Mikael Hansen kom hjem fra firmafesten like før daggry. Konen, Ingrid Larsen, lå og sov så tungt at jeg knapt kunne høre hammen. Jeg krøp inn ved siden av henne på sengen, la hodet på puten og slappet av med en gang.
Da morgenen kom og Ingrid satte seg opp, oppdaget hun en rød leppestift på min skjorte. Samtidig plinget telefonen hennes, og et SMS dukket opp på skjermen.
Hun plukket opp telefonen og leste: «God morgen, kjære!».
Ingrid ble så overrasket at hun nesten falt av stolen. Et slikt overraskende meldingsglimt hadde hun ikke ventet seg fra meg.
Vi hadde nå ti år med lykkelige ekteskapsbånd. I huset vårt bodde to nydelige døtre fem år gamle Sølvi og ni år gamle Liva som lå og sov i eget rom.
Ingrid ville umiddelbart starte en krangel med meg, men holdt seg tilbake.
Hun gikk inn på Badet, satte seg ned, og mens tårene trillet, begynte hun å rette på seg selv.
«Dette er jo så enkelt», tenkte hun. «Å starte en krangel er lett, men i denne situasjonen kan en krangel åpne en ny vei for ham. Hvis han forlater meg, hvordan skal jeg klare meg med to barn alene?»
Hun tok en dusj, tørket håret med en hårføner, laget seg en enkel frisyre og satte i gang med frokosten. Jeg våknet først rundt lunsjtider.
«Åh, så tungt er det», mumlet jeg.
«Skal jeg lage en kopp kaffe til deg?», spurte Ingrid med et forsøk på et smil.
Det kostet meg en god del innsats å tvinge fram det lille smilende uttrykket. Etter at kaffen var klar, vendte Ingrid seg mot meg.
«Mikael, jeg håper du i morgen ikke blir for lenge på jobben, for jeg har kveldsskift, og vi må hente Liva fra barnehagen.»
«Selvfølgelig, selvfølgelig», svarede jeg.
Jeg jobber som frisør i en salong i sentrum av Oslo. Etter kveldsskiftet dagen etter kom jeg hjem med en eske med sjokolade.
«Hva, har du lyst på noe søtt?», spurte jeg.
«En kunde ga den til meg. Han kommer alltid inn for klipp, og han ville bare gi meg en liten gave», svarte jeg.
Mikael, mens han ristet på esken, bemerket:
«Disse sjokoladebitene er ikke billig! Hvorfor tok du imot dem?»
«Mikael, hva er så ille? Han spurte ikke om jeg skulle gå på date med ham.»
Slik endte samtalen. Noen dager senere kom Ingrid hjem fra salongen med en stor bukett blomster.
«Det er den samme kunden, er det ikke?», spurte jeg fra dørkarmen.
«Mikael», avbrøt Ingrid, «i går ble du sen fra jobben, men jeg spurte deg ikke hvor du hadde vært eller hvem du hadde vært med. Dette er bare en bukett.»
Da hun hadde gjort den andre vaktskiftet og forlot salongen, møtte hun meg ved utgangen.
«Mikael, har du latt jentene sove alene?», spurte hun bekymret.
«Ingen fare, jeg la dem i seng. Jeg tenkte bare å møte deg i bilen.»
«Det er bare fem minutters gange herfra», prøvde Ingrid å argumentere.
Da vi kom inn i leiligheten, sa jeg:
«Ingrid, kan jeg alltid møte deg etter den andre vakten?»
«Hva mener du? Er du sjalu eller hva?»
«Ja, jeg er sjalu», innrømte jeg. «Menn gjør jo ikke slike gaver uten en grunn.»
«Det er greit», svarte Ingrid. «Jeg setter pris på oppmerksomheten din. Ærlig talt, jeg blir også litt sjalu når du jobber overtid. Plutselig ser jeg andre mennesker i livet ditt.»
«Vel, du får se! Jeg trenger egentlig ingen andre enn deg. Problemene på jobben har roet seg. De har oppgradert datasystemene, så nå klarer jeg alt på arbeidstid, og overtid blir ikke mer enn en myte», forsikret jeg henne.
Snart gjenopprettet tilliten i familien. Likevel kom Ingrid av og til hjem fra jobben med en ny eske med dyre sjokolader på bordet. Når jeg ga henne et strengt blikk, svarte hun med et smil:
«Mine kunder gir meg virkelig disse sjokoladene fra hjertet, og jeg kan ikke takke nei til dem.»
Til dere som liker historiene våre legg igjen kommentarer og gi en tommel opp. Det gir oss lyst til å skrive mer!
