Jeg er svigerdatter: helt vanlig, i arbeid, uten noen krone på hodet. Min mann og jeg bor i vår egen leilighet i Oslo, som vi selv betaler for boliglån, strømregning, jobb fra morgen til kveld.
Svigermoren vår bor på landet, i en liten gård ved Røros, og svigerinnen bor der også. Alt ville vært greit om de ikke hadde bestemt at leiligheten vår skulle bli deres helgeferi. I begynnelsen hørtes det søtt ut:
Vi stikker innom på lørdag.
Bare en kort stund.
Vi er jo familie.
Ja, «kort stund» betydde overnatting; «stikker innom» kom med sekker, tomme gryter og øyne som lengtet etter en fest.
Hver helg er det samme: etter jobb løper jeg fra butikk til butikk, lager mat, vasker, dekker bordet, smiler, og så sitter jeg ofte opp til langt på natt med oppvask og rydding. Elise, svigermoren, sitter og kommenterer:
Hvorfor er salaten uten mais?
Jeg foretrekker en kraftig lapskaus.
I vår landsby lager vi det ikke på den måten.
Kine, svigerinnen, legger til:
Åh, jeg er så sliten etter reisen.
Hvor er desserten?
Ingen gang sier «takk», ingen spør om jeg trenger hjelp.
En dag klarte jeg ikke mer og sa til mannen:
Jeg er ingen hushjelp, og jeg vil ikke måtte servere familien din hver helg.
Kanskje vi virkelig må gjøre noe med dette, svarer han.
Da kom idéen min. Neste gang svigermoren ringer:
Vi kommer på lørdag.
Jeg svarer rolig:
Vi har allerede planer for helgen.
Hvilke planer?
Bare våre.
Og vet du hva? Vi dro faktisk, men ikke «til planene», men til Elise. Lørdag morgen står vi på trappen til hennes gård. Elise åpner døren og blir målløs.
Hva i all verden er dette?!
Vi kommer på besøk. Bare en kort stund.
Du burde ha gitt beskjed, jeg har ikke laget noe! Vet du hvor dyrt det er å ta imot gjester? Spør hun, og teller opp i kroner.
Jeg ser på henne og sier rolig:
Se, slik lever jeg hver helg.
Så du vil lære meg en lekse? Så frekk!
Skriet var så høyt at naboene kom løpende, og vi måtte dra tilbake hjem.
Siden da har det ikke vært et eneste besøk uten invitasjon. Ingen flere «vi stikker innom», og ingen flere helger jeg blir tvunget inn på kjøkkenet. Noen ganger må man rett og slett vise folk hvordan det er å stå i dine sko.
Synes du jeg handlet riktig? Hva ville du gjort i en slik situasjon?
