«Jeg trenger en mann i helgene, ikke for resten av livet jeg har allerede slått meg godt til rette», sier jeg rett ut. En ærlig holdning fra meg, en 52 år gammel kvinne.
«Vi burde bo sammen.»
«Hvorfor?»
«Hvorfor skulle vi? Vi er jo voksne.»
«Akkurat derfor skjønner jeg ikke hvorfor.»
Hvis noen hadde sagt til meg da jeg var i 30årene at jeg på 52årsalderen ville stå og avvise menn som stadig vil flytte inn hos meg, hadde jeg trodd livet hadde gått helt av sporet. I ungdomen var det omvendt: menn var redde for forpliktelser, felles husholdning og samtaler om fremtiden. Nå skjer noe rart. Så snart en mann har tilbrakt en måned eller to med meg, får han plutselig den merkelige idéen om å slå sammen kjøleskap, budsjetter, leiligheter, problemer, skitne sokker og alt annet som hører til et samboerskap. Det mest overraskende er at ingen av dem klarer å forklare hvorfor de egentlig vil ha dette med meg.
Jeg heter Ingrid, er 52 år gammel, og har vært skilt i femten år. Jeg har en voksen datter, egen leilighet, fast jobb, gode venner, to ferier i året og et overraskende rolig liv. På kveldene spiser jeg gjerne iskrem rett fra bøtta og ser på TVserier til klokken to. I helgene kan jeg sove lenge ut, la en kopp stå på bordet uten å bli forstyrret av noen foredrag om rot, og jeg lager ikke suppe hvis jeg ikke har lyst. Det viktigste er at ingen stiller meg spørsmål som: «Hva skal vi ha til middag i dag?»
Problemet er at menn ofte ser min selvstendighet som en midlertidig feil som må rettes med deres nærvær. Først roser de meg: «For en uavhengig, interessant og selvforsynt kvinne!». Etter noen uker viser det seg at rosens egentlige mål er å få min uavhengighet til å jobbe for dem.
Den første alarmen kom fra Tor. Tor var 58, kledde seg pent, kunne fortelle smarte historier om reiser og brukte servietter på restauranter en liten seier etter femti. Vi datet i omtrent en måned: kino, turer, kafeer og utflukter utenfor byen. En kveld spurte han:
«Hei, kunne du komme over etter jobb?»
«Hvorfor da?»
«Bare for å lage noe mat.»
Jeg spurte videre:
«Hva skal jeg lage?»
«Middag.»
Det viste seg at Tor var lei av å bo alene ikke emosjonelt, men fysisk. Kjøleskapet var tomt, komfyren nektet å koke suppe uten hjelp, og vaskemaskinen krevde alltid en manuell innblanding. Jeg innså at han så på et forhold som en slags utleie av huslige tjenester.
«Tor, hvorfor lager du ikke selv?»
Han så på meg som om jeg hadde bedt ham om å operere på eget hjerte.
«Du er jo kvinne», svarte han kort og tydelig, et argument som lukker alle spørsmål hvis man ikke tenker over det.
Etter Tor kom Kjell, 55. Kjell likte å klage på «materialistiske» kvinner, hans favoritt hobby. Hver samtale endte etter syv minutter med en historie om hvordan han ble utnyttet for penger. Det var morsomt å høre fra en mann som kjørte en bil eldre enn noen studenter og telte opp mynter i supermarkedskassen.
På det sjette daten inviterte Kjell meg hjem.
«Kom på lørdag,» sa han.
«Ok.»
«Men stopp på veien og kjøp inn.»
«Hva slags mat?»
«Til middag.»
«Du vil ha at jeg skal handle?»
«Ja.»
«Hva skal du gjøre?»
«Møte deg.»
Jeg tenker fortsatt at han er en undervurdert geni; få kan komme på en date hvor kvinnen handler, lager maten og deretter takker for invitasjonen.
«Kjell, betaler du for varene?»
«Hvorfor skulle jeg?»
«Hva mener du?»
«Du har jo en jobb.»
Det ble klart at ordet «materialistisk» kun gjaldt andre, ikke ham selv.
Etter slike historier begynte jeg å se et mønster. Menn likte leiligheten min, ordenen, at jeg alltid hadde mat, rene håndklær, friske laken og velfungerende rørleggerarbeid. De likte livet mitt. Men de var sikre på at når et forhold begynte, måtte jeg også tilby dem en «hjemmeservice».
