Kjære dagbok,
I dag hørte jeg Pål rope fra trappen: Hvorfor er du egentlig nødvendig? før han spyttet på bakken og gikk sin vei. Jeg så Synnøve løpe mot vinduet, stirre etter mannen hun hadde delt et liv med i femten år. Hun trodde de var sjel til sjel, men før han forlot leiligheten, så han tydelig at det bare var behag for ham.
Synnøve hadde en koselig leilighet i Oslo sentrum, med en fantastisk kjøkkenkone som alltid laget de beste rettene. Hun tenkte at hun burde ha åpnet vinduet og ropt til ham, så han ikke måtte gå. Hun var villig til å tåle enhver ydmykelse for at han skulle bli, selv om han noen ganger var borte i flere dager og delte livet sitt med andre.
Det var bedre enn å bli en 45år gammel enke. Så hun åpnet vinduet, men blikket falt på et portrett av faren hennes i uniform, stående stolt med haken hevet. Plutselig ble hun flau over sin egen svakhet.
Hun så igjen Pål, kledd i en elegant frakk, sette seg inn i en fin bil med bagasjen sin. Hun gikk mot kjøkkenet, forbi korridoren der et gammelt speil fra bestemor stod. Speilet viste en sliten kvinne med grått hår og døde øyne.
Synnøve visste at hun ikke var en skjønnhet, og helsen hennes var på hell. Tannene var i ferd med å falle, og hun hadde ikke råd til nye. Pål trengte en ny bil og måtte alltid vise seg i fine, dyre klær på jobb.
Hva er dette tull! sa Lise, kollegaen hennes, og fortsatte: Din Pål ser ut som en skuespiller, mens du bare har en slitt genser, en forhistorisk skjørt og to bluser. Slitte sko og tøfler i stedet for støvler, og en frakk med krage som ikke engang bestemor ville ha på seg. Men du krever fra ham en meny som om du var på restaurant: steak, kjøttboller, pannekaker med fyll, kjøtt. Hvorfor skulle han bli med deg? Du kan ikke gå sånn rundt som en venninne!
Synnøve hørte, men fulgte sin egen vei. Så kom Pål og fortalte at han skulle gå til en 27år gammel dame med fire barn. Hun er ung, sukket Synnøve.
Lise gravde videre på sosiale medier, spurte naboene og kom med den grove sladderen: Du har aldri jobbet, alle barna er fra ulike menn, du ble gravid på åttende måned uten å gå ned i vekt, moren din er også en løsaktig kvinne. De sier at menn liker deg for din letthet, men et forhold kan ikke bygges på sånn. Jeg vet ikke, men Pål tror du er gal! Hold deg fast!
Synnøve hadde arvet en flott leilighet fra foreldrene, stor og sentralt i Oslo. Faren hadde, som om han forsto noe, gjort sånn at Pål aldri fikk noe av hennes eiendom. Hun bestemte seg for å leie ut ett rom for å ha litt ekstra penger.
I bygget kom en ingeniør ved navn Viggo Berg, med en pen bart og et vennlig smil. Han så på Synnøve og sa plutselig: La meg betale deg på forhånd! Gå og få gjort tennene dine. Du er en vakker dame, men du lider!
Synnøve fløt av sinne; hun var ikke vakker, men tennene trengte virkelig hjelp. Viggo ga henne mer penger og lovet at hun kunne betale tilbake senere. Så kom broren hans, en merkelig mann i en kanarigul jakke og lilla bukser, med en vill frisyre. Han presenterte seg som Kjell, en stylist.
Kjell tok Synnøve under sin vinge, serverte kaker til beboerne og foreslo at hun skulle endre image. Resultatet var forbløffende: lysere hår, smink som fremhevet hennes ansikt, tennene ble rettet. Hun begynte å gå til jobb til fots, mistet overflødig vekt og begynte å jogge i parken om morgenen. Hun ble en myk kvinne med et søtt smil og kinnsløyfer som en sommerfugl som sprunget ut av en uklar kasse.
En dag ringte telefonen. En beboer kom løpende og ropte: Synnøve, noen er her for deg!
På døra sto Pål, eldre for ett år, blek, tynn og forvirret. Han hadde mistet glansen fra tidligere. Ved siden sto flere poser.
Hva vil du?, spurte Synnøve.
Hun husket hvordan hun hadde prøvd å ringe ham først, men han nektet å snakke og satte henne på svartelisten. Nå sto han der.
Hvorfor har du blitt så! stønnet Pål. Komplimentene hans traff henne ikke. Hun husket de søvnløse nettene, ønsket å avslutte alt, de uendelige tårene og panikken.
Åh, Synnøve, hvor mange år har jeg slitt. Jeg har brukt hver krone på deg. Barna mine var fine i starten, men så ble de uoppdragne, skriker hele tiden, sitter på telefonen og lager ikke mat. Jeg har kjøpt dumplings og nudler, tror du? Jeg har vasket alle skjortene mine, men de er slitte. Jeg har ikke kjøpt noe til meg selv. Alt har gått til dem. Jeg føler meg som en galning. Jeg savner deg. Kan vi starte på nytt?
Men i ørene hennes hørtes Pål si: Til hvem er du egentlig til? Tannløs, barnløs, ufruktbar Synnøve.
Synnøve så på ham igjen, da døren plutselig åpnet seg og Viggo Berg kom inn, bekymret: Synnøve! Trenger du hjelp? Hvem er denne mannen?
Pål reiste seg og ropte: Hvem er du egentlig?
Jeg er mannen din, Viggo. Ikke kom tilbake! svarte Synnøve og smalt døren i ansiktet på Pål, som så så forbauset ut at han ikke klarte å si et ord.
Hun ba om unnskyldning til Viggo. Han sukket og svarte: Det er på tide med forklaringer. Jeg elsker deg, Synnøve! Hvordan kunne jeg forlate en så fantastisk kvinne? Vil du gifte deg med meg, virkelig?
Viggo var lam, men han og Synnøve ble sammen. To måneder senere florerte de av roser, kjøpte en hytte på fjellet, og hun ventet på barn. Pål ble bare en skygge i bakgrunnen, noen ganger så de ham lurt fra et hjørne, men han var bare en mann som hadde valgt feil vei.
I dag går jeg, Viggo og jeg, hånd i hånd nedover Karl Johan, lykkelige og forelsket. Jeg har lært at ekte kjærlighet krever respekt og ærlighet; når du lar deg selv bli behandlet som en erstatning, mister du deg selv. Dette er leksen jeg tar med meg videre.
