Synnøve hadde en gammel, noe merkelig tradisjon. Hvert år, på kvelden før nyttår, gikk hun til en spåkone. På grunn av at hun bodde i en stor by, var det ikke vanskelig å finne en ny spåkone.
Problemet var at Synnøve var ensom. Hvor mange ganger hun prøvde å bli kjent med en høytidelig ung mann, endte det alltid i fiasko. Det viste seg at alle de høytidelige guttene allerede var blitt tatt
I år vil du møte din skjebne! erklærte den mørkeøye spåkona høytidelig, mens hun stirret på en glitrende krystall.
Hvor? Hvor skal jeg møte ham? spurte Synnøve utålmodig. Jeg får høre det samme år etter år. Årene går, men skjebnen har jeg ennå ikke møtt.
Jeg har blitt anbefalt deg som den sterkeste spåkone. Jeg krever at du forteller meg det eksakte stedet! Ellers får du min kritikk truet Synnøve.
Spåkona rynket pannen. Hun skjønte at hun hadde en gal dame foran seg og at hun ikke kunne slippe henne så lett. Hun visste at hvis hun ikke løy nå, ville Synnøve sitte i køen til kvelden forsvinne, og holde andre ventende i køen.
På toget vil du møte ham! uttalte hun med lukkede øyne. Jeg ser ham nå en høy blond, og meget pen. En rett og slett eventyrprins
Å så! jublet jenta. I hvilket tog, og når nøyaktig?
Rett før nyttår! fortsatte spåkona med et smil. Ta deg til stasjonen. Hjertet vil vise deg hvilken retning du skal kjøpe billett i
Tusen takk! svarte den lykkelige Synnøve med et smil.
Synnøve forlot spåkonens inngang, satte seg i en taxi og skyndte seg mot jernbanestasjonen. Da hun kom til billettluken, sank entusiasmen litt. Hun stirret forvirret på tidtabellen, uten å forstå hvilken billett hun skulle kjøpe.
Si meg! ropte billettluken irritert og trakk Synnøve ut av forvirringen.
Til Bergen den trettiende desember. Sovevogn, mumlet Synnøve.
Hun hadde allerede sett seg selv i en koselig sovehytte, drikke te, og plutselig åpnet døren seg og han, hennes forlovede, steg inn
Da hun kom hjem, begynte Synnøve raskt å pakke de viktigste tingene for reisen, for sent på kvelden skulle hun av sted med toget
Hun tenkte ikke på konsekvensene av turen, på hva hun skulle gjøre på nyttårsaften i en fremmed by. Hun ville bare at spåkonens spådom skulle gå i oppfyllelse så raskt som mulig.
Det var forferdelig å føle seg ubetydelig, spesielt i høytiden. Alle samlet seg med familiene rundt nyttårsbordet, kjøpte gaver til hverandre. Alle, unntatt henne
Noen timer senere satt Synnøve i sovevognen med en kopp te. Alt var slik hun hadde forestilt seg. Nå var det bare å vente på at den prinsen skulle tre inn i den åpne vognen.
God helse! hilste en eldre dame mens hun slengte en stor kuffert i vognen. Hvor er den andre plassen?
Her gestikulerte Synnøve forvirret med øynene, og pekte på hyllen overfor. Er du sikker? Er dette virkelig ditt tog?
Nei, kjære, jeg har ikke tatt feil, smilte damen og satte seg på den ledige hyllen.
Unnskyld, kan jeg få gå forbi? mumlet Synnøve. Jenta forsto endelig at hun hadde gjort en stor dumhet. La meg gå ut! Jeg har ombestemt meg!
Vent, jeg skal gjemme bagasjen, sa den eldre damen, forvirret over hva som foregikk.
Sånn, toget har gått, sukket Synnøve tungt. Hva nå?
Hvorfor ville du akkurat nå gå av? Glemte du noe? spurte damen nysgjerrig.
Synnøve ignorerte spørsmålet og vendte blikket mot vinduet. Hun forsto at damen ikke hadde gjort noe galt, men at egen handling hadde skapt trøbbel.
I mellomtiden hentet Ingrid Olsen, en annen passasjer, varme hjemmebakte småkaker fra vesken sin og begynte å tilby dem til Synnøve.
Jeg var på besøk hos datteren min, forklarte hun. Nå må jeg skynde meg hjem; sønnen min og hans forlovede kommer på besøk. Vi skal feire nyttår sammen.
Så heldig du er Jeg tror jeg ender opp med å feire nyttår på stasjonen, bemerket Synnøve melankolsk.
Et ord etter et annet, og Synnøve åpnet seg for den eldre damen og fortalte hele historien.
Du er dum! Hvorfor løper du til slike svindlere? kastet damen tilbake. Du vil finne din skjebne. Ikke hast deg. Alt har sin tid
Neste dag steg Synnøve av på perrongen i en by hun aldri hadde sett før. Hun hjalp høflig sin medpassasjer ut av vognen og sto igjen, usikker på hva hun skulle gjøre videre.
Takk, Synnøve! Godt nytt år! takket Ingrid.
Det samme til deg! svarte Synnøve med et trist smil.
Kvinnen så på jenta, usikker på hvordan hun skulle oppmuntre den trøtte. Hun forsto at en nyttårsaften på stasjonen ikke var den beste starten på et år.
Synnøve, kom du med meg hjem! foreslo damen plutselig. Vi kan pynte juletreet, dekke bordet
Det er litt ubehagelig, nølte Synnøve.
Er det behagelig å sitte på stasjonen? lo den eldre damen. Da drar vi. Det er ikke til diskusjon!
Synnøve takket ja til invitasjonen. Ingrid hadde rett; utenfor begynte en snøstorm, og det gav ingen mening å vandre rundt på stasjonen.
Mats og Liv er allerede hjemme, smilte damen.
Mats så fra vinduet da moren ankom med taxien. Gutten stod allerede ved heisen, klar til å ta den tunge kufferten fra morens armer.
Mats, hei, kjære. Jeg er ikke alene, jeg har med en gjest. Dette er datteren til en gammel venn, Synnøve, vinket damen lurt.
Så bra! utbrøt gutten. Vær så god, Synnøve.
Synnøve så på den høye, vakre blonden og rødmet. Det var akkurat den mannen hun hadde forestilt seg i toget. Skjebnen hadde tydeligvis spilt en ny spøk på henne
Hvor er Liv? spurte moren.
Mamma, Liv er ikke her, og hun kommer aldri tilbake. Jeg vil ikke snakke om det. Er det greit? knurret Mats.
Greit mumlet damen.
Om kvelden satt alle rundt bordet og tok farvel med det gamle året.
Synnøve, blir du lenge hos oss? spurte Mats mens han la en salat på tallerkenen hennes.
Nei. Jeg drar om morgenen, sa jenta med en viss sorg i stemmen.
Hun hadde ikke lyst til å forlate det koselige hjemmet så raskt. Det føltes som om hun hadde kjent Ingrid og Mats hele livet.
Jeg forstår ikke hvorfor du må skynde deg? protesterte damen. Synnøve, bli litt lenger.
Virkelig, Synnøve, bli. Vi har en fin skøytebane, og i morgen kveld kan vi gå på isen. Ikke dra så fort, ba Mats.
Du overbeviste meg, smilte Synnøve. Jeg blir gjerne.
Det nye nyttåret feiret de fire: Ingrid, Mats, Synnøve og lille Artur
Tror du på nyttårsmirakler?
