Da Kjersti fikk en helt sort britisk katt i gave på innflyttingsfesten, ble hun stående i noen sekunder med munnen åpen som en krabbe.
Den lille ett-romsleiligheten hun knapt hadde spart opp i Oslo, var fortsatt helt ubebodd. Det var andre saker som ropte på hennes oppmerksomhet også.
Så kom kattungen. Etter at sjokket hadde lagt seg, møtte hun de ravgule øynene på den lille skapningen, sukked av lettelse, smilte og spurte den som hadde gitt gaven:
Er det en hann eller en hunn?
En hann!
Greit, du blir Basse, sa hun til den lille pelsen.
Basse åpnet sin lille munn og mumlet et forsiktig mjau.
***
Det viste seg at britiske katter er skikkelig koselige. Nå var det tre år som gikk siden Kjersti og Basse levde i harmoni. Dessuten hadde den lille krabaten et rørende hjerte og en stor sjel.
Han møtte henne på jobben med et mjau, krøp inn i drømmene hennes for å varme henne, så på filmer sammen mens han lusket seg opp i fanget, og logret med halen mens hun ryddet.
Liv med katt fikk fargene på himmelen til å virke litt lysere. Det var fint å vite at noen ventet hjemme på deg, både for latter og for tårevåte øyeblikk og kattepurren forsto deg på et halvord.
Det skulle ha vært en enkel, lykkelig hverdag, men
Den siste tiden merket Kjersti at høyre side gjorde vondt. Først trodde hun at hun hadde tråkket feil og strammet en muskel, så la hun skylden på fet mat. Da smerten ble verre, oppsøkte hun lege.
Legen fortalte om diagnosen, og Kjersti gråt hele kvelden, gjemt under puten. Basse, som merket at hun var urolig, krøp stille ved siden av henne og prøvde å berolige henne med myke brumming.
Mens hun sov, falt hun i en dyp søvn under Basses mjauende brumming. Om morgenen, med et resignert sinn, bestemte hun seg for å holde sykdommen skjult for familien ingen trengte de medfølende blikk eller pinlige jeg kan hjelpe forsøk. Hun holdt fast på et lite håp om at legene kunne kurere henne.
De foreslo et behandlingsforløp som kunne bedre tilstanden.
Spørsmålet om Basse måtte da løses. I dypet av sjelen, med visshet om at sykdommen kunne ende tragisk, bestemte hun seg for å finne et nytt hjem til Basse og bra eiere.
Hun la ut en annonse på Finn.no: Gir bort en vakker britisk katt til kjærlige hender.
Den første som ringte spurte hvorfor hun ville skille seg fra den voksne skapningen. Kjersti, uten helt å forstå seg selv, svarte at hun hadde oppdaget en kattesellergi under graviditeten.
Tre dager senere ble Basse satt i transportkasse med alt han trengte og sendt til de nye eierne, mens Kjersti lå på sykehussengen.
To dager etterpå ringte hun de nye eierne for å høre hvordan Basse hadde det. De, flere ganger unnskyldt, fortalte at katten hadde stukket av samme kveld og at de ikke klarte å finne ham.
Det første instinktet hennes var å rømme fra sykehuset og løpe etter katten. Hun ba en av sykepleierne om å slippe henne, men ble streng avvist og sendt tilbake til rommet.
Kammerkameraten i rommet, en tynn eldre dame, oppdaget den rastløse kvinnen, spurte hva som foregikk, og Kjersti brast i tårene og fortalte alt.
Vent med å bekymre deg, jenta mi, sa den eldre damen med en myk stemme i morgen kommer en lys kvinne fra Trondheim. Jeg har også en dårlig diagnose; sønnen min er forretningsmann og ville flytte meg til en annen klinikk, men jeg nektet. Jeg håper hun kan ta en titt på deg også, så det kanskje ikke er så ille.
Den lysende kvinnen viste seg som Marit, en vennlig lege i femtiårene. Hun undersøkte Kjersti, la henne på en behandlerstol og lot henne ligge på venstre side. Hun trykket, spurte hvor smerten var, leste behandlingsplanen igjen og utførte noen prosedyrer på medisinsk utstyr.
Kjersti forventet ikke noe godt. Da hun kom tilbake til rommet, lå en annen pasient i sengen ved siden av.
Så, hva sa de, jenta? spurte den andre.
Ingenting ennå, de sier de kommer inn senere.
