Jeg husker den dagen for mange år siden, da humøret til Magnus Pedersen plutselig forsvant like fort han hadde stoppet bilen ved inngangsdøren til leiligheten sin i Oslo. Da han gikk inn, møtte ham den vanlige rutinen hjemme: tøflene lå klare, den deilige duften av kveldsmat fylte korridoren, alt var ryddig, og friske blomster stod i en vase på kjøkkenbordet.
Det raserte ikke i ham at hans kone, Maren, var hjemme. Hva kunne en eldre kvinne egentlig gjøre med hele dagen? Bake kaker og strikke strømper ja, kanskje litt overdrevet å nevne strømper, men poenget stod klart.
Maren kom vanligvis ut mot ham med et smil:
Sliten? Jeg har laget flere kaker kål, epler, akkurat som du liker
Hun stilnet under Magnus tunge blikk. Hun hadde på seg en koselig hjemmejakke, håret var tett innpakket i et skjerf hun hadde alltid vært i kjøkkenet.
Som en som hadde tilbrakt livet som kokk, hadde hun en vane med å holde håret pent. Øynene var lett sminket, leppene glanset. For Magnus virket dette nå litt vulgært. Hva er dette for en måte å male inn i alderdommen på! tenkte han.
Kanskje han var for hard, men han ropte:
Kosmetikk er meningsløst i din alder! Det passer deg ikke.
Maren så på ham, men trakk seg ikke tilbake for å dekke tilbordet. Kanskje det var best. Kaken lå under et kjøkkenhåndkle, teen var brygget han måtte klare seg selv.
Etter dusj og middag begynte en slags godhet å vende tilbake til ham, akkurat som minnene om dagen. I sin kosete morgenkåpe satte Magnus seg i den gamle gyngestolen som stod i stuen, og lot som om han leste. Som den nye medarbeideren hadde sagt:
Du er en tiltrekkende mann, også interessant.
Magnus var 56 og ledet juridisk avdeling i et stort selskap i Bergen. Under ham var en nyutdannet juridisk kandidat og tre kvinner over førti. En annen kollega var i svangerskapspermisjon, og den plassen ble tatt av Åse.
Magnus var på forretningsreise da han så Åse for første gang. Han inviterte henne inn på kontoret for en introduksjon. Med seg kom en lett duft av parfyme og en frisk ungdommelig aura. Hennes ansikt var avlangt, omkranset av lyse lokker, blå øyne så selvsikre. Saftige lepper, en liten føflekk på kinnet kunne hun egentlig bare være 30? Magnus hadde ikke trodd han skulle finne noen på 25.
Hun var skilt og mor til en åtte år gammel gutt. Magnus forsto ikke helt hvorfor, men tenkte: «Det kan bli greit.»
Mens han snakket med den nye, klødde han litt i skjorten og bemerket at hun nå hadde en så gammel sjef. Åse blinket med lange øyevipper og motsa ham med ord som fikk ham til å føle seg litt urolig.
Maren, som hadde lagt bort sin egen irritasjon, kom inn med en kopp kamillete. Magnus rynket pannen: «Alltid på feil tid.»
Han drakk likevel med et lite smil. Plutselig undret han seg: hva kan denne unge, vakre kvinnen Åse egentlig gjøre? En gammel sjalusi blinket i hjertet hans.
—
Etter jobben gikk Åse til nærbutikken i Trondheim. Ost, brød og kefir til kvelden. Hun kom hjem uten et smil, men ga en rask klem til sin sønn, Emil, som løp mot henne.
Faren arbeidet på loftet, der han hadde en liten verksted, mens mor lagde middag. Etter å ha pakket ut varene, erklærte hun at hun hadde hodepine og ikke ville bli forstyrret egentlig var hun bare trist.
Åse hadde, som mange år før, gått fra Emil sin far og savnet å kunne være en ekte mor for noen. Alle som var «egnet» var allerede gift og ønsket en enkel omgang.
Sist, etter to år med lidenskap, hadde hun leiet en leilighet (fordi det var praktisk) og Magnus var så raskt som en vind til å si at de måtte skilles og at hun også måtte slutte i jobben. Hun måtte finne et eget sted å bo. Så endte hun opp igjen hos foreldre, med Emil. Moren hennes pleide på den tradisjonelle, kvinnelege måten, mens faren mente et barn burde vokse opp med mor, ikke bare besteforeldre.
Maren hadde lenge merket at Magnus gikk gjennom en midtlivskrise. Alt så ut til å være der, men noe manglet. Hun var redd for å bli den viktigste personen i hans liv, men prøvde likevel å lette på hans humør ved å lage hans favorittretter, holde seg pen og unngå dype samtaler, selv om hun lengtet etter dem.
Hun forsøkte også å lokke ham med hytteturer, men Magnus var ofte preget av kjedsomhet og surhet.
Kanskje nettopp fordi begge ønsket forandring, startet forholdet mellom Magnus og Åse med en gang. To uker etter at hun begynte i firmaet, inviterte han henne på lunsj og tilbød å kjøre henne hjem.
