Jeg hadde et flott ekteskap, en kjærlig kone og to barn. En dag brøt alt sammen. Min kjære Marte kom hjem fra jobben og ble involvert i en alvorlig bilulykke. Jeg trodde aldri jeg skulle klare sorgen, men mamma min overbeviste meg om at jeg måtte holde sammen for barna. Så jeg grep tak i meg selv, begynte å jobbe hardt, og da guttene ble eldre, tok jeg fatt på arbeidsreiser for å tjene til livets opphold. Jeg hadde ingen støtte å holde fast i, så jeg måtte klare meg på egen hånd.
Først havnet jeg i Sverige, så senere i England. Jeg byttet jobb så ofte jeg kunne før jeg begynte å tjene anstendige penger. Hver måned sendte jeg penger hjem til Norge noen tusen kroner i norske kroner og etter hvert kjøpte jeg leilighet til Jonas og Line, mens jeg selv pusset opp huset vårt i Oslo. Jeg var stolt av meg selv. Jeg tenkte å vende tilbake til Norge for godt, men for et år siden endret livet mitt seg da jeg møtte en ny mann. Han var en norsk, men hadde bodd i England i tjue år. Vi begynte å snakke, og jeg følte at det kunne bli noe.
Skeptikken gnagde fortsatt. Anders kunne ikke dra tilbake til Norge, men jeg lengtet hjem. Så jeg pakket kofferten og kom tilbake. Først møtte jeg barna, så foreldrene mine. Det eneste jeg ikke fikk tid til, var å besøke svigerfaren. Tiden var knapp, så mange ærender lå foran meg. En dag kom min gamle venninne, som jobber i en butikk, på besøk og sa:
Svigermoren din er virkelig såret på deg!
Hvor får du den informasjonen fra? spurte jeg.
Jeg hørte henne snakke med en annen bekjent. De sa at du er en snobb, at penger har gjort deg oppblåst, og at du aldri har bidratt økonomisk til dem.
Det hørtes tungt ut. Jeg hadde selv oppdratt to barn og gjort alt for dem. Jeg hadde ikke råd til å gi penger til svigerforeldrene. Jeg måtte selv holde fast på det lille jeg hadde, forstår du?
Etter den samtalen mistet jeg lysten til å gå på besøk hos svigerforeldrene. Men jeg presset meg selv til å gå, kjøpte inn mat og dro dit. Alt var i starten hyggelig, men tanken på samtalen naget meg. Til slutt sa jeg:
Jeg har hatt det vanskelig i mange år. Jeg har gjort alt for barna, for jeg hadde ingen annen støtte å stole på.
Vi har også mistet vår støtte. Vi har barn som hjelper oss, men vi er også alene. Vi er som foreldrene til foreldreløse. Du burde komme tilbake og hjelpe oss.
Svigermoren så ut som om hun hadde fått et slag i ansiktet. Jeg turte ikke engang å fortelle at jeg i England har en partner. Jeg gikk derfra nedstemt. Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Skal jeg virkelig hjelpe foreldrene til den avdøde mannen? Jeg klarer ikke mer!
Venner, om dere vil lese flere historier legg igjen kommentarer og husk å gi en tommel opp. Det inspirerer oss til å skrive videre!
