Moren og romkameraten hadde akkurat kommet hjem med enda en mann. De var allerede litt beruset, og Tiril krøp sammen i hjørnet bak nattbordet.
Jeg er så lei av alt. Om sommeren er jeg ferdig med niende klasse, og så drar jeg til Oslo. Jeg skal begynne på lærerutdanningen og bo på studenthytta. Selv om universitetet er bare ti kilometer unna, vil jeg bo på hytta selv.
Moren og gjestene plassierte seg rundt kjøkkenbordet. Det klirret da noen helte en klar væske i glass, og lukten av spekepølse fylte rommet. Tiril svelget savnet i halsen.
Vent, du! ropte moren.
Hva er det du lager rot av?
Dere er to
Første gang med to, sa Mats, romkameraten til moren, med en slurvete latter.
Et glass knuste på gulvet, og en høylytt klikk fulgte. Tiril trakk seg enda dypere inn i hjørnet. Lyden stilnet brått.
Hør, Mats, hun sover, kom en stemme fra døra.
Jeg sa jo selv at hun er grei, men jeg får en slags følelse av henne
Du har jo en datter
Hvilken datter?
Irma, hun er allerede voksen. Kanskje hun gjemmer seg på rommet.
Hent henne hit, sa Mats oppstemt.
Irma, hvor er du? ropte Mats da han kom inn, og så Tiril. Han smilte på en truende måte. Kom, sitt med oss!
Jeg har det fint her også.
Hvorfor er du så sjenert? prøvde Mats å omfavne henne.
Tiril grep vasen på nattbordet og slo den over hodet på Mats. En skarp klinke fra knust glass fulgte. Hun sprang ut av rommet.
Hold henne! ropte Mats.
Men Tiril var allerede ved inngangsdøren. Det var ingen tid til å ta på sko; i sokker, slitte shorts og en Tskjorte fløy hun ut i den snødekte gate.
Bak henne jaget flere menn. Gaten i den lille bygda var øde. Hvor skulle hun løpe i snøen om kvelden? Bak henne hørtes skrik, og fra et stort hus hørtes en hund gi fra seg et bjeff. En stemme ropte på hunden.
Tiril banket på porten og ropte. En mann på rundt førti år åpnet døren.
Hjelp! hvisket hun, med tårer i øynene.
Kom inn! grep han tak i hånden hennes og lukket døren.
Oskar, hvem er det? ropte Elise, moren, fra verandaen.
Det er hun, nikket Oskar. Det er noen menn som jager henne.
Raskt inn! dratt Elise Tiril inn. Her kan du fortelle alt.
Mats ropte fra gaten: Tiril, kom hit på en fredelig måte!
Oskar, hold deg unna! skrek Elise. Gå inn!
Utenfor hørtes skrik og hundebjeff. Elise tok opp mobilen.
Skal jeg ringe politiet? spurte hun.
Nei, Tiril, jeg ordner det selv. De er nok lokalt folk.
Hvordan skal du håndtere dem?
På en rolig måte. Berolig deg!
Oskar gikk til kjøleskapet, la en flaske med vann og en skive spekepølse i en pose. Han klappet hunden, og sammen gikk de ut på verandaen.
Mats stormet mot ham:
Gi meg Tiril!
Ta den og gå!
Mats åpnet posen, smilte og nikket til kompisene sine.
La oss gå, Mats!
***
Jeg heter Elise, sa kvinnen mens hun satte på vannkjelen. Sett deg, fortell hva som har skjedd.
Jeg heter Tiril, begynte hun, mens hun gned tennene. Jeg bor i dette området, men har alltid vært på utkanten.
Du er Kiras datter?
Ja.
Selv om vi ikke har bodd her lenge, har vi hørt om moren din.
Tiril senket hodet og begynte å gråte.
Ikke gråt! sa Elise og trakk henne inn i en forsiktig omfavnelse. Tiril klemte Elise hardt og gråt enda høyere.
Nå får du te, så blir du sterkere.
Eieren av huset, Erik, kom inn:
Alt er i orden.
