertid.
Livet mitt ble stadig mindre. Arbeid, hus, matlaging, butikk, regnskap for Einar. Jeg så sjelden venner. Han forbød ikke direkte, men han var smartere.
«Igjen med Larisa? Hun påvirker deg dårlig».
«Hvorfor dårlige?».
«Etter henne kommer du alltid misfornøyd».
Jeg kom aldri misfornøyd etter Larisa; jeg kom bare tilbake til tanken på at jeg kunne le og si hva jeg tenkte.
Datteren min var først glad for meg.
«Mamma, endelig har du noen».
Jeg fortalte henne ikke om pengene. Det var pinlig. Jeg hadde lært henne: «Ikke bli avhengig av noen». Jeg var en god lærer, selv om det var vondt å innrømme at jeg i min alder hadde gitt en mann alle inntektene mine.
Etter tre måneder merket jeg at noe var galt. Å komme seg ut av situasjonen var vanskeligere enn å pakke sammen eiendelene. Det handlet mer om å innrømme bedrag enn om fysisk styrke.
Jeg kjempet daglig med meg selv:
«Han drikker ikke».
«Han slår ikke».
«Han kjøper mat».
«Alle har sine svake punkter».
«Kanskje jeg er vanskelig».
Han kritiserte meg stadig:
«Synnøve, du er nervøs».
«Det er vanskelig med deg».
«Du kan ikke bo i par».
«Alt du ser som en kritikk».
Jeg begynte å stille spørsmål:
«Einar, hvor mye har vi spart?».
«Hvor er leieinntektene?».
«Hvorfor viser du meg ikke regnskapet?».
«Hvorfor må jeg be om sokker?».
Han ble irritert:
«Stoler du ikke på meg?».
Dette var hans favorittreplikk. Jeg ble fanget: Å si at jeg ikke stolte på ham, betydde at jeg var dårlig; å si at jeg stolte, betydde at jeg skulle tie og gi.
En dag insisterte jeg:
«Vennligst vis meg hvor mye penger vi har».
Han satt seg ved kjøkkenbordet, skrellet et eple sakte, som om vi ikke hadde en samtale, men var i ferd med å hugge en statue.
«Synnøve, du begynner å kontrollere meg».
«Jeg kontrollerer ikke. Det er også mine penger».
Han så opp:
«Dine? Vi avtalte at budsjettet skulle være felles».
«Felles betyr at begge vet».
Han kastet en kniv på bordet.
«Det er derfor jeg ikke vil ha noe med deg å gjøre. Kvinner er alle like først sier de «jeg elsker», så begynner regnskapet».
Det fikk meg til å føle meg ekkel, men jeg holdt igjen. Jeg var redd for hva som ville skje om jeg forlot ham. Jeg hadde ikke lov til å gå tilbake til min leilighet en leietaker var allerede i den. Og hvordan skulle jeg forklare til andre at jeg kom hjem med poser etter at jeg hadde blitt lurt? Det virket latterlig, men leiligheten var min, livet mitt, og jeg var redd for å fremstå som tåpelig.
Et halvt år senere endte det stille. Ingen høye krangler, ingen knuste tallerkener. Bare et kaldt kveldsmåltid, et kort takknemlig “takk”, og så sa han:
«Synnøve, vi må snakke».
Jeg følte umiddelbart at noe var alvorlig. Kvinner har en egen følelse for slike øyeblikk.
«Hva er det?».
«Vi passer ikke sammen».
Jeg stod ved vasken, holdt en tallerken med en liten sprekk på siden. Jeg så på sprekken og tenkte på hvor lenge den hadde ligget der, uten at jeg hadde gjort noe med den.
«Hva mener du?».
«Jeg mener at du er en god kvinne, men vi er ulike. Det er tungt for meg. Jeg vil at du flytter ut».
Først ble jeg ikke sint, bare forvirret.
«Hvor?».
«I din egen leilighet».
«Men der bor allerede en leietaker».
«Da ordner du det, du er voksen».
Han sa «du er voksen» med en ro som om han hadde sagt det mange ganger. Jeg hadde vært «ikke voksen» i ett halvt år, og plutselig ble jeg voksen på fem minutter.
Jeg satte meg ned og sa:
«Da, gi meg tilbake mine penger pensjon, lønn, leieinntekter. Selv en del».
Han så på meg som om jeg hadde bedt om en nyre.
«Hvilke penger?».
Jeg lo nervøst.
«Einar, er du seriøs?».
«Pengene gikk til livsopphold, mat, strøm, utgifter. Vi bodde sammen».
«Jeg ga deg alt. Jeg har nesten ingenting igjen».
«Synnøve, ikke dramatiser».
Det ordet knuste meg. Han avfeide meg som en skuespiller i en teaterforestilling. Jeg sa:
«Du lovet å støtte meg».
Han trakk på skuldrene:
«Jeg prøvde, men det gikk ikke».
Det var som en kake som ikke hevet.
Jeg pakket sammen i to dager, lot noen ting bli igjen fordi jeg ikke hadde krefter til å bære alt. Jeg ringte leietakeren, forklarte situasjonen. Hun var grei og sa at hun ville flytte ut om en måned. Jeg flyttet inn hos min venninne Larisa i en liten leilighet.
Larisa møtte meg i en slitt morgenkåpe, et håndkle på hodet, og sa:
«Kom inn, du er et offer for stor kjærlighet. Vi drikker te og slår ord».
Jeg brast i tårer høye, ubeskyttede gråt, med en hoven nese og en hoste som bare låte meg tenke: «Dette er slutten på min skam».
Larisa var ikke en medfølende type.
«Har du gitt alle pengene?».
«Ja».
«Alt?».
«Alt».
«Du er en sirkusartist, virkelig».
«Takk for støtten».
«Skal jeg gi deg en medalje? Du har et hus, en jobb, en hjerne håper den ligger i vesken».
Jeg ble sint i fem minutter, men så forsto jeg at dette var akkurat det jeg trengte. Ikke søte ord, men å bli presset tilbake inn i livet.
Et par uker senere fikk jeg høre at Einar hadde kjøpt seg en ny bil. Ikke en ny fra forhandleren, men en fin, skinnende bruktbil. En nabo viste meg den og sa:
«Titt, han har fått seg en bil. Bra gjort».
Jeg sto med en pose poteter og føMens jeg så bilen skinne i gategleden, følte jeg en stille ro over at jeg endelig hadde gjenvunnet min egen styrke og økonomiske frihet.
