Det er trangt i gangen med alle esker. Øystein, rød i ansiktet av anstrengelse, dytter den siste esken opp på hyllen. Støv legger seg som et grått lag på den begynnende kollen hans.
Hvorfor beholder du alt dette? Det er bare rot, mumler han mens han klatrer ned den ustabile stigen.
Det er ikke rot, svarer Solveig rolig, men bestemt. Hun sitter på gulvet og sorterer en gammel koffert full av papirer. Det er minner.
Minder, snerrer Øystein. De får ryggen min til å falle fra hverandre. Du kaster alt likevel om ett år. Det er ikke plass.
Solveig svarer ikke. Fingrene hennes glir over den slitte læromslaget på et gammelt fotoalbum. Hun åpner det.
Se, sier hun, uten å høre på brølet hans. Førsteklasse. Husker du?
Øystein trår forsiktig nærmere. På et gulnet bilde stirrer en jente med hvite sløyfer i solen.
Jeg husker, mumler han, nå mer mykt. Du gråt den gangen fordi forklæret ditt gnagde.
Og dette er leiren fra barndommen
Lillehammerleiren, nikker Øystein, og kaster et blikk over skulderen hennes. Du tok med deg den samme skjell fra leiren. Den ligger fortsatt et sted her.
Han begynner igjen å grave i eskene, men uten den gamle iveren. Solveig blar side for side. Ungdom, universitet, bryllupet Øystein i en uvirkelig bred dressjakke, hun i en blomstret kjole som en mor. Unge, glatte, lykkelige. De smiler inn i kameraet, uten å vite at om tjue år vil den trange leiligheten, hans stadig brumming og hennes stille irritasjon over at romantikken ble liggende på papiret, vente.
Pass på! roper Solveig plutselig.
Øystein støter på en liten pappeske, og innholdet sprer seg på gulvet. Mens han mumler og plukker opp bøker, løfter Solveig en liten, fløyelsbelagt kiste fra linoleumet. Hun åpner lokket.
Inn på vattypeppet ligger den samme skjella fra leiren, noen falmede merker, en tørret mimosekvist og et brettet ark fra en skolebok.
Hva er dette? spør Øystein når han er ferdig med ryddingen.
Solveig folder ut arket. Et barnlig, ivrig håndskrift skriver: Min ønskeliste. 1. Bli lege. 2. Kunne spille gitar. 3. Besøke Paris. 4. Gifte meg i stor kjærlighet.
Hun rekker arket til ham i stillhet. Han skummer over det, mykner, så humper:
Så, du ble ikke lege. Ikke en akkord på gitaren. Paris kommer ikke. Men når det gjelder kjærlighet han stopper, tvilende, og gnir seg i ryggen. Du ble ikke lege, men nå har jeg vondt i ryggen som en gammel mann. På grunn av alle arkivene dine.
Solveig tar arket fra hans hånd, ser nøye på punkt fire, og så på mannen sin. På hans slitne, støvete ansikt, på hans hender som akkurat har løftet tunge esker for å få plass i garderoben hennes.
Å gifte seg i stor kjærlighet betyr ikke at man lever i konstant romantikk, Øystein. Det betyr at når mannen har vondt i ryggen, gir konen ham en massasje. Og så vasker han opp.
Hun legger arket pent tilbake i kisten og lukker lokket.
Greit, sier hun med et sukk. Kanskje du har rett. En del av dette kan vi faktisk rydde bort.
Hun legger kisten til side, i den bunken med det dyreste som aldri vil bli kastet. Så går hun bort til Øystein, omfavner ham og presser kinnet mot hans bustete skjegg.
Takk, hvisker hun. For alt.
Øystein fryser et øyeblikk av overraskelse, så klør han forsiktig i håret hennes.
Ikke vær så snill hva er det du vil? han mumler. Masserer du ryggen min likevel?
Jeg husker, smiler Solveig og lener seg inn mot skulderen hans.
Hun vet at Paris og gitaren er blitt liggende i fortiden, på et gulnet ark. Men her og nå, i den støvete, trange gangen, lukter det ikke lenger av drømmer, men av liv. Og det er også en form for lykke. En som du ikke kan fotografere eller lime inn i et album. Den bare er. Og det er nok.
