Marit, kom deg sammen, du! Hvorfor vil du gifte deg like nå? ropte mamma mens hun strøk meg i håret med en fin sløyfe.
Kan du i det hele tatt forklare meg hva du ser på Sverre som er galt med? jeg ble helt tapt av tårene hennes.
Vel, du vet jo at moren hans driver en liten butikk og alltid bjeffer på alle. Faren er helt borte, forsvunnet et sted, og i ungdomen hans var han bare opptatt av å drikke og feste.
Vår bestefar drakk også, og han jaget bestemor rundt på bygda. Så hva er poenget?
Bestefar var høyt respektert her i bygda, folk så opp til ham.
Men bestemor fikk det ikke lett. Jeg husker at jeg som liten så hvor redd hun var for ham. Og du, Marit, du må stole på at alt blir bra med Sverre. Ikke døm folk etter foreldrene deres.
En dag får du barna dine, så får du se! sa mamma, og jeg bare sukket.
Det er ikke lett å leve hvis mamma aldri endrer mening om Sverre. Men likevel holdt vi et lyst bryllup og startet vårt eget liv. Heldigvis hadde Sverre et lite hus på landet, arvet fra besteforeldrene sine, mens faren som forsvant aldri kom tilbake.
Sverre pusset opp huset trinn for trinn, og etter en stund hadde vi et skikkelig moderne villa sånn som jeg kaller hjemmet vårt. Alt var på stell, og jeg tenkte på hvor heldig jeg var med en så fantastisk mann, til tross for alt mamma pleide å si.
Et år etter bryllupet fikk vi en sønn, Ivar. Fire år senere kom datteren vår, Eira. Når barna ble syke eller knapt hadde roet seg, dukket mamma opp med de vanlige kommentarene: «Små barn, små bekymringer! De vokser opp, gir dere enda mer livsglede og en liten arv!»
Jeg prøvde å ignorere mammas stikk, men hun fortsatte å klage. Til slutt giftet jeg meg uten hennes godkjenning og mamma, som alltid vil ha kontroll, ble såret. Men etter hvert hadde hun akseptert valget mitt, og i dypet av sjelen hennes var hun faktisk stolt av Sverre.
Hun turte aldri å si det høyt: at jeg hadde valgt den rette. For det ville bety at hun hadde tatt feil før. Hun snakket sjeldent om barnebarna, mest av frykt. Men egentlig elsket hun dem så mye at hun ville hoppe i elva for å redde dem om noe skjedde.
Av og til ble jeg redd for de store problemene som tidligere generasjoner hadde opplevd når barna ble voksne. Så ble også Ivar klar for voksenlivet. Han skulle begynne på et anerkjent universitet i den nærmeste byen, bare 143 km unna.
For moren min føltes de 143 km som avstanden mellom jorden og Mars. Jeg lå våken de første fire nettene og tenkte: «Hva om noen gjør ham vondt? Hva om han får dårlig kost? Hva om byen hans ødelegger ham?»
I begynnelsen bodde Ivar i et hybler i studentboligen, noe som ikke passet meg. Jeg overtalte Sverre til å leie en leilighet til ham i byen. Ivar insisterte på å betale litt selv, så han fant en deltidsjobb på nettet.
Jeg dro til byen hver helg for å sjekke hvordan det gikk, hjelpe til med husarbeid og matlaging. I Ivars leilighet var det alltid skinnende rent, selv om han hjemme i vår egen stue aldri rensket så grundig.
Marit! Nok er det med at du henger Ivar i skjørtet! La ham ta en pust i bakken! ropte Sverre en kveld, spøkende men alvorlig. Jeg får heller ingen tid til deg!
Jeg lo, men ble litt bekymret. Jeg måtte slippe ham la ham leve på eget. Så jeg begynte å gi ham mer frihet, men det løp ikke så glatt.
En dag fikk jeg et anrop fra universitetet: Ivar hadde begynt å skulke, og var i ferd med å bli kastet ut! Jeg ble helt sjokkert, tok fri fra jobben og skyndte meg til byen. Sverre lot meg gå, jeg var som en tank.