Han rørte ved hånden hennes, og hun vendte seg mot ham med en rødme i kinnet.
Jeg vil ikke slutte. Skal vi dra til hytta mi? sa Magnus med en hes stemme. Åse nikket, og bilen spratt i gang.
På fredager sluttet Magnus arbeidet en time tidligere, men klokken ble nesten ni da hans bekymrede kone sendte en melding: «Vi snakker i morgen.»
Magnus hadde ingen anelse om hvor treffende denne meldingen skulle bli. Maren visste at etter 32 år med ekteskap var det vanskelig å holde flammen i live.
Likevel var Magnus så nær sin egen eksistens at å miste ham føltes som å miste en del av seg selv. Selv om han surret og klaget, satt han fortsatt i sin kjære stol, spiste middag og pustet ved siden av Maren.
Maren, i søken etter ord som kunne stoppe denne ødeleggelsen, lå ikke til sengs før morgenen. I fortvilelse fant hun sitt gamle bryllupsalbum, hvor de som unge så så levende ut. Hvor vakker hun var!
Mange hadde drømt om å kalle henne sin. Magnus måtte tenke på dette, og kanskje en dag ville han se fragmentene av deres lykke og forstå at ikke alt kan kastes bort.
Men han kom kun tilbake på en søndag, og da innså hun at alt var over. Foran henne stod en annen Magnus adrenalinet hadde fylt ham, men skam og ubehag var borte.
I motsetning til Maren, som fryktet forandring, søkte han den med iver og aksepterte den uten motforestillinger. Fra da av kunne Maren betrakte seg selv som fri. Hun ville søke om skilsmisse dagen etter selv. Sønnen med sin familie skulle flytte inn hos henne, for loven krevde det. Den to-romsleiligheten som tilhørte deres sønn var i papirer Magnus’ eiendom en arv.
Flytting til en tre-roms leilighet hos moren ville ikke forringe den unge familiens forhold, og hun ville få noen til å passe på. Bilen gikk naturligvis til Magnus, og hytta beholdt han for seg selv.
Maren innså at hun så trist og uskjønn ut, men tårene strømmet likevel. De hindret henne i å tale tydelig. Hun ba om å stoppe, om å tenke på helsen sin, men Magnus svarte med sinne:
Ikke dra meg inn i din alderdom!
Det ville være dumt å si at Åse faktisk forelsket seg i Magnus og svarte ja på hans hjerteogsjeleforslag den første natten på hytta. Det var hans status som gift mann som lokket henne, og hun elsket den avviste elskerens avvisning.
Å bo i leiligheten der faren hans hadde strenge blikk, var slitsomt. Hun ønsket stabilitet, og Magnus kunne gi henne det. Ikke det verste, innrømte hun.
Selv om han var over seksti, så han ikke ut som en gammel mann. Han var slank, ungdommelig, en avdelingsleder, intelligent og hyggelig. På sengen viste han omsorg, ikke egoisme. Han hadde ingen økonomiske problemer eller tyveri på tapetet kun tvil om alderen.
Et år etter ble Åses skuffelse større. Hun følte seg fortsatt som en jente, ønsket spenning, konserter, badeland, sol på stranden i en dristig bikini, kvelder med venninner. Ungdommens energi gjorde det lett å kombinere alt med familielivet; selv Emil hindret henne ikke i å være aktiv.
Magnus derimot virket sliten. Den erfarne juristen løste mange saker på jobb, men hjemme ble han en trøtt mann som trengte ro og respekt for sine vaner. Gjestebesøk, teater og strand var ok, men i moderate doser.
Han hadde også en svak mage som ikke tålet stekt mat, pølse eller ferdigmat. Hans ekskone pleide å holde ham i skjebne. Av og til savnet han hennes dampende retter, men Åse kokte for sønnen uten å forstå hvorfor svinekoteletter kunne gi vondt i siden.
Hun husket ikke å ta sine egne medisiner, trodde en voksen mann kunne huske når og hva han skulle ta. Så ble deler av hennes liv levd uten ham.
Hun inkluderte Emil i sine aktiviteter, fikk nye venner, og merkelig nok fikk alderen hans henne til å føle at hun måtte skynde seg.
Da de sluttet å jobbe sammen, ble det sett på som uetisk, og Åse gikk over i et notariat. Hun sukket lettet over at hun ikke lenger måtte se Magnus hele dagen han minnet henne om faren.
Respekten for Magnus var fortsatt der, men ble den tilstrekkelig for et lykkelig par?
Da Magnus nærmet seg seksti, ønsket Åse en stor feiring. Magnus hadde bestilt bord på en liten, kjent restaurant han ofte hadde besøkt. Det virket som om han kjedet seg, men i hans alder var det naturlig. Åse var likegyldig.
Han feiret jubilanten med kollegaer, men de andre familiene han hadde kjent med Maren var vanskelige å invitere. Familien bodde langt unna, og han fant ingen forståelse i det nye ekteskapet.
