Sitt! Vi er ikke hjemme! sa Petter rolig.
Ja, de ringer jo! Synnøve ble stående, reiste seg fra sofaen.
La dem ringe, svarte Petter.
Hva om det er noen viktige? Eller noe med arbeid? spurte Synnøve.
Lørdag, den tolvte, sa Petter. Du har ikke invitert noen, jeg venter ingen! Hva vil du ha?
Jeg skal bare kaste et blikk i vinduet! mumlet Synnøve.
Sett deg! stemmen hans var som stål. Vi er ikke hjemme! Hvem enn det er, la dem gå tilbake!
Vet du hvem det er? spurte Synnøve.
Jeg antar det, så jeg ber deg sette deg og ikke flikke med vinduet!
Hvis jeg tenker på det du sier, kommer de ikke bare gå forbi! svarte Synnøve med en skuldertrekk.
Det avhenger av hvor lenge vi holder døren lukket for dem, svarte Petter rolig. Tidlig eller sent vil de dra.
Uansett vil de ikke overnatte i trappeoppgangen. Og vi har ingen steder å gå. Så sett deg, ta hodetelefonene, mobilen og se en film.
Petter, mamma ringer, sa Synnøve og viste skjermen.
Da står tanten din med sin lille sønn utenfor, oppsummerte Petter.
Hvordan vet du det? undret Synnøve.
Hvis det var min fetter, og Petter myknet uttalen av ordet «fetter» så den nesten ble en slur, så ville mamma ha ringt!
Ser du ikke andre muligheter? spurte Synnøve.
Hvis det er naboene, har jeg ingen lyst til å snakke med dem. Hvis det er venner, hadde de gått etter noen ganger med ringing.
Sannsynligvis ville anstendige folk ha ringt på forhånd og spurt om de kunne tas inn, i stedet for å banke på døren i en halvtime!
Bare våre påtrengende slektninger kan være så frekke og ubarmhjertige mot vår ringeklokke!
Petter, det er min tante, sa Synnøve i en nesten bønnende tone. Mamma har sendt en melding: Hvor er vi? Tanten Liv kommer og blir noen dager, hun har iver i byen.
Skriv til henne at byen er full av hoteller, lo Petter.
Petter! protesterte Synnøve. Jeg kan ikke skrive sånt!
Jeg vet, tenkte Petter. Skriv at vi ikke er hjemme, at vi bor på et hotell fordi leiligheten er full av kakerlakker!
Perfekt! skrev Synnøve meldingen og sendte den.
Hun vil at vi skal booke to rom for tanten og Ola, sa Synnøve litt panisk.
Skriv at vi har ingen penger. Si også at vi har leiet to senger på et vandrarheim, og at femten utlendinger deler rommet med oss, smilte Petter over sin egen oppfinnsomhet.
Mamma spør når vi kommer hjem, Synnøve så på ham.
Skriv at det blir om en uke, avfeide Petter.
Ringing stoppet. Paret pustet lettet ut.
Petter, mamma skrev at tanten kommer om en uke, mumlet en sliten Synnøve.
Da er vi fortsatt ikke hjemme, svarte Petter.
Petter, forstår du at dette ikke løser problemet? Vi kan ikke løpe fra dem for alltid. Hva om de kommer på en hverdag? Hva om de venter etter jobb? Ingen av dem er så gjerrige!
Ja, sukket Petter. Skulle vi egentlig ha kjøpt den tre-roms leiligheten?
Vi kjøpte den for vår fremtidige store familie, sa Synnøve.
Vi trenger et barn! sa Petter alvorlig. Eller helst to!
Er jeg da imot? protesterte Synnøve. Du vet at jeg må undersøke alt! Det går ikke an!
Ta bort nervøsiteten, så ordner det seg, sa Petter seriøst. Nervene våre vrir seg frem og tilbake, dine og mine! Vi må kaste dem ut der de kommer fra, for uten dem får vi ingenting til å gå opp!
Synnøve nikket. Petter hadde rett.
Da de skulle gifte seg, hadde de gjennomgått grundige tester for kompatibilitet og arvelige sykdommer, også fruktbarhet.