Ivar hadde ikke forberedt seg på at han hadde en kjæreste, Anna, og et ett år gammelt barnet sitt i leiligheten. Jeg forsto med ett at Anna med babyen prøvde å lure ham til å gifte seg.
Selv om det er moderne tider, er det merkelig for en 22åring å gifte seg og ha spedbarn. Jeg spurte Anna høflig: «Hva planlegger du?»
Jeg er dypt forelsket i Ivar, mamma svarte han med et smil.
Hva er planene dine for studiene? spurte jeg forsiktig.
Jeg har hatt litt problemer, men jeg fikser det snart. Det er bare en fase.
Kan du fortelle mer? presset jeg.
Det er en hemmelighet, mamma. Kanskje senere når dere får vite mer om oss.
Jeg slet med å holde roen. Jeg konfronterte Sverre: «Dette er ditt barn! Gi ham frihet! Hva skal vi gjøre nå?»
Hva har skjedd egentlig? spurte han, optimistisk. Er du sikker på at du vil ha et barn du ikke har valgt selv?
Så du vil bli bestefar? spurte jeg.
Hvorfor ikke? Jeg har alltid tenkt på å bli bestefar en dag.
Men ikke et barn som ikke er ditt!
Sverre så forvirret ut, men jeg klarte ikke å holde tilbake frustrasjonen. Anna prøvde å forklare at hennes mor var i fengsel på grunn av et hjerteproblem, men hun ville ikke gjøre ham ansvarlig for det.
Jeg vil ikke høre unnskyldninger! ropte Ivar. Vi bestemmer selv.
Etter mange diskusjoner begynte vi å forstå at barnet, Mikkel, ikke hadde gjort noe galt. Anna fortalte om sitt vanskelige liv: moren hennes døde i fengsel etter en voldsom krangel med faren, som endte med at faren ble fengslet. Hun hadde en bror, Mikkel, som nå var hos dem.
Jeg ble nesten gal av alt dette. Men da vi spurte Anna om Mikkels far, avfeide hun det: «Han er min bror på morssiden, ikke faren min.»
Etter en stund kom Ivar tilbake fra et kveldsskift. Han hadde gått over til kveldsklassen på universitetet og skulle gifte seg med Anna. Denne gangen ville jeg tenke meg om før jeg reagerte. Vi dro til byen med Sverre for å snakke med Anna.
Da vi kom inn i entreen, sa Anna: «Unnskyld, jeg vil ikke at Ivar skal gjøre dette alene. Jeg er sta, men jeg prøver.»
Sverre svarte: «Hva er grunnen til at dere vil gifte dere så fort?»
Jeg får ikke lov til å beholde Mikkel, så de vil ta ham med til barnehagen mumlet Anna.
Hvorfor kan de ta barnet? spurte Sverre strengt.
Fordi moren hans døde i fengsel sa hun lavt.
Anna, du trenger ikke forklare alt! avbrøt Ivar. Vi vil bare høre hva du har å si. Resten er vår sak.
Jeg spurte: «Er Mikkel din sønn?»
Nei, han er min bror på morssiden, men vi er jo familie.
Sverre løftet Mikkel opp, og vi lo og lagde en spøk: «Dette er tung last.»
Jeg takket Anna for ærligheten, og vi ble enige om å ta vare på Mikkel. Barnevernet i vår kommune var vant til at voksne takler små barn fra andre familier, så de ordnet med fosteromsorg uten problemer.
Nå har vi Mikkel som en del av familien vår. Jeg gråter noen netter, men også ler. Mamma roper fortsatt: «Marit, hva i all verden gjør du? Hvorfor er øynene dine så røde?»
Men hun elsker Mikkel mer enn noe annet, og vi gjør vårt beste for å gi ham et trygt hjem.
Til slutt sa Sverre: «Kom her, du dumme kvinne!»
Og vi krøp sammen under teppet, med et smil på leppene. Jeg tenker på fremtiden, på barnebarn og på hvordan livet kan overraske oss. Men uansett hva som skjer, så er vi en familie med kjærlighet, kaos og en liten Mikkel som bringer lys inn i hver dag.
