Marit har en gammel, litt merkelig tradisjon. Hvert år, på nyårsaften, går hun til en spåmann. Siden hun bor i Oslo, er det lett å finne en ny spåmann.
Problemet er at Marit er ensom. Uansett hvor hardt hun prøver å bli kjent med en fin ung mann, får hun aldri svar. Det viser seg at alle de gode guttene allerede er tatt
I år får du møte din skjebne! erklærer den mørkøyde spåmannen høyt, mens hun stirrer på den blinkende krystallen.
Hvor da? Hvor skal jeg møte ham? spør Marit utålmodig. Jeg får høre det samme hvert år. Årene går, men jeg har aldri møtt min skjebne.
Jeg har fått deg anbefalt som den dyktigste spåmannen. Jeg krever at du forteller meg nøyaktig sted! Hvis ikke, får du en dårlig omtale av meg truer Marit.
Spåmannen rynker pannen og tenker. Hun forstår at Marit er litt gal og ikke lett vil slippe henne. Hun vet at hvis hun lyver nå, vil Marit sitte i køen til kvelds og holde andre fra å få sine svar.
Du vil møte ham på et tog! sier hun med lukkede øyne. Jeg ser ham allerede høy blond, svært pen. Som en ekte eventyrprins
Åh, virkelig! jubler Marit. På hvilket tog, og når?
Rett før nyttår! ler spåmannen videre. Ta deg til togstasjonen. Hjertet ditt vil fortelle deg hvilken retning du skal kjøpe billett i
Tusen takk! smiler den glade jenta.
Marit forlater spåmannens leilighet, hopper i en taxibil og skynder seg mot Oslo Sentralstasjon. Når hun ser på vinduet i billettkontoret, synker entusiasmen litt. Hun stirrer forvirret på rutetabellen og forstår ikke hvor hun skal kjøpe billett.
Si fra! roper den irriterte billettbetjenten og får Marit ut av stupet.
Til Bergen den 30. desember. Sitteplass i sovevogn, mumler Marit.
Hun ser for seg seg selv i en koselig kupé, drikker te, og plutselig åpnes døren og han kommer inn hennes forlovede
Når hun kommer hjem, pakker hun raskt det mest nødvendige for reisen, for togavgangen er sent på kvelden.
Hun tenker ikke på konsekvensene av turen. Hun tenker bare på at spåmannens spådom skal gå i oppfyllelse så raskt som mulig.
Det har vært så tungt å føle seg uønsket, spesielt i høytiden. Alle samles med familie rundt juletreet, kjøper gaver til hverandre. Alle, unntatt henne
Noen timer senere sitter Marit i kupéen med en kopp te. Alt er som hun forestilte seg. Nå gjenstår bare å vente på at prinsen skal komme inn i den åpne kupéen.
God dag! hilser en eldre dame mens hun slenger inn en stor koffert i kupéen. Hvor er den andre setet?
Her mumler Marit, mens hun peker på hyllen overfor. Er du sikker på at du er i riktig vogn?
Nei, kjære, jeg har ikke tatt feil, smiler den gamle damen og setter seg på den ledige hyllen.
Unnskyld, kan jeg gå forbi? mumler Marit. Jenta forstår endelig at hun har gjort en dum feil. La meg gå! Jeg vil ikke reise lenger!
Vent, jeg skal gjemme bagasjen, sier den eldre damen, forvirret over hva som skjer.
Sånn toget har gått, sukker Marit tungt. Hva nå?
Hvorfor vil du gå av så plutselig? Glemte du noe? spør damen.
Marit ignorerer spørsmålet og vender blikket mot vinduet. Hun forstår at den gamle damen ikke har gjort noe galt; hun har selv skapt problemet.
Samtidig tar den gamle damen frem noen varme hjemmebakte krumkaker fra sekken og begynner å tilby dem Marit.
Jeg var på besøk hos datteren min, forklarer hun. Nå må jeg hjem igjen; sønnen og hans forlovede kommer på besøk. Vi skal feire nyttår sammen.
Så heldig du Jeg må nok feire nyttår på stasjonen, sier Marit trist.
Ordet på ord, og Marit bestemmer seg for å fortelle den gamle damen hele historien.
Så dum du er! Hvorfor løper du rundt etter sånne svindlere? kritiserer damen. Du vil finne din skjebne. Ikke stress. Alt har sin tid
Neste dag går Marit ut på perrongen i en by hun aldri har sett før. Hun hjelper en medpassasjer med å gå av toget og står igjen, usikker på hva hun skal gjøre videre.
Tusen takk, Marit! Godt nytt år! sier den gamle damen.
Det samme til deg! svarer Marit med et melankolsk smil.
Kvinnen ser på Marit, uten å vite hvordan hun skal trøste den unge kvinnen. Hun forstår at perspektivet om å tilbringe nyttår på en stasjon ikke er den beste starten på året.
Marit, skal du bli med meg hjem? foreslår hun plutselig. Vi kan pynte juletreet og sette et festlig bord
Det er litt ubehagelig, nøler Marit.
Er det behagelig å sitte på en stasjon? ler den gamle damen. La oss dra. Det er ingen diskusjon!
Marit takker ja til invitasjonen. Den gamle damen, som heter Klara, har rett. Utenfor begynner snøen å falle kraftig, og det er meningsløst å vandre rundt på stasjonen.
Sondre og Lise er allerede hjemme, smiler Klara.
Sondre ser fra vinduet at moren har kommet med taxi. Gutten står ved heisen og skynder seg for å ta den tunge kofferten fra morens armer.
Hei, Sondre, kjære. Jeg har med en gjest. Dette er Marit, datteren til en gammel venn, sier Klara med et lurt glimt i øyet.
Flott! svarer gutten. Vær så god, Marit.
Jenta ser på den høye, vakre blondinen og rødmer. Det er nettopp hans bilde hun hadde sett i toget. Skjebnen spiller nok en gang en spøk på henne
Hvor er Lise? spør moren.
Mamma, Lise er ikke her, og hun kommer aldri tilbake. Jeg vil ikke snakke om det. Er det greit? sukker Sondre.
Greit mumler kvinnen.
Om kvelden sitter alle rundt bordet og sier farvel til det gamle året.
Marit, blir du lenge hos oss? spør Sondre mens han legger en salat på tallerkenen hennes.
Nei, jeg drar i morgen tidlig, sier hun med en slags tristhet.
Hun har ikke lyst til å reise så raskt fra dette koselige hjemmet. Det føles som om hun har kjent Klara og Sondre hele livet.
Hvorfor skynder du deg? protesterer den eldre damen. Marit, bli litt lenger.
Seriøst, Marit, bli. Vi har en nydelig skøytebane, vi kan gå på den i morgen kveld. Ikke dra så fort, ber Sondre.
Du har overtalt meg, smiler Marit. Jeg blir gjerne.
Det nye nyttåret feirer de fire: Klara, Sondre, Marit og lille Emil
Tror du på nyårets mirakler?
