Hei, jeg må bare dele dette med deg, som om vi sitter sammen med en kopp kaffe. Jeg er en 52 år gammel kvinne jeg heter Elin og jeg har vært skilt i femten år. Jeg har en voksen datter, en egen leilighet i Oslo, fast jobb, venner, to ferier i året og livet mitt er overraskende rolig. På kveldene spiser jeg iskrem rett fra bøtta og ser på serier til to på natten. På helgene kan jeg sove lenge og slappe av til lunsj. Jeg kan la en kopp stå på bordet uten å bli stresset av noen «hva skal vi ha til middag i dag?». Jeg lager ikke suppe hvis jeg ikke har lyst, og ingen stiller meg spørsmål om hverdagslige oppgaver.
Det rare er at menn ser min uavhengighet som et midlertidig problem som de må fikse ved å flytte inn. Først roser de meg: «Du er så selvstendig, spennende, helt på egenhånd». Så går noen uker, og det blir klart at rosene faktisk har et skjult mål: de håper at min selvstendighet en dag skal bli til deres nytte.
Den første alarmen kom med Arne. Arne er 58, ser presentabel ut, snakker om reiser og bruker servietter på restauranter noe som etter femti blir ganske imponerende. Vi møttes i omtrent en måned: kino, turer, kafébesøk, helgeturer til fjells. Så en kveld spurte han:
«Kan du komme hjem til meg etter jobb?»
«Hvorfor?», svarte jeg.
«Bare for å lage noe mat.»
Jeg spurte:
«Hva skal du ha lyst på?»
«Middag.»
Det viste seg at Arne var lei av å bo alene. Ikke mentalt, men fysisk. Kjøleskapet hans var tomt, komfyren nektet å lage suppe uten hjelp, og vaskemaskinen krevde alltid hans oppsyn. Jeg forsto at han så på et forhold som en slags outsourcingsløsning for husholdningsoppgaver.
«Arne, hvorfor lager du ikke maten selv?», spurte jeg.
Han så på meg som om jeg hadde bedt ham om å utføre en hjerteoperasjon.
«Du er jo en kvinne», kom han tilbake.
Kort, men kraftig argument som tydelig lukker alle spørsmål hvis du ikke tenker nærmere.
Etter Arne kom Knut, 55 år. Knut elsket å klage på «materialistiske» kvinner hans favoritt hobby. Hver samtale endte etter noen minutter med et eksempel på hvordan han ble utnyttet for penger. Det var morsomt å høre fra en fyr som kjørte en gammel Volvo, eldre enn mange studenter, og telte opp ører i kassen på supermarkedet.
På vårt sjette dates foreslo Knut:
«Kom på lørdag.»
«Greit.»
«På vei, kan du kjøpe inn til middag?»
«Hva slags mat?»
«Bare til middag.»
«Skal jeg hente deg?»
«Ja.»
«Hva gjør du da?»
«Jeg møter deg.»
Jeg tenker fortsatt at han er en uoppdaget geni, for å finne på en date der kvinnen handler, frakter inn varene, lager maten og så takker for invitasjonen, krever en sjelden kreativitet.
«Knut, blir du betalt for varene?»
«Hvorfor skulle jeg?»
«Men du har jo en jobb.»
Da skjønte jeg at ordet «materialistisk» bare brukes om andre, ikke om ham selv.
Etter flere slike møter så jeg et mønster: Menn likte leiligheten min, orden i den, at jeg alltid hadde mat, rene håndklær, ferske laken og fungerende rør. De likte livet mitt. Men nesten alle var sikre på at jeg, når forholdet startet, skulle utvide deres «service» og begynne å ta seg av dem også.
Den mest komiske var Einar. Han kastet seg tidlig på idéen om fellesliv, med samme entusiasme som en som nettopp har funnet en måte å kutte kostnadene på.
«Tenk, hvor gunstig det er å bo sammen.»
Når en mann åpner med «gunstig», får en kvinne i min alder lyst til å finne fram kalkulatoren.