Sønnen hans var ikke lenger til stede. Han hadde gitt fra seg ansvaret. Men hadde ikke en far rett til å bestemme over sitt eget liv? Da han giftet seg, hadde han trodd at «å bestemme» ville bety noe annet.
Det første året med Åse føltes som en bryllupsreise. Han likte å være i offentligheten med henne, smilte, oppmuntret hennes små forbruk (ikke for mye), venner og fitness. Han taklet konserter og ville filmer. På denne bølgen ble Åse og Emil fullverdige beboere i hans leilighet, og etter en stund delte de også hytta med sin ekskone.
Åse fikk Maren til å overlate sin andel av den store huset, truende med å selge den til utenforstående. Magnus kjøpte den, og hytta ble hans. Han begrunnet at elven og skogen var bra for barnet. Så tilbrakte hele sommeren foreldre og barnebarn på hytta. Magnus likte ikke å ha en livlig ung familie rundt seg; han hadde giftet seg for kjærlighet, ikke for å oppdra andres barn.
Den tidligere familien var fornærmet. De solgte sin tre-roms leilighet og flyttet. Emil og familien hans fikk en to-roms leilighet, mens Maren flyttet inn i en liten studioleilighet. Magnus brydde seg ikke om hvordan de levde.
På den sekstiårsdag var det mange som ønsket ham helse, lykke og kjærlighet, men han følte ingen gnist. Årene hadde bare brakt den velkjente misnøyen.
Han elsket den unge kona, men klarte ikke å holde tritt med henne. Hun var fri, lo, levde på sine premisser. Han følte seg irritert, men det plaget ham.
Han drømte om at hans ekskone, Maren, skulle komme og sette seg i den gamle stolen med kamillete, dekke ham med et teppe når han sovnet. Så ville han ruslet med henne i parken, hvisket om kveldene på kjøkkenet. Men Åse tålet ikke hans lange monologer, og han begynte å kjede seg i sengen. Nervøsiteten påvirket ham.
Magnus angret på at han hadde hastet med skilsmissen. Smarte menn gjør en elsker til en fest, men han gjorde henne til en kone!
Åse, med sitt livlige temperament, kunne holde seg ung i ti år, men også etter førti fremstå som betydelig yngre. Det var en avgrunn som bare kunne dypne. Kanskje enden kom i en enkelt øyeblikk, eller kanskje ikke.
Disse «ikke-jubileums» tankene slo ham i tinningene med en dum smerte, og han lette etter Åse blant de dansende vakker, med glitrende øyne. Lykke var å våkne og se henne ved sin side.
Han forlot restauranten, tenkte å ta en luftetur, men kolleger kom inn som gjester. Uten å vite hva han skulle gjøre med den opphopede misnøyen, sprang han til en taxi ved fortauet, ba om å bli fraktet raskt. Senere skulle han velge ruten.
Han ville dra til et sted hvor kun han betydde noe. Hvor han ble møtt, og tiden ble verdsatt uten at han måtte vise svakhet eller bli sett som en gammel mann.
Han ringte til sønnen, og nesten bønnfalt om den nye adressen til den tidligere konen. Sønnen svarte med en lett irritasjon, men insisterte på at dette var en livs og dødsak.
Han svelget litt, og sa at i dag var faktisk jubileum. Sønnen myknet og sa at moren kunne ha flere venner, men ingen mann bare en venn.
Mor sa at de gikk på skole sammen. Et merkelig etternavn kanskje Bø
Bø, korrigerte Magnus, og kjente en gnist av sjalusi. Ja, han hadde vært forelsket i henne. Hun hadde vært populær den gangen, vakker og dristig.
Hun skulle gifte seg med Bø, men Magnus hadde avslått. Det var lenge siden, men det føltes som i går, mer virkelig enn hans nåværende liv med Åse.
Sønnen spurte:
Hvorfor gjør du dette, pappa?
Magnus ristet på hodet av den glemte tiltalen og innså at han sårt savnet dem alle. På spørsmålet svarte han ærlig:
Jeg vet ikke, gutten min.
Sønnen diktet den nye adressen. Sjåføren stoppet. Magnus steg ut, ville ikke snakke med Maren foran vitner. Klokken var nesten ni. Hun var som en ugle som for ham var både sprek og rolig.
Han tastet på intercomen.
Stemmen som svarte var ikke ekskone, men en dyp, mannlig stemme. Den sa at Maren var opptatt.
Hva med henne? Er hun frisk? spurte Magnus bekymret. Stemmen krevde et navn.
Jeg er mannen, forresten! Og du er sikkert herr Bø, ropte Magnus.
«Herr» ble rettet ned, for han var tidligere, og hadde dermed ingen rett til å forstyrre Maren. Å forklare at en venn var i badet, føltes unødvendig.
Så gammel kjærlighet ruster ikke? spurte Magnus med sarkastisk sjalusi. Den andre svarte kort:
Nei, den blir sølvfarget.
Døren ble aldri åpnet for ham.
