Nei, Knut, hva skal hun gjøre? Kona mi er som en trepult, hun bryr seg ikke om noe. Ikke bekymre deg, jeg har allerede funnet en kjøper til leiligheten hennes.
Jeg står i gangen med poser i begge hender. Nøklene henger fortsatt i låsen jeg har ikke engang fått lukket døra bak meg. I posene ligger poteter, løk, kyllinglår, byggmel på tilbud og tre yoghurt til Kasper bare naturell og uten sukker. Jeg tenker på om jeg rekker å tine kjøttet, eller om jeg igjen ender opp med å kaste et isblokk på pannen og får det dampet i stedet for stekt.
Kjell står med ryggen til inngangen, holder telefonen mot øret og rører i muggen sin instantkaffe med tre skjeer sukker. Han vasker aldri opp etter seg.
Hun tror ingenting av dette, fortsetter han og sipper fra muggen. Jeg sier at papirene for overføring må signeres. Hun stoler på meg. En trepult. Ingen følelser, ingen karakter. Hushjelp er gratis.
Han ler. Jeg kjenner den latteren den han hadde da han lo med kompisene i garasjen mens jeg vasket opp etter dem. Den samme latteren da Kasper som barn falt av sykkelen, og jeg løp med rosa salve, mens Kjell sto og ropte: «Kom igjen, slikk deg selv, så reiser du deg av egen kraft».
Ørene mine brummer som før en blodtrykksstigning. Fingrene griper håndtakene på posene, plasten skjærer inn i håndflatene til hvite linjer. Jeg plasserer varene langs gulvet, tar frem telefonen og slår på opptak.
Fra kjøkkenet høres mumling Kjell diskuterer med Knut om fiskekroker og morgendagens tur til innsjøen. Han er alltid sånn: først spytter han ut giften, så bytter han til tøv. Som om ingenting har skjedd. Som om jeg virkelig er en trepult.
Jeg holder telefonen mot sprekkene i den på gløtt stående døra og står stille til han sier farvel til Knut og lover å «rydde opp handelen neste uke».
Deretter legger Kjell på røret, tramper opp til kjøleskapet på slag og slå. Jeg stopper opptaket, putter telefonen i lomma, tar tak i posene og glir lydløst forbi kjøkkenet inn på rommet. Jeg lukker døra og lener meg mot dørkarmen.
Under låsen brenner en kald ild jeg vil enten rope eller hyle som en hund. Tjuefire år i ekteskap. Kasper, skole, universitet, hans lån som jeg har betalt med feriepengene mine. Hans mor, som jeg har kjørt til sykehuset tre ganger i uka helt til hun døde. Hans sokker, kjøttkaker, den evige: «Kjære, hvor er den blå skjorten min?». Og nå er jeg en trepult. Kjøperen er allerede funnet.
Jeg setter meg på sengen og stirrer på hendene. Byggmjølet har satt seg i neglene. Jeg ser på den tynne, slitte vielsen han ga den til meg da vi bodde i hybelen og spiste spaghetti med ketchup. Jeg føler for å kaste den ut av vinduet, men jeg gjør det ikke. Jeg trekker pusten dypt, akkurat som mamma pleide å si: «Liv, hvis du blir såret, tell til ti før du bestemmer deg».
Jeg teller til tjue. Så reiser jeg meg, vasker ansiktet med iskaldt vann og tar en gammel notatbok frem fra skuffen. Jeg finner telefonnummeret til NAVs lokalkontor jeg har notert det fra da jeg søkte om uføretrygd for moren.
I telefonen spiller en kvinnelig stemme musikk i bakgrunnen. Hun forklarer at man kan legge inn en sperre på registrering av eiendom via portalen, men at det er best å møte opp personlig. Jeg sier at jeg kommer akkurat nå.
Klokken er omtrent tre. Kjell bråker i kjøkkenet han steker sikkert egg. Jeg går ut i gangen, tar på meg kåpen.
Hvor skal du? spør han uten å snu seg. Pannen freser.
Til butikken for brød. Det er ikke en krumme til middag.
Å ja, ta med en pakke sigaretter til meg også.
Jeg går. Heisen dunker. Jeg blir ikke redd, men jeg kjenner en bølge av klarhet: i tjuefire år har jeg aldri gjort noe uten hans godkjenning. Selv tapet i stua valgte vi sammen, og han sa senere: «Beige er kjedelig, vi skulle ha grønt». Jeg holdt kjeft.
Lokalkontoret er tomt. En ansatt bak skranken ser på dokumentene mine.
Er du sikker på at du vil legge inn sperren? Ingen, selv med fullmakt, kan selge, gi bort eller bytte leiligheten uten at du er til stede.
Ja, jeg er sikker.
Hun trykker på tastene. Femten minutter senere går jeg ut på gaten med et lite papirlapp. Jeg putter det i den innerste lommen i kåpen, der telefonen med opptaket ligger.
Jeg kommer hjem med en baguette og en pakke av Kjells foretrukne sigaretter. Kjell ligger på sofaen og ser på en actionfilm. Jeg går til kjøkkenet, slår på vannkokeren. På pannen ligger brente eggerester. Jeg vasker den, som om det er en vane.
Rundt klokken sju ringer det på døra. Kjell hopper opp, drar av seg skjorten.
Å, det er til meg. Liv, sett på vannkokeren, en hyggelig mann kommer.
Jeg nikker.