Etter bryllupet måtte de utsette barneplanene for å spare til egen leilighet.
Arven var en illusjon. Før bryllupet bodde både Petter og Synnøve sammen med sine mødre i ettromsleiligheter. De kunne kun stole på seg selv.
Fem år med hardt arbeid og stram sparing ga dem nok til å kjøpe en stor leilighet.
Den var ikke ny, men de pusset opp, møtte inn med nesten nye møbler. Hvor mye lykke!
Før de rakk å feire innflyttingen, stod tanten Liv på trappen med sønnen, og med seg hadde svigermoren også kommet.
Dere trenger ikke føle dere presset, det er plass nok! Ikke som vi slet i ett rom! hilste tanten.
Komfortabelt, nikket tanten Liv. Vi legger inn et eget rom til Ola!
Vi har ikke soverom i stuen, sa Petter. Dette er hvilerom!
Jeg er her for å jobbe, så jeg skal ikke bli hjemme! lo tanten Liv. Synnøve, forklar mannen at jeg og sønnen min er urolig, han snorker! Dessuten er gjestene her, men dere har ikke dekket bordet!
Vi hadde ikke ventet dere, mumlet Synnøve.
Kjøleskapet er tomt, støttet Petter.
Det er jo sånn, sa tanten Liv med en smule sympati. Petter, gå til butikken, og Synnøve løp til kjøkkenet!
Hva er dere så stille? ropte svigermoren. Dere tar imot gjester!
Dere hadde ikke sett opp… ropte Petter, men Synnøve dro ham inn i et annet rom.
Da Petter klarte å trekke Synnøves hånd fra munnen, spurte han:
Synnøve, har noen forvekslet ting her? Skal jeg kaste dem ut sammen med din mor! Med din mor! Når gjester kommer, oppfør dere som gjester! Hva er dette? protesterte han.
Petter, hun er bare en enkel kvinne fra bygda! Det er sånn det er med dem!
Jeg kjenner bygdelivet, men frekkhet er ingen ting!
Kjære, la oss ikke krangle med mamma og tanten! De vil bare tære på nervene våre! Du vil bli deres fiende! Er det verdt det?
Det er likegyldig hvem jeg blir for dem! Hvis de behandler meg sånn, vil jeg bare ignorere dem helt! La dem forsvinne, jeg gråter ikke!
Petter, kjære! Ha litt medfølelse! Hvis vi sparker ut tanten Liv nå, vil mamma forbanne meg, og jeg har ingen andre enn henne!
Dette klarte ham. Petter bet tenna og gikk til butikken.
Tanten Liv ble på besøk tre dager, men ble der i to uker. Petter satt på sofaen med valerian te til kvelden andre dag.
Da tanten og sønnen dro, feiret det unge paret med kosteskaft og mopp, og vasket leiligheten i tre dager.
Deretter oppstod den samme situasjonen, men fra den andre siden.
Bror, jeg er bare et kort besøk, omfavnet Kåre broren med et knakende grep. Vi må løse greier, så kommer vi tilbake!
Kan du ikke ordne alt alene? spurte Petter.
Hva? Jeg har familie! Hvordan kan jeg la dem være i bygda mens jeg er i byen? Bruk hodet! lo Kåre. Hvis jeg finner eventyr, vil kona holde meg i sjakk!
Er det derfor du trakk med barna? spurte Petter.
Hvem skal jeg la dem være med? kastet Kåre en skulder på brorens rygg. De kan leke! La oss som i ungdomstiden utforske denne lille byen!
Kåre! ropte Synnøve høylytt. Jeg skal forklare deg så hardt at du ikke vil kunne riste på deg igjen!
En og en halv time etter at Kåre ankom med familien, fikk Synnøve et kraftig hodepine. Barna løp rundt i leiligheten og skrek. Synnøve klarte kun å skrike. Kåre prøvde å tenne lys for natten, men Synnøve skrek enda høyere.
Petter, du er som den eneste sønnen til mamma, hvisket Synnøve mens hun presset hodet inn i puten.