«Hva mener du?»
«Én kjøleskap, én internettpakke, én strømregning.»
«For hvem er det gunstig?»
«For oss.»
Jeg smilte.
«Einar, hvor bor du nå?»
«I en leid leilighet.»
«Og jeg?»
«I min egen.»
Da ble regnestykket plutselig interessant.
«Du slutter å betale husleie, flytter inn hos meg, kutter kostnadene og blir lykkelig?»
«Ja.»
«Hvor er min gevinst da?»
Han ble stille i et par minutter, tydelig fanget i en indre beregning han aldri fikk frem.
Den morsomste opplevelsen var med Leif, 61 år. En veldig pen, høflig mann, trøtt av ensomheten.
«Det er tungt å være alene.»
Jeg nikket forståelsesfullt.
«For meg er det lett.»
Han ble helt målløs. Vanligvis forventer menn medfølelse, solidaritet, felles lengsel etter en partner. Når jeg rolig sier at jeg trives alene, får systemet hans en kortslutning.
Og her kommer kjernen. Jeg trenger virkelig en mann. Men ikke for å vaske skjorten hans, stryke buksen, lage suppe på søndager, lete etter sokker under sofaen eller høre på historier om hvorfor han ikke kan bestille legetime selv. Jeg vil ha en mann for samtaler, turer, teater, reiser, fine kvelder, nærhet, følelser og glede. Ikke for å bli en fast adresse på kjøkkenet.
Menn blir lett fornærmet av dette. Jeg blir kalt egoistisk, bortskjemt, for uavhengig, og de sier jeg ikke kan bygge forhold. Men ingen klarer å forklare hvorfor et forhold må bety ekstra arbeid for kvinnen. Hvorfor får mannen en partner, samtalepartner, elsker, husvert og kokk i ett, mens kvinnen bare får æren av hans nærvær?
Av og til synes jeg at mange menn rett og slett ikke har innsett hvor verden har endret seg. De lever fortsatt etter regler fra før tretti år. Da var det enklere for en kvinne å gå inn i et ubehagelig ekteskap enn å være alene. I dag har mange i vår alder egen jobb, eget hjem, venner, barn som har vokst opp, lån betalt og et stabilt liv. Når en mann dukker opp, stiller jeg et enkelt spørsmål: Vil livet mitt bli bedre med ham?
Hvis svaret er «nei», hvorfor skulle jeg da gå med på det?
Så ja, jeg sier det rett fra hjertet: Jeg trenger en mann til helgene. Til livet har jeg allerede funnet meg selv. Vet du hva som er mest overraskende? Hver gang jeg sier det, blir menn fornærmet. Men ærlig talt er det den mest oppriktige komplimenten jeg kan gi et forhold jeg vil ha noen ved min side fordi jeg liker det, ikke fordi jeg ikke klarer meg selv.
Å bo sammen bare for å gi noen en gratis kokk, renholder og livnadsadministrator? Unnskyld. Den stillingen lukket jeg for femten år siden og har ingen planer om å åpne igjen.
Et psykologisk blikk: Etter femti blir mange kvinner i en posisjon der forhold ikke lenger er en nødvendighet, men et valg. De har bolig, inntekt, sosiale nettverk og erfaring fra tidligere ekteskap. Spørsmålet skifter fra «hvordan unngå å bli alene?» til «blir livet mitt bedre med denne personen?».
Konflikten oppstår fordi mange menn fortsatt ser samboerskap som en naturlig byttehandel: mannen tilbyr sin tilstedeværelse, kvinnen omsorg og husholdning. Moderne kvinner veier imidlertid kostnader mot glede. Når forholdet krever mer ressurser enn det gir, faller motivasjonen for å dele hjem raskt.
Hovedpoenget er enkelt: For voksne i dag handler forhold i større grad om gjensidig komfort enn om gjensidig nødvendighet. Når den ene får praktisk gevinst og den andre får ekstra byrde, blir forholdet sjelden varig.
