Min mann Harald har i fem år på rad vært på arbeidsreise. En gang i Sverige på lastebil, neste gang i Danmark som håndverker. Han dro dit for å tjene mer vi har to gutter, Jonas og Marius, og ville gi dem den aller beste framtiden. Vi forsto godt at vi i Norge ikke ville nå langt uten han.
Det er heldigvis gått greit for ham. Hver måned fløy han pakken med matvarer til oss: hermetikk, havregryn, olje, sjokolade og sånn. I tillegg satte han penger på min bankkonto i SpareBank 1, så jeg kunne sette dem på rente. Til slutt hadde vi samlet nok kroner til å kjøpe leilighet til den eldre sønnen.
Alt så ut som om livet smilte. Men for et par måneder siden merket jeg at kroppen min var i uorden. Første tanke: overgangsalder, men det stemte ikke. Jeg gikk opp i vekt, ville sove hele dagen, spiste for mye og humøret skiftet som vær i november. Internett sa at jeg kunne være gravid. Hvorfor skulle en 45åring være gravid? Jeg tok en graviditetstest og så tydelige røde streker på pappen.
Jeg ville ikke fortelle verken gutter eller svigersøstre om barnet. Hvorfor skulle de le av meg? Har hun blitt gal i høysnøen? tenkte jeg. Vinteren nærmet seg, så jeg gikk i store, varme frakker ingen så magen under dunjakken.
Likevel ville jeg ikke ha denne lille tingen på verden. Jeg er jo 45, har allerede gutter og barnebarn som trenger min tid, ikke bleieskift og bleiesøppel. Dessuten har vi ikke råd til en tredje barn. Harald kunne jo ikke bare flytte tilbake fra utlandet, og jeg klarer meg ikke uten ham.
Legene sa at det var for sent for en operasjon, og at det kunne være farlig. Jeg prøvde å overbevise meg selv om at alt kom til å gå bra. Kanskje Harald blir glad for at vi får enda ett barn? Jeg bestemte meg for å ringe ham på Skype og fortelle nyheten men jeg slo av kameraet og lot bare mikrofonen være på.
Hallo, Harald
Dette er ikke Harald. Det er Synnøve.
Synnøve? Hvem er du?
Unnskyld, men hvem er du? Jeg er Haralds kone. Har du noe på hjertet? Mannen er på jobb og blir forsinket.
Jeg la på, og tårene rant. Sånn er livet mannen kan være utro hvor som helst med hvem som helst. Jeg ville skrive skilsmisse og kaste alt av Haralds eiendeler i søpla, men så husket jeg at han skulle komme hjem i februar når guttene har bursdag, og han har fått permisjon. Jeg drømte om at vi tre gikk tur i parken, med Harald som holdt vår lille datter i den ene hånden og meg i den andre.
Den 14. februar, på Valentinsdagen, kom Harald hjem. Jeg hadde lagt på bordet levende lys, tatt frem musikk og laget en romantisk middag.
Harald, jeg har en overraskelse til deg. Jeg er gravid. De sier det blir ei jente.
Å, du luring! ropte han, rød i ansiktet av raseri. Han kastet tallerkener på gulvet og hamret med knyttnevene i bordet:
Så mens jeg sliter som en hardtarbeidende ku, hopper du rundt i andres liv? Nå vil du henge meg på halsen som en bukk?
Harald, jeg skal forklare
Gå bort, jeg vil ikke se deg! han dyttet meg så hardt at jeg rammet kanten av bordet med magen og falt.
Harald stormet ut, tok med seg vesken sin og smalt døren i veggen. Jeg fikk en svimmel følelse, så røde flekker på gulvet, og magen verket så sterkt at jeg nesten knelte. Jeg greide så vidt å finne mobilen og ringe ambulansen, men jeg visste at barnet snart skulle bli født.
Da legene kom, holdt jeg allerede vår lille jente i armene. Hun lå rolig, uten gråt, og sov søtt.
Så, mamma, skal du bli med oss?
Nei. Ta barnet, jeg vil ikke ha det.
Hvordan da?
Jeg sier: ta det! Dette barnet har ødelagt familien min! Kanskje noen andre vil elske ham, men ikke jeg. Det er alt, ta det! Jeg vil ikke se ham igjen!
Uten en eneste skam leverte jeg barnet til legen. Jeg ble undersøkt på sykehuset, ingen rifter, fødselen gikk greit. Da ambulansen hadde kjørt bort, ryddet jeg opp, tok et bad og la meg til å sove.
Barna vet ikke at jeg ga bort jenta. Hver dag går jeg i kirken og ber om at hun skal vokse opp frisk, finne sin egen familie. Jeg vet jo at jeg ikke klarer dette alene. Jeg vil bare at Harald skal komme hjem. Men han er igjen på jobb i Tyskland, og snakker bare med guttene.
Kanskje dere tenker jeg er gal, men jeg velger mannen fremfor barnet. Gud er min dommer.
Vennene, om dere vil lese flere historier fra oss, legg igjen en kommentar og ikke glem liketasten. Det gir oss motivasjon til å skrive videre!