I gangen trer en mann på femti år inn, i en dyr frakk og med en mappe. Kjell blir levende, smiler bredt.
Møt Olav Hansen, eiendomsmegler. Vi skal ordne med leiligheten.
Jeg går ut av kjøkkenet, tørker hendene i et håndkle, og ser på Kjell på det selvgode ansiktet hans.
Kjell, husker du at du i dag snakket med Knut?
Han stanser. Smilet forsvinner som dårlig tapet.
Hva? Det var vel bare noe sånt
Du kalte meg en trepult. Og du sa du hadde funnet en kjøper til leiligheten min. Og at jeg ikke ville vite noe.
Et øyeblikk henger i luften. Megleren veksler fra fot til fot. Kjell blir blek, kinnene blir flekkete.
Hva er du på, Liv? begynner han, men jeg løfter hånden.
Ikke mer. Jeg har hørt alt.
Jeg tar fram telefonen og spiller av opptaket. Hans stemme fyller rommet: «Kona mi er en trepult kjøperen er allerede funnet hun tror på meg hushjelpen er gratis».
Megleren trår tilbake mot døra.
Herr Hansen, du nevnte jo at det kan være komplikasjoner.
Kjell ser på meg som om jeg er en fremmed.
Har du spilt inn? Har du fulgt meg? knurrer han.
Jeg sto i gangen med handleturen på lønnsslippen min, så du, Kasper og kjæresten hans kunne spise middag. Mens du forhandlet bort mitt hjem. Mitt, Kjell. Ikke vårt. Mammas.
Han prøver å gå mot meg, men jeg holder meg rolig.
I dag var jeg på NAV og la inn en sperre på alle handlinger med leiligheten uten min tilstedeværelse. Så kjøperen din jeg peker på megleren må lete etter et annet objekt. Dette selges ikke lenger.
Megleren trekker seg tilbake.
Jeg tror jeg går. Vi snakker senere, Kjell. Unnskyld.
Han forlater rommet.
Vi blir igjen alene. Kjell står midt i rommet og sugger inn luft som en fisk på stranden.
Hva har du gjort? Du har ødelagt alt! Vi hadde planer!
Du hadde planer. Jeg hadde tro. Og du brente den i dag. Du kalte meg en trepult. Men tre brenner, Kjell. Jeg har brent.
Han setter seg på sofaen, holder hodet i hendene.
Liv, jeg beklager. Det gikk helt av skaftet. Jeg mente det ikke. Det var Knut som presset meg
Knut, ler jeg. Alltid noen andre som er skyld. Ikke du, som har levd på min regning i tjuefire år, drukket teen min, sov på dynene mine og behandlet meg som et innredningsobjekt.
Jeg tar av vielsen og legger den på kaffebordet.
Jeg leverer skilsmisse i morgen. Leiligheten blir min det er mammas arv, du har ingen rett. Du rydder tingene dine i løpet av en uke. Jeg forklarer Kasper selv, han er voksen nok.
Liv
Ikke nå. Du forstår ikke hvor lett jeg føler meg. For første gang på mange år tenker jeg ikke på å lage middag. Jeg tenker på at jeg har et hjem. Og at jeg er meg selv.
Jeg går inn på soverommet, lukker døra. Telefonen bipper en melding fra en venninne: «Hvordan har dagen din vært?»
Jeg svarer: «Supert. Jeg har sluttet å være en trepult».
Om morgenen våkner jeg klokken sju. I stedet for å løpe inn for å sette på vannkokeren til Kjell, trekker jeg på meg morgenkåpen og lager kaffe til meg selv. Mølkorn med kanel. Kjell drikker bare instantkaffe. Jeg har alltid likt ekte kaffe.
Kjell kommer inn med et krøllete ansikt, ser på den lille kaffekannen i hånden min.
Hva med meg?
Du får finne deg en ny hushjelp, Kjell. Trepulter våkner av og til.
Jeg tar en slurk. Kaffen er brennende varm. Hendene rister fortsatt, og koppen knuser mot tennene. Men det er den beste kaffen jeg noensinne har drukket, fordi den er for meg alene.
Det banker på døra. Jeg setter koppene på bordet, går for å åpne. På dørstokken står Olav Hansen, eiendomsmegleren, uten portefølje, men med et forvirret uttrykk.
Beklager at jeg er tidlig. Jeg hørte at din ektefelle nevnte at leiligheten var din, men jeg visste ikke Jeg vil gjerne tilby mine tjenester som megler for deg, dersom du noen gang vil selge eller kjøpe. Ærlig. Uten knep.
Jeg blir stående, ser på Kjell som knurrer i bakgrunnen, og på megleren med et profesjonelt smil.
Vet du hva, Olav, jeg tenker på det. Men ikke i dag. I dag har jeg planer jeg skal kjøpe en katt. Kanskje også en ny stekepanne.
Megleren nikker, tar med seg visittkortet, og går. Kjell mumler noe og forsvinner inn på rommet. Jeg lukker døra, lener meg mot den og ler stille, nesten umerkelig. Første gang på mange år ler jeg om morgenen i egen gang.
Jeg drikker opp kaffen med et smil. Jeg begynner å tenke på hva jeg vil kalle katten. Marta ble til Maja. Til ære for den katten vi hadde da vi var barn, før far ga den til naboene «pels over hele leiligheten». Nå får jeg min egen Maja. Og ingen vil si at pels er et problem.