Han er min fetter på morssiden, mumlet Petter. Jeg kaller ham fetter.
Det spiller ingen rolle hva du kaller ham, kan du få ham til å gå?
Du vet, jeg ville gjerne, sa Petter og la hånden på hjertet, men situasjonen er den samme som med din tante. Moren min vil rive meg i stykker etterpå!
De hadde knapt rukket å ta farvel med ett besøk, da nye gjester dukket opp på dørstokken. Tanten Liv og sønnen hennes hadde stadig nye ærender i byen.
Kåre med familien kom forbi med jevne mellomrom for å løse sine saker. Så holdt også mødrene på å hente barna. Svigermoren trakk hjernen fra svigersønnen, og svigerforeldrene fra svigerdatteren.
Den konstante irritasjonen tynget den unge familiens sjel og psykiske helse.
Det var naturligvis ingen plass for barn i denne endeløse karusellen av gjester og snakke. Helsen var på hell, og de stilte seg spørsmålet:
Skal vi bytte leilighet? foreslo Synnøve.
Til kleinere rom? spurte Petter med et smil. De får vi snart!
Nei, lo Synnøve litt. La oss bytte leiligheten vår med en liknende! Det finnes folk som vil bo i et annet nabolag! Vi flytter, men sier ingen hvor vi går!
Det er bare en utsettelse, sukket Petter. Både fetteren min og din tante vil finne nye leietakere som vil røpe hvor de bodde. Så vil de bli fanget!
Kanskje vi får tid til å få barn? spurte Synnøve med håp.
Vi må ikke bare få dem, men også oppdra dem. Det er i hvert fall et formål, nikket Petter.
Hvorfor ikke flytte fra leiligheten? sa Synnøve trist. Skal vi be venner om å ta oss inn? Eller gjemme oss?
Mener du Valer og Katja? spurte Petter.
Ja, de har et rom, vet du! nikket Synnøve.
Der bor Tera, husker du? smilte Petter.
Jeg vil heller bo med schæferhunden enn med slektningene våre! sukket Synnøve og senket hodet.
Stopp! ropte Petter og grep telefonen. Valer, lån meg en hund!
Å! Venn! Jeg er din evige skyldner! Katja og jeg vil på ferietur, men døren til den lille jenta er tom! Hun liker ikke andre, men kjenner og respekterer dere! ropte Valer i røret. Jeg tar med mat, teppe, leker og boller! Jeg betaler også!
Det er topp! svarte Petter.
Han gikk tilbake til Synnøve, strålende som morgenlyset:
Ring til mamma, la tanten komme i morgen! Jeg ringer til broren min så han kan komme om en uke!
Er du sikker? spurte Synnøve.
Vi tar dem gjerne inn! sa Petter hjertelig. Hva skylder vi dem for at de ikke liker leiligheten vår?
Kåre og hans familie klarte med ett hark å velge et komfortabelt hotell.
Tanten Liv insisterte på å bli i gjesterommet.
Lukk dette dyret et sted! ropte hun, og gjemte seg bak den smale ryggen til sin egen sønn.
Tante Liv, er du seriøs? smilte Petter. Fyrti fem kilo ren muskel! Det er ingen liten hund, men en tysk schæfer! Den kan dra opp enhver dør!
Hvorfor ser den på meg? stemmen til tanten skjelte.
Den liker ikke fremmede, trakk Synnøve på skuldrene.
Bli kvitt den! Jeg kan ikke bo i samme leilighet med det dyret!
Hvordan? ble Petter rasende. Den søte hunden er vår nå! Vi har ingen barn, men vi må elske noen! Og vi elsker den!
Vi kaster den ikke! la Synnøve til.
Senere ringte begge mødrene og spurte hvorfor de nektet slektningene inn.
Ingen har jaget dem, svarte både Petter og Synnøve. De vil bare ikke bli boende! Kom gjerne! Vi blir glade!
Hva med hunden?
Mamma, men vi sier ja til alle!
Mødrene sluttet også å storme inn.Til slutt lærte de at et ekte hjem er der kjærligheten og forståelsen bor, ikke hvor mange gjester som kommer.