Jeg forstår. Jeg har dessverre også en trist diagnose, bekreftet Marit med et melankolsk smil.
Jeg er så lei meg, og takker deg for alt, svarte Kjersti, uten å vite hvordan hun skulle trøste noen som allerede visste at tiden hennes var kort.
Et halvtime senere kom Marit tilbake sammen med flere kolleger.
Kjersti, jeg har gode nyheter. Sykdommen din responderer på behandlingen, jeg har skrevet en kur, du skal ligge i to uker og så er du frisk, sa hun med et bredt smil.
Etter at legene gikk, snakket den andre pasienten:
Så bra! Jeg er glad for at jeg rakk å gjøre en god gjerning før jeg dro. Vær lykkelig, jente min.
***
Basse hadde ingen stjerne som ledet ham hjem, og han kjente den ikke engang. Han vandret videre etter sin egen katteinstinkt. Veien gjennom gjerdet til stjernene var full av farlige eventyr og morsomme hendelser.
Uten å kjenne gatene i Oslo, forvandlet den en gang så aristokratiske britiske katten seg på én dag til en skarp jeger med skarpe instinkter.
Han unngikk travle gater og motorveier, sprang over søppelkasser, fløy over asfalt (eller trodde han fløy mens han jaget hunder), og tok klatreveier opp i trær.
I en stille bakgård, med støv fra en nærliggende vei som dundret, møtte han en erfaren gatukatt. Katten oppdaget Basse med en gang, brølte og sprang mot ham. Basse, som hadde gått fra høytidelig aristokrat til rasende banditt, ga seg ikke.
Kampen var kort. Den lokale kattesjefen flyktet til buskene med et lett revet øre som suvenir. Sjefen hadde bare lyst til å vise hvem som var sjefen. Basse fortsatte mot hjemmet sitt, og ingenting kunne stoppe ham.
Han husket sine fjerne forfedre, lærte seg å sove i trær, og valgte greiner med den mest behagelige hvileplass.
Ja, han måtte tilstå at han også hadde lært seg å spise fra søppelkasser og stjele mat fra andre bakgårdskatter som ble matet av velmenende naboer.
En dag støtte han på en flokk løshunder. De jaget ham ned på en tynn gren og bjeffet, prøvde å nå ham med potene. Folk som hadde samlet seg for å roe opp bråket, jaget hundene bort. En kvinne tok Basse i hånden med en pølse som lokkemat.
Sulten og redd, Basse gikk rett mot henne, lot seg klappe og ble løftet opp. Men
Etter å ha slappet av i varmen og roen, husket han veien hjem, sprang bort fra kvinnen inn i trappeoppgangen, og gled gjennom en dør som akkurat hadde åpnet seg helt som planlagt.
***
Etter utskrivning kjørte Kjersti hjem. Ordene fra den milde legen, «Vær lykkelig», vandret fortsatt i hodet hennes. Hun var lettet over at diagnosen ikke hadde slått til, men hjertet hennes sang en sorgelig melodi for Basse. Hun kunne ikke forestille seg et tomt hjem uten at noen møtte henne ved døra.
Så snart hun hadde trådt over dørstokken, ringte hun de som hadde hentet Basse og spurte etter adressen. Da hun kom dit, fikk hun vite hvordan Basse hadde rømt, og hun bestemte seg for å følge kattens spor.
Alle sa det var umulig: to uker hadde gått, en huskatt ville knapt overleve på gata. Men hun lot seg ikke stoppe.
Hun gikk fra bakgård til bakgård, kikket inn i parker, garasjer, spurte folk om en sort britisk katt. Hun prøvde å tenke som en katt som aldri hadde vært på gaten. Hun ropte Basse, så inn i dunkle kjellervinduer.
Da hun nærmet seg et hus, innså hun at Basse var sporløst forsvunnet. Det virket umulig for en bykatt uten kart å klare de to timene hun hadde gått.
Hun kom inn i sin egen bakgård med tårer i øynene, hjertet tungt. Plutselig så hun en svart kattehale gli forbi på fortauet.
«En svart katt», blinket hun i hodet. Hun stanset, så nøye, og ropte:
Basse!
Katten stoppet, så opp med slitte øyne, og mumlet:
Jeg kom fram!
Hvis du liker historiene våre, legg igjen en kommentar og gi en tommel opp. Det gir oss motivasjon til å skrive mer!