Hva skal vi gjøre med denne vakre jenta? nikket Elise og smilte plutselig.
Vi snakker mer om det i morgen. Nå får du te og så til badet.
Vil du ha noe å spise? satte Elise fram en kopp te og smilte igjen. Jeg ser du er sulten.
På bordet lå smørbrød og rester av kake.
Spis! smilte Erik og så på hvordan Tiril så på maten.
Ingen pirret mer i henne. De holdt avstand for å unngå at hun skulle føle seg ukomfortabel.
Etter middagen tok Elise Tiril til badet.
Vask deg, og ta på deg denne morgenkåpen!
***
Tiril ville bare unngå å bli kastet ut igjen. Å ligge i et varmt bad føltes deilig, mens snøen utenfor bitet. Men det var på tide å gå; eierne ventet på henne.
Hun gikk inn. Mannen og kona satt på sofaen. Tiril smilte flau:
Takk!
Sånn, Tiril, begynte Elise. Jeg forstår at ingen ser etter deg lenger. Du har ikke lyst til å dra hjem, gjør du?
Tiril senket blikket.
Vi må avreise tidlig i morgen
Jeg forstår, svarte Tiril med lav stemme.
Du blir igjen alene. Ikke åpne døren! Jack, vår hund, slipper ingen inn. Forsto du?
Ja! ropte hun, uten å kunne holde igjen følelsene.
Du kan lage suppe mens vi er borte, fnøste Oskar med et lurt smil. Kan du det?
Jeg kan, svarte Tiril raskt, fortsatt redd for å bli kastet ut. Jeg kan lage mat, og jeg kan rydde.
Rydd gjerne stuen også, gikk Elise med på det.
***
Hun våknet sammen med eierne. Liggende i sengen, fortsatt redd for å bli kastet ut. I hagen bråkte en bil. Etter en stund stilnet alt.
Hun sto opp, vasket seg. På kjøkkenet stod en varm vannkoker, på bordet brød, spekepølse og ost. På skjærebordet lå svinekjøtt.
Hun spiste, ryddet bordet, tørket av, så rengjorde gulvet. På gangen så hun en støvsuger. Hun slo den på og begynte å støvsuge.
Kunne hun slå den av
Hva betyr alt dette? spurte en stemme bak henne.
Hun snudde seg brått. En høy, pen gutt på omtrent atten år med brune øyne så nysgjerrig på henne.
Jeg gjør bare rent, mumlet Tiril. Og hvem er du?
Vel, guttens hode ristet, og han tok opp mobilen fra lommen:
Mamma, jeg er hjemme. Hvem er dette?
Sønn, la denne jenta bo hos oss litt.
Hva med meg?
Han gjemte telefonen i lomma, så på Tiril fra topp til tå og gikk mot kjøkkenet.
Skal jeg lage deg te? spurte hun.
Jeg ordner det selv.
***
Tiril fortsatte å støvsuge, tørket støv og lyttet til hvert lite knirk fra kjøkkenet. Gutten spiste frokost, gikk inn på badet og kom ut naken, duftende av aftershave.
Hei, eier, kan du gi meg en flaske til! ropte noen fra gaten.
Hva er det nå? gutten gikk bort til vinduet.
Ikke åpne for dem! ropte Tiril panisk.
Gutten så på henne med et smil, gikk mot døren. Tiril løp mot vinduet. Ved gjerdet sto Oskars Romkamerat med en venn og ropte noe. Tiril ble redd.
Plutselig kom sønnen til eierne ut. De løp mot ham, men begge falt i snøen som om de hadde trått rett i en grøft. Tiril trodde de falt samtidig.
Gutten bøyde seg over dem, sa noe, og de reiste seg med senkte hoder og gikk mot huset til moren.
***
Gutten kom tilbake, så på Tiril som sto stille. Han gikk frem:
Er du redd?
Uten å kunne stoppe seg, kastet hun hodet mot ham og begynte å gråte.
Hva heter du? spurte han plutselig.
Tiril.
Jeg heter Rune. Ikke gråt, de kommer aldri tilbake.