Den mest komiske var Morten. Morten kastet seg raskt på idéen om felles bosammenheng, med samme entusiasme som en som nettopp har funnet en måte å kutte kostnader på.
«Kan du tenke deg hvor lønnsomt det er å bo sammen?»
Når en mann åpner med «lønnsomt», vil en kvinne på min alder trekke frem kalkulatoren.
«Hva mener du?»
«Én kjøleskap, én internettabonnement, én felles strømregning.»
«For hvem er det lønnsomt?»
«For oss.»
Jeg smilte.
«Morten, hvor bor du nå?»
«I en leieleilighet.»
«Og jeg?»
«I min egen.»
Plutselig ble regnestykket spennende.
«Du skal altså slutte å betale hyra, flytte inn hos meg, kutte kostnadene og bli lykkelig?»
«Ja.»
«Hvor er min gevinst i dette?»
Morten ble stille i et par minutter, tydelig opptatt med å finne et svar som han aldri kom frem til.
Den mest latterlige var Einar, 61, en veldig fin, høflig mann som var sliten av ensomheten.
«Det er tungt å være alene,» sa jeg med forståelsesfullt nikk.
«For meg er det lett,» svarte han, helt ute av seg.
Menn forventer vanligvis sympati, solidaritet, felles lengsel etter en partner. Når jeg rolig sier at jeg trives alene, krasjer systemet deres.
Så kommer kjernespørsmålet som irriterer mange menn:
Jeg trenger virkelig en mann.
Men ikke for å vaske skjortene hans, stryke buksene, lage søndagsuppe, lete etter sokker under sofaen eller høre på klager om legeavtaler. Jeg vil ha en mann for samtaler, turer, teater, reiser, en hyggelig kveld, nærhet, følelser og glede. Men ikke for å bli hans fastboende hushjelp.
Menn blir fornærmet av den holdningen. Jeg blir kalt egoistisk, bortskjemt, for uavhengig, at jeg ikke kan bygge et forhold. Men ingen klarer å forklare hvorfor et forhold må bety ekstra arbeid for kvinnen. Hvorfor får mannen en partner, samtalepartner, elsker, husvert og kokk i ett, mens kvinnen bare får hans nærvær som en belønning?
Noen ganger tror jeg menn simpelthen ikke har oppdatert seg på hvordan verden har endret seg. De lever etter regler fra før tiår siden, da det for en kvinne var enklere å gå inn i et ubehagelig ekteskap enn å være alene. I dag har mange kvinner i min alder fast inntekt, eget hjem, venner, barn som har flyttet ut, betalte lån og et stabilt liv. Når en mann dukker opp, stiller jeg det enkle spørsmålet: Vil livet mitt bli bedre med ham?
Hvis svaret er «nei», hvorfor skulle jeg gå med på det?
Derfor sier jeg det rett ut: Jeg vil ha en mann i helgene. Livet er allerede helt på plass for meg. Vet du hva som er mest overraskende? Hver gang jeg sier det, blir menn fornærmet. Men ærlig talt er det den mest oppriktige komplimenten man kan gi et forhold jeg vil ha noen ved min side, ikke fordi jeg ikke klarer meg, men fordi jeg liker å ha dem med.
Å bo sammen bare for å gi noen en gratis kokk, renholder og livsadministrator? Beklager, den stillingen ble lukket for femten år siden, og jeg har ingen planer om å åpne den igjen.
—
Psykologens analyse: Etter femti år ser mange kvinner på forholdet som et valg, ikke en nødvendighet. De har bolig, inntekt, sosiale nettverk og erfaring fra tidligere ekteskap. Spørsmålet skifter fra «Hvordan unngå ensomhet?» til «Gjør dette livet mitt bedre?». Konflikten oppstår fordi mange menn fortsatt ser samboerskap som en naturlig byttehandel: mannen bidrar med sin tilstedeværelse, kvinnen med omsorg og husholdning. Moderne kvinner vurderer nå både gevinster og kostnader. Hvis forholdet krever mer ressurser enn det gir glede, faller motivasjonen for felles bo raskt.
Hovedkonklusjonen er enkel: Modne forhold i dag bygges mer på gjensidig komfort enn på gjensidig nødvendighet. Når den ene får en fordel og den andre en ekstra byrde, varer ikke partnerskapet lenge.
