«Hvorfor skal jeg bli pleier for bestefaren min? Hva får jeg av det? En leilighet? En bil?» sa den 24 år gamle jenta, Solveig, da jeg foreslo å gifte meg. Jeg, Einar, 43 år gammel, sto der med blikket rett i ansiktet hennes, som om jeg var en gammel vare på lageret som hadde gått tom for rabatter. I det øyeblikket tenkte jeg for første gang på lenge: Har verden snudd på hodet helt og holdent, når en mann på 43 blir merket som «bestefartype», og hun uten en eneste anelse av subtilitet eller flørt, stiller prisen på et forhold rett i øynene på meg?
Jeg er 43. Jeg har aldri vært gift, men jeg har hatt to samboerforhold to år hver stabile, uten drama, bare ettersom vi vokste fra hverandre som voksne. Jeg har alltid sett dette som en fordel: ingen barnebidrag, ingen ekseproblemer, ingen bagasje, ingen evige sammenligninger. Men i dagens virkelighet virker dette mer som en mistenkelig avvik; altså at det å ikke ha vært gift, må bety at det er noe galt med meg, en skjult mangel som aldri har blitt godkjent.
Jeg hadde bestemt meg: Det er på tide. Jeg vil ha et familieliv, en kvinne ved min side vakker, velstelt, ung. Jeg vil ha en som er under 28, så både jeg og vennene kan beundre henne uten å skjule misunnelsen: «Hvor har du funnet henne?» Jeg ser ingen skam i dette, for jeg er en mann som tjener, har en leilighet i Oslo, en bil, en stabil inntekt, drikker ikke, røyker ikke, holder meg i form, og tror jeg er en god kandidat på markedet.
Markedet, som det viser seg, spiller etter andre regler, og jeg er ikke kjøperen, men varen og ikke engang den mest ettertraktede.
**Første date**
Ingrid, 26 år, møttes gjennom en app. Vi skrev i en uke, hun lo av vitsene mine, skrev «du er så interessant», «det er lett å snakke med deg», og jeg trodde dette var en vanlig, ukomplisert kontakt. Men så snart vi møttes, skiftet samtalen raskt til en annen frekvens. Hun så på meg vurderende og spurte etter femten minutter:
«Hva slags bil har du?»
Jeg svarte.
«Har du egen leilighet?»
Jeg svarte.
«Hvor mye tjener du?»
Da forsto jeg at dette ikke var en date, men et intervju og jeg var ikke engang en kandidat, men et aktivum som skulle testes på likviditet. Hun stilte spørsmålene med samme ro som om hun spurte om man foretrekker te eller kaffe.
Da jeg spurte tilbake:
«Hva ser du etter i et forhold?»
Svarte hun med et smil:
«Komfort. Så jeg kan få de tingene jeg trenger fra mannen.»
Det var som en prisliste, uten omsvøp eller hint.
**Andre date**
Maren, 24 år, vakker og plettfri den «perfekte profilen» jeg trodde var verdt innsatsen. Vi møttes på en restaurant i Bergen, jeg betalte middagen, og samtalen gled naturlig inn i fremtiden. Jeg sa:
«Jeg vil ha en familie, barn, et normalt forhold.»
Hun så på meg og svarte rolig:
«Hva kan du tilby?»
Jeg forsto ikke umiddelbart.
«Du vil ha en ung kvinne, sant? Da må du forstå at hun har mange valg. Hvorfor skulle hun velge nettopp deg?»
Da begynte hun å forklare det som skulle endre tankesettet mitt for godt.
«Du er eldre», fortsatte hun, «så du må kompensere med ressurser: leilighet, bil, penger, levestandard. Hva er poenget ellers?»
Jeg prøvde å argumentere for at kjærlighet, kompatibilitet og respekt også teller, men hun trakk på skuldrene:
«Det er sekundært. Først må basisen være på plass.»
Så sa hun, nesten monotont:
«Hvorfor skal jeg bli pleier for bestefaren din?»
Uten sinne, kun en konstatering, og la til:
«Hvis du vil ha en ung kvinne, må du leve opp til det.»
Jeg forlot restauranten med følelsen av å ha blitt demontert og priset på et marked.
**Tredje historie**
Jeg hadde skrevet med en 27 år gammel kvinne, Sigrid, som selv tok initiativet, stilte spørsmål, flørtet. Jeg begynte å tro at kanskje tingene ikke var så ille. Så sendte hun en talebeskjed:
«La oss være ærlige. Jeg trenger en mann som kan forsørge meg. Jeg vil ikke jobbe meg i hjel. Hvis du ikke er klar, ikke kast bort verken min eller din tid.»
Jeg spurte:
«Hva gir du i bytte?»
Hun lo.
«Meg selv.»
Det gikk opp for meg som et øyeblikk: meg selv som en vare, en tjeneste, et «altinkludertpakke» med forhåndsbetaling. Det mest absurde var at de virkelig ikke forsto hva som var galt med dette.
De skjuler ikke, de spiller ikke spill de legger fram vilkårene med en gang, og hvis du ikke møter dem, blir du kastet bort uten følelser eller anger, som et uønsket produkt.
Det mest ironiske er at jeg opprinnelig mente problemet lå hos kvinnene. At de var materialistiske, krevde penger og hadde høye krav. Men jo flere dater jeg hadde, jo tydeligere ble det: problemet ligger også i meg. Jeg kom til markedet med en forventning om å velge, men endte opp som den som blir valgt eller forkastet.
Jeg ville ha en ung, vakker, praktisk kvinne. De vil ha en trygg, økonomisk sterk mann. Jeg søkte utseende, de søkte ressurser. I deres logikk er alt ærlig, bare ubehagelig.
Det slo meg at jeg ikke er unik, ikke spesiell, men en av mange som blir sammenlignet, vurdert og avvist. Det smertefulle er ikke avvisningene, men innsikten i at jeg blir sett som et tilbud med betingelser, med utløpsdato, ikke som et menneske.
Kanskje jeg har ventet for lenge med å bygge familie, da dette ikke ble sett på som en «avtale». Kanskje jeg har levd i illusjonen av at tiden står på min side.
Nå er realiteten slik den er: For å få det du vil, må du enten oppfylle kravene eller endre egne forventninger. Jeg er fortsatt ikke klar for verken den ene eller den andre.
Det er den mest ubehagelige erkjennelsen jeg har hatt de siste årene: at ekte lykke ikke kan kjøpes eller selges på et marked, men må bygges på gjensidig respekt, ærlighet og vilje til å vokse sammen uansett alder eller økonomi. Dette er lærdommen jeg tar med meg videre.
