Jeg husker den dagen en 24årig jente kallet Solveig spurte meg med en tørr stemme: «Hvorfor skulle jeg bli omsorgsperson for en gammel mann? Hva får jeg av deg? En leilighet? En bil?» Hun så på meg som om jeg ikke var en mann i livets beste år, men en gammel vare på hyllesystemet i dagligvarebutikken, glemt å bli prissatt i tide. I det øyeblikket, for første gang på lenge, lurte jeg på om verden virkelig hadde snudd på hodet; å være 43 år og allerede bli kalt «gammel», mens hun ikke nølte med å sette en prislapp på forholdet rett i ansiktet, uten antydning, flørt eller spill.
Jeg var 43. Jeg hadde aldri vært gift, men jeg hadde hatt to samboerforhold hvert av dem i to år helt normale, uten drama, som bare glapp opp som voksne mennesker. Jeg hadde alltid sett dette som en fordel: ingen barnebidrag, ingen eks, ingen bagasje, ingen evige sammenligninger eller krangler. Men i dagens virkelighet ble dette, i stedet for en styrke, sett på som en mistenkelig anomali, som om det å ikke ha vært gift betydde at noe var galt med meg, en skjult feil som ikke hadde fått noen sertifisering.
Jeg bestemte meg: nok er nok. Jeg ønsket et familieliv, en kvinne ved min side, vakker, velstellet, ung ja, jeg vil ikke lyve, jeg ville ha en som var under 28, både for å glede øynene og for at vennene, uten skjult misunnelse, skulle kunne spørre: «Hvor fant du henne?» Jeg så ingen skam i dette fordi jeg er en mann som tjener, har en leilighet i Oslo, en bil, en stabil inntekt, røyker ikke, drikker ikke, tar vare på meg selv; jeg trodde jeg var et anstendig valg på markedet.
Men markedet, som jeg snart oppdaget, lever etter andre lover. Jeg var ikke en kjøper, men en vare og ikke en av de mest etterspurte.
**Første date**
Jeg møtte Ragnhild, 26, gjennom en app. Vi skrev meldinger i en uke; hun lo av vitsene mine, skrev «du er så interessant», «det er lett med deg», og jeg begynte å tro at dette kunne bli et normalt møte, uten krav eller skjulte agendaer. Men så snart vi møttes, skiftet samtalen brått.
Hun så på meg med en vurderende blikk og, etter 15 minutter, spurte:
«Hva slags bil har du?»
Jeg svarte.
«Har du egen leilighet?»
Jeg svarte.
«Hva tjener du i året?»
Da innså jeg at dette ikke var en date, men et jobbintervju og jeg var ikke engang en kandidat, men en aktiva som ble testet på likviditet. Det mest bemerkelsesverdige var at hun ikke så flau ut; hun stilte spørsmålene like rolig som om hun spurte: «Vil du ha te eller kaffe?».
Da jeg spurte tilbake:
«Hva ønsker du i et forhold?»
Smilte hun og svarte:
«Komfort. At mannen kan dekke mine behov.»
Uten skyggestein, uten hint, som en prisliste.
**Andre date**
Den neste daten med den 24årige Ingrid, vakker og velstelt den perfekte «bildet» jeg trodde var verdt å kjempe for foregikk på en restaurant i Bergen. Jeg betalte middagen, alt som skulle være. På et tidspunkt kom samtalen inn på fremtiden.
«Jeg vil ha en familie, barn, et stabilt forhold», sa jeg.
Hun så meg rett i øynene og svarte rolig:
«Hva kan du tilby?»
Jeg forsto først ikke spørsmålet.
«Hva mener du?»
«Du vil ha en ung kvinne, ikke sant? Da må du forstå at hun har valg. Hvorfor skulle hun velge akkurat deg?»
Da begynte den samtalen som endelig snudde hodet mitt helt på vrangen.
«Du er eldre», fortsatte hun, «så du må kompensere med ressurser: leilighet, bil, penger, levestandard. Ellers, hva er poenget?»
Jeg prøvde å argumentere for at det også handler om følelser, kompatibilitet, respekt, men hun bare trakk på skuldrene:
«Alt det er sekundært. Først må grunnlaget være på plass.»
Da hørte jeg for første gang ordene rettet mot meg:
«Hvorfor skulle jeg bli omsorgsperson for en gammel mann?»
Hun sa det rolig, uten sinne, som en fastsatt fakta, og la til:
«Hvis du vil ha en ung kvinne stå opp til det.»
Jeg forlot restauranten med følelsen av å ha blitt demontert, del for del, og verdsatt som en vare på markedet.
Det mest ubehagelige var ikke de enkelte tilfellene, men systemet selv.
**Tredje historie**
Jeg hadde skrevet med en 27årig Liv. Hun tok initiativet, stilte spørsmål, flørtet, og jeg begynte å håpe at kanskje alt ikke var så håpløst. Så sendte hun en talebeskjed:
«La oss være ærlige. Jeg trenger en mann som kan forsørge meg. Jeg vil ikke jobbe meg i hjel. Hvis du ikke er klar sløs verken med din eller min tid.»
Jeg spurte:
«Hva gir du i retur?»
Hun lo.
«Meg selv.»
Det var da noe i meg klikket. «Meg selv» som en vare, som en tjeneste, som en «altinkludert»-pakke med forhåndsbetaling. Det mest absurde var at de faktisk ikke forsto hva som var galt med dette. De skjuler ingenting, de spiller ingen spill de setter betingelsene umiddelbart, og om du ikke passer, blir du bare krysset av, uten følelser eller anger, som et lite alternativ som ikke ble valgt.
Det ironiske av alt dette?
Jeg trodde oppriktig at problemet lå hos kvinner. At de var «øde», at kravene deres var for høye, at de var materialistiske og bare ville ha penger. Men jo flere dater jeg gikk på, jo mer så jeg at det ikke bare var dem. Jeg kom selv inn i markedet med forventningen om å **velge**, men endte opp i en posisjon der **jeg** ble valgt.
Jeg søkte en ung, vakker, praktisk kvinne. De søkte en velstående, stabil, lønnsom mann. Jeg ville ha «noe som gledet øyet». De ville ha «noe som dekket deres behov». I den logikken er alt ærlig, men det er ubekvemt.
Det føltes som om jeg ikke var unik, ikke spesiell, ikke «den store», men en av mange som blir sammenlignet, vurdert, kastet bort. Det mest smertefulle var ikke avvisningene, men øyeblikket da jeg skjønte at jeg ble sett som et tilbud med betingelser, begrensninger, en produksjonsdato og ikke som en mann jeg hadde trodd jeg var. Kanskje jeg kom for sent. Kanskje jeg skulle ha bygget familie tidligere, før alt dette ble en «handel». Kanskje jeg levde for lenge i illusjonen om at tiden sto på min side.
Nå er realiteten som den er. I den må man enten oppfylle kravene eller endre sine egne ønsker. Jeg er foreløpig ikke klar for noen av delene, og det er den mest ubehagelige erkjennelsen jeg har hatt på mange år.
