Synnøve er trettitre år, Einar femtiseks. De bor i hennes toroms leilighet i utkanten av Oslo allerede tre år ikke gift, men lever sammen. Einar forteller venner: «Vi bare bor sammen». Synnøve tror først at dette er midlertidig, at noe kan endre seg med tiden. Men dagene går, og statusen forblir den samme, som en usynlig skilt som sier «ikke kone».
Einar har en liten hytte på landet. Den er hans, men han tar med seg Synnøve av og til avhengig av arbeid og vær. En lørdag morgen ringer han: «Kom, vi skal grille, slappe av». Synnøve blir glad. Det er sjelden han foreslår noe slikt.
De kjører av gårde tidlig, solen skinner. Einar er i godt humør og på veien forteller han om nabohytten som har satt opp et feilplassert gjerde. Synnøve lytter halvhjertet og ser på de passerende skogkledde åsene gjennom vinduet. På hytta begynner han straks å forberede seg. Han tar fram poser med kjøtt som han kjøpte på tilbud i Rema 1000 dagen før, og skryter med hvor lurt det var. Synnøve spør om hun kan hjelpe, men han viker av: «Jeg gjør det selv. Du kan heller dekke bordet». Tonen er tydelig huslig, som om hun ikke er hans kvinne, men bare en hjelper i hjemmet.
Han lager en marinad etter en gammel oppskrift. Med stor entusiasme heller han eddik rett fra flasken, uten mål. Løk kuttes i grove biter, pepper strøs over, og en krydderblanding fra en gammel dame på torget legges til hun insisterer på at den er hemmelig. Einar gjør alt med et uttrykk som om han er i et matprogram på TV, kommenterer hver bevegelse og forklarer hvordan det skal gjøres. Synnøve stiller stille tallerkener på bordet.
Kjøttet marineres i omtrent en og en halv time. I mellomtiden går Einar rundt grillen, fyller på ved, sjekker kullene. Han liker disse øyeblikkene når alt er under kontroll, når han er mesteren. Synnøve sitter i en hagekrakk, drikker te fra en termokopp. Samtalen flyter ikke; han er opptatt med grillen, hun bare venter.
Når grillingen endelig er klar, legger Einar den første grillspydet foran henne. «Smak, dette har du aldri prøvd før». Synnøve tar et stykke, tygger, og merker at noe er galt. Kjøttet er seigt, med store sener. Smaken er skarp og sur, eddiken fyller munnen.
Hun prøver å holde et nøytralt ansiktsuttrykk, svelger og tar et nytt stykke samme opplevelse. Einar ser på henne med forventning, venter på ros. Så sier hun ærlig: «Einar, dette er surt og litt for hardt». Hun sier det rolig, uten anklage, bare som man kan si at teen er kald eller at det begynner å regne.
Einar stopper med spydet i hånden. Ansiktet hans blir stivt, som stein. Han legger spydet ned, ser på Synnøve som om hun har forrådt ham.
«Jeg har brukt hele dagen på dette. Og du er ikke fornøyd igjen», sier han med hevet stemme. Synnøve blir overrasket hun har bare sagt sannheten.
«Jeg sier bare som det er. Kanskje det var for mye eddik», prøver hun å dempe situasjonen. Men Einar har allerede mistet besinnelsen. Han reiser seg fra bordet, går frem og tilbake. «Hvis du ikke liker det, så spis det ikke. Jeg er ikke en restaurantkokk. Dette er min hytte, mine regler». Stemmen hans får en kant Synnøve aldri har hørt før.
«Einar, hva gjør du? Jeg er ikke ond», begynner hun, men han avbryter:
«Vet du hva? Gå hjem nå, du passer ikke inn her».
De første sekundene tror Synnøve han tuller. Hun ler nervøst, som i en komedie når noen blir kastet ut over en grill.
«Er du seriøs?»
«Hele tiden. Dette er mitt hjem, og jeg tåler ingen kritikk». Hun ser ham nøye, håper på et glimt av forsoning, på et smil eller en spøk. Men Einar står med et steinansikt, armene krysset over brystet, og venter på at hun skal reise.
Et kaldt gufs av erkjennelse kryper oppover ryggen hennes. Det er mer enn bare en matkritikk. Det handler om at hun våget å ha en egen mening i hans hus, på hans territorium.
Synnøve reiser seg, samler stille tingene sine mobil, veske, jakke. Hånden vibrerer, ikke av frykt, men av indre raseri. Hun har bodd sammen med ham i tre år, laget mat, vasket klær, ventet på ham fra jobben, delt leilighet og seng. Nå blir hun kastet ut over en liten kommentar om grillen, midt på dagen, på hytta han selv inviterte henne til. Einar følger henne til porten, går bak henne uten å tilby hjelp med bagasjen. Hun snur seg en gang, ser ham stå ved inngangsdøren, med et tungt blikk. Han roper ikke på henne, unngår unnskyldning, bare ser på henne gå.
Utenfor byen tar hun to timer først går hun til busstoppet, så tar hun en minibuss hjem. Hele veien prøver hun å forstå hva som har skjedd. Hvordan en solrik lørdag med håp om en god helg endte i dette. Hvordan en enkel kommentar om maten ble en unnskyldning for å kaste henne ut.
Etter hvert innser hun at det aldri handlet om eddik eller kjøtt. Det handlet om at Einar alltid har sett seg selv som hersker over hytta, over forholdet, over livet hennes. Hun har vært en gjest i hans liv, en praktisk gjest så lenge hun sa ja og holdt munn. Så snart hun åpnet munnen, ble hun skylt bort. Tre år har hun trodd de bygde noe sammen, men i virkeligheten har hun levd på hans premisser, også i leiligheten hans. På hytta blir han en eneveldig leder.
Den kvelden sender Einar en melding. Én enkelt setning: «Unnskyld, så kommer du tilbake». Synnøve ser på skjermen lenge, blokkerer nummeret, og begynner å pakke opp tingene hans overraskende mange etter tre år.
En uke senere kommer han for å hente sine eiendeler. Synnøve tar dem ut i gangen, lar ham ikke gå inn i leiligheten. Han prøver å overtale: «Det var ikke nødvendig å reagere så hardt, la oss snakke». Stemmen hans er fortsatt like påtrengende, med en påstand om at han har rett.
Synnøve lukker døren.
Grillen, den samme, ligger igjen på hyttetaket, kald, tørr, dekket av fluer. Den er like unødvendig som forholdet der én har stemmerett og den andre kun har lov til å tie.