Rune gikk opp til rommet sitt og kom ikke ned før kvelden. Tiril lagde suppe. Hun satte seg ved bordet og tenkte.
Selv om hun ville bli igjen med disse snille folkene, skjønte hun at hun hadde krysset grenser for god oppførsel.
Eierne kom tilbake. Elise ristet på hodet, imponert over ryddingen. Erik smakte suppen og nikket anerkjennende.
Jeg tror jeg drar hjem, sa Tiril resignert. Takk for alt!
Tiril, bli hos oss noen dager til!
Takk, Elise! Jeg drar hjem, gjentok hun.
Hun gikk mot døren og stanset. Siden i går hadde hun gått rundt i huset i en fremmed kåpe og fremmede tøfler.
Kom! tok Elise henne i skulderen og førte henne til stuen.
Hun åpnet skapet, så på klær lenge. Tok frem jeans, genser og en varm sportsjakke.
Ta på deg! Vi er nesten like høye.
Du trenger ikke
Ikke gå naken hjem. Ta på deg! Jeg blir ikke fattig av det.
Hun kledde på seg, kikket i speilet. Aldri før hadde hun hatt så fine klær.
I gangen fikk hun på seg en lue og vintersko.
Tiril, god jul!
Tusen takk, Elise!
***
Livet gikk videre i sin egen rytme. Ikke helt som før. Moren fikk jobb på en gård. Romkameraten forsvant med en venn.
Våren kom. En dag satt Tiril og leste i rommet da noen banket på porten. Hun tittet ut og så Rune ved gjerdet. Han nikket, som om han sa: kom ut!
Hun trådte ut i stedet for å løpe, fløy hun på tå.
Hei! smilte Rune.
Hei!
Moren din ropte på deg.
***
Tiril gikk inn i huset hun hadde opplevd så mange gode øyeblikk i.
Hei, Tiril! møtte Elise henne i døren med en klem.
Hei, Elise!
Kom inn! La oss ta en kopp te!
Elise satte Tiril ned, helte te og satte seg selv ved bordet.
Jeg har en liten oppgave til deg. Min mann og jeg skal reise til Tyrkia en måned, sa hun med et drømmende smil. Sønnen vår er sjelden hjemme. Kunne du passe på huset? Jack må få mat, katten Maja også. Vann blomster. Jeg har mange blomster.
Selvfølgelig, Elise!
Her, ta dette, trakk hun frem en pose med penger. Tjue tusen kroner.
Hvorfor? spurte Elise.
Ta dem! Vi kommer ikke til å bli fattige. Kom, så viser jeg deg alt.
Tiril lærte seg hvor hver potte og krukke sto, hvor hundefôret og kattematen lå. Elise ropte:
Rune! gutten kom fra rommet sitt. Møt Tiril med Jack!
Kom! la Rune en lett hånd på skulderen hennes.
De gikk ut i hagen, slapp løse bånd på Jack og gikk en tur. På veien snakket Rune om studiene sine, karate, og familienas forretning.
Tiril tenkte på noe helt annet. Hun forsto at avstanden mellom henne og Rune var like stor som mellom hennes mor og Runes foreldre. De var gode mennesker, men dette var ingen eventyr om en prinsesse. Det var bare livet.
«Om to måneder har jeg eksamen på fagskolen. Jeg skal bestå. Jeg skal studere, jobbe, snurre, men bli et eget menneske. Jeg skal gifte meg, men ikke med denne gutten. Han er en flott fyr, men ikke min! Jeg er takknemlig for klærne og de tjue tusen kronene. Nå kan jeg holde meg i byen i starten.»
En indre stemme fortalte henne at dette øyeblikket markerte slutten på et tungt barndomskapittel. Nå begynte voksenlivet, like hardt, men alt avhenger kun av henne selv.
De nådde hytta. Tiril klappet Jack på nakken, smilte til Rune og gikk hjemover. I morgen starter hun arbeidet i hytta. Arbeid er alt.
**Livsvisdom:** Vi kan ikke alltid styre omstendighetene, men vi kan alltid velge hvordan vi responderer og i den valget finner vi vår egen styrke.
